Jeg har fått en god del reaksjoner på at jeg skriver at min bror valgte å ta sitt eget liv, at han gjorde et valg.
Noen mener at jeg er med på å opprettholde stigma og skam rundt selvmord fordi jeg skriver at bror gjorde et valg.
Enkelte mener at flere kan se på selvmord som et feigt valg og at flere ikke vil snakke om selvmordstanker. Det gjorde meg veldig opprørt, for det er absolutt ikke det som er hensikten min.
Jeg beklager.
Jeg skriver om min historie, mine tanker rundt min brors dødsfall, og jeg nekter å slutte å skrive om selvmord og psykisk helse, men jeg beklager hvis jeg har såret noen med mine meninger. Det er ikke det jeg vil oppnå, jeg vil spre åpenhet.
Hvorfor sier jeg at min bror tok det valget selv? Fordi jeg må tro det. Skal jeg fortsette å tro at det var min sin feil? At det var på grunn av meg at han tok livet sitt? Slik som jeg har gjort i 30 år nå.
Jeg får et trykk i brystet når jeg tenker på hvor lenge jeg har klandret meg selv, for noe som ikke var min feil. Ting kunne vert så annerledes hvis det bare ble snakket høyt om at det var han selv som tok det valget. Eller om hva som kunne forårsake at han hadde det så tungt at selvmord var eneste utveien han så. Men det var aldri et tema.
Det var ikke min feil, og det var definitivt ikke pappa som tok livet av bror slik jeg ble manipulert til å tro i mange år. Jeg bet på den morbide hjernevaskingen som et slags sikkerhetsnett ovenfor meg selv, var det pappa, så var det jo ikke meg. Noen måtte få skylden for at han tok livet sitt. Men det var hans eget valg. Det må jeg få lov til å mene, og det må jeg få lov til å skrive. Det er helt sikkert noen som mener det er feil av meg å skrive også, men akkurat det rikker jeg ikke på.
Jeg beklager at jeg har påstått at selvmord er et valg, jeg vil ikke at andre skal bli så såret over mine ord. Jeg mener at min bror tok et valg, men jeg skal ikke påstå at alle selvmord er et valg. Jeg skal ikke uttale meg om onkel sitt selvmord heller.
Er du ny leser bør du lese dette
Hjernevaske barn til å bli redd. Hvem gjør slikt?
Jeg vil forhindre flere selvmord med å spre åpenhet om psykisk helse og selvmordstanker. Jeg begynte å skrive denne bloggen som hjelp til meg selv, og kanskje til andre som strever med mørke tanker.
Jeg skrev mitt første blogg innlegg på fødselsdagen til min bror, jeg var ikke klare over det, men jeg ser det som et tegn på at det er dette jeg skal gjøre.
De dagene jeg egentlig ikke har lyst til å skrive eller snakke om mine mørke dager så tar jeg meg selv i det og rabler ned på bloggen hvordan det koker i meg av tanker og følelser.
Jeg har ikke hatt selvmordstanker siden jeg startet å skrive, men det var ikke så lenge før jeg begynte bloggen for snart 4 mnd siden at jeg hadde de siste streiftankene. Det er vondt å skrive om, men det er et viktig tema, og et veldig sårt tema.
Jeg ble så i tvil, så redd for å skrive noe feil etter at flere personer reagerte med sinne på mine skrevne ord. De følte at jeg trampet på deres etterlatte, og det vil jeg ikke at noen skal føle, så jeg henvendte meg til LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord.
Jeg gjengir svaret jeg fikk i sin helhet:
«Hei, Nina
Og tusen takk for et stort og viktig spørsmål og tema du tar opp!
Først og fremst vil jeg bare si at det er vondt å høre om dine erfaringer. Det er så fint og viktig at du tørr og vil snakke om dette høyt. Vi trenger mer åpenhet rundt psykisk helse og selvmordstanker, så tusen takk for at du bidrar til dette.
Diskusjonen rundt om det er et valg eller ikke å begå selvmord har pågått i mange år, og kommer nok til å pågå i mange år fremover. De lærde strides på om det faktisk er et valg eller ikke, og jeg tror det også vil variere fra person til person. En som er psykisk syk, og kanskje hører stemmer som befaler dem om å begå selvmord, vil man jo kunne argumentere for at ikke har valgt det selv, det er en del av sykdomsbildet. Men så er det jo ikke alle selvmord som er slik. Man kan jo også argumentere for at noen som ikke er psykisk syk allikevel kan oppleve at de ikke har noe annet valg. Og det finnes også tilfeller hvor man vet at dette har vært en bevisst valg.
Det er derfor et stort og komplekst spørsmål, om det er et valg eller ikke, som vi hverken kan svare ja eller nei på.
Mange etterlatte syns nok det er både vondt og sårt og høre at det er et valg, da mange av dem ikke oppfatter det slik, mens andre er veldig tydelige på at det var et bevisst valg fra den avdøde. Her er det mye følelser involvert, og det er ikke alltid så lett å vite hva man skal eller ikke skal si.
