Jeg skrev i går at jeg har det de kaller for generalisert angstlidelse, men jeg har også PTSD, og den diagnosen fikk jeg først for noen år siden selv om de hendelsene som forårsaker diagnosen skjedde mens jeg var barn.
Barndommen min er ikke noe jeg har så mye fokus på egentlig, men når jeg har vært inne i en periode med mye angst og depresjon så dukker det opp mye minner og tankene begynner å surre. Det er ikke i hovedsak alt som har skjedd jeg tenker på, men det som BURDE ha skjedd.
Les gjerne Benekter konsekvent overgrep
Etter at jeg begynte å skrive bloggen så har jeg fått utallige meldinger fra folk som kjente meg som liten, de skriver at de har tenkt mye på meg opp igjennom årene, og det er faktisk veldig godt å høre.
Selv om jeg vet at mange brydde seg om meg klarer jeg ikke helt å slutte å tenke på barnevernet og den legen som sviktet meg totalt.
De gjorde ikke jobben sin, og jeg er fremdeles sint og skuffet for hvor lite de brydde seg.
Det er de som burde beklage, ikke gamle naboer, barnevakter og slektninger.
Barnevernet fikk bekymringsmeldinger fra flere instanser, politiet var en av de som sendte inn bekymringsmelding, men ingenting skjedde.
Les gjerne Hva om ting ble gjort annerledes?
Fortsatt like kleint å dele bilde av seg selv, dette er et profilbilde fra i fjor på Facebook, så da er det litt mere ok siden det allerede er offentlig.
Jeg vet ikke helt om jeg bare er sliten eller om jeg er på tur nede i kjelleren igjen. Ned dit skal jeg ikke igjen. Selv om jeg er litt dårlig i dag skal jeg prøve å gjøre noe fornuftig i løpet av dagen for å holde hjernen min opptatt. Men jeg utfordrer meg selv med å la meg få lov til å tenke tilbake på alt det som skjedde og ikke skjedde. Jeg tror ikke min strategi fra tidligere, blokkere vekk alt av minner er så veldig bra.
Jeg flyttet fra hjembygda mi når jeg var 16-17 år, og har nesten ikke vært der siden.
Unnvikelse er en del av PTSD diagnosen og jeg har unngått den flotte plassen jeg er vokst opp på, fordi jeg har vært redd for minnene.
Det er mange vonde minner. Men det er også mange flotte minner, og det er det jeg vil fokusere på.
For at jeg skal klare det, må jeg også la de vonde minnene komme frem igjen, og da skriver jeg ned det som opptar tankene mine akkurat her og nå.
Bloggen er vel på en måte min egen dagbok som jeg gjør offentlig, nettopp fordi jeg vil ha fokus på åpenhet om den mentale helsen.
Jeg håper at en dag kan vi snakke like normalt om psykisk helse som hva vi skal ha til middag.
– Klem Nina