Vårt råd til deg er derfor å fortsette å være åpen om dine erfaringer, å tørre å snakke om selvmord og psykisk helse. For vi vet at åpenhet er selvmordsforebyggende. Men tematikken om det er et valg eller ikke å begå selvmord, er så komplekst og sammensatt, så jeg vil hverken råde deg til det ene eller det andre.
Jeg ønsker deg masse lykke til videre.
Mvh Catharina i LEVEs sekretariat»
Jeg er ingen ekspert, jeg vil bare fortelle min historie og mine tanker, men jeg tar til meg tilbakemeldinger og jeg setter stor pris på at noen ga meg beskjed om at dette ikke var greit.
Så igjen, jeg beklager på det dypeste.
Det siste jeg vil er å såre noen, men det er ikke alltid jeg skjønner at jeg gjør noe feil før noen påpeker det, og jeg må være i tenkeboksen en stund. Ikke er jeg så god på å innrømme feil heller, hører jeg mine nærmeste si, men jeg prøver.
En ting bør vi alle være enige i, og det er at åpenhet hjelper og at vi må snakke om det.
#snakkdetihjel
Klem fra Nina
Ingen tvil om at åpenhet om psykisk helse og også selvmord har blitt mye bedre de senere år…
Og slik håper jeg det fortsetter. Man må snakke om det!
Om man har ulike meninger, det får så være, men som du sier åpenhet , det kan forebygge selvmord.
Men til overskriften. Ja, jeg tenker at selvmord er et bevisst valg og ingen bør føle noe skyld i det!
Jeg har ingen erfaring med selvmord i nære relasjoner, men har lært endel gjennom utdannelse innen psykisk helsearbeid.
Åpenhet er veldig viktig, og jeg håper jo på at folk kan respektere andre sine meninger om det er et valg eller ikke. Hvis ikke kan det virkelighindre folk i å være åpne om egen erfaring, tror jeg. Jeg står for at jeg mener bror tok et valg, og jeg selv valgte å leve, ingen kan ta fra meg den.
Jeg tror, nei jeg vet, at enda er det et tabu emne for veldig mange enda. Både psykisk helse og selvmord er noe mange ikke vil snakke om, og det prøver jeg, og flere, å få gjort en endring på.
Åpenhet er så utrolig viktig, det forebygger selvmord og det gjør livet lettere å leve. Men det er ikke enkelt. Jeg har blitt gjort veldig mye narr av fordi jeg er mye redd, angsten min har vert med meg så lenge jeg kan huske, og da er det ikke så moro å få latterliggjort alt som virkelig er super skremmende for meg. Jeg kan se det komiske i mye, men ikke i slike ting som gjør at jeg er så redd at jeg nesten faller om. Slikt er ikke greit, da velger de fleste å tie.
Er glad for at du setter søkelyset på selvmord og psykisk helse. Åpenhet er viktig. Jeg mener at det er et valg man tar, og at mange føler nok selvmord som eneste utvei. Mistet to venner i selvmord, en hoppet i fra ei bro og en annen la seg i veibanen. Den gangen det skjedde var det ingen som snakket om psykisk helse og at man slet. Var liksom tabu. Nå skal det sies at jeg er vokst opp med en mor som var psykisk syk. Det var hysj og hysj. Naboen skulle ikke vite om det. Trist når det er slik. Ønsker deg lykke til og heier på deg og åpenheten.
Jeg er helt enig med deg i at det stort sett er et valg man tar å begå selvmord. Det er da ingen som begår selvmord ved en tilfeldighet?
Bakgrunnen er forskjellig, men på ett eller annet vis blir livet så vanskelig at man finner døden befriende. At mange pårørende får skyldfølelse er naturlig. Man skulle så gjerne ha forhindret det. Hva kunne jeg har gjort?
Jeg har selv mistet en bror til selvmord. Han valgte det, og ikke ti ville hester kunne ha forhindret det. Likevel gikk jeg gjennom en fase med skyldfølelse. For meg ble det befriende å snakke med noen som hadde gjennomgått hans problematikk som førte til selvmordet. Jeg snakket også med behandlingsapparatet. Det var tøffe, men viktige beskjeder å få derfra.
Jeg måtte altså både bearbeide sorgen etter tapet av min bror, og også min rolle i det hele.
Det er på ingen måte enkelt å være verken menneske eller medmenneske.
Når du velger å dele dine tanker på en blogg som er tilgjengelig for alle og enhver, vil det nok av og til komme barske kommentarer. Alle sitter med hver sin erfaring og bakgrunn, og tolker det du skriver ut fra det. Jeg tror det vil bli lettere for deg etter hvert. Huden din blir tykkere.
Ha tro på ditt prosjekt, og lykke til! 🙋♀️
Trist å høre at du også har erfaring med selvmord, det er ikke noe jeg unner noen.
Jeg har ment at selvmord er ikke noe man _må_ gjøre, derfor har jeg sett på det som et valg man tar, men jeg skjønner at det kanskje ikke er tilfellet alltid. Jeg vil uansett ikke trampe på noen, så jeg skal prøve å formulere meg på en annen måte heretter. Det er lett å tolke ting på sin egen måte, og jeg har egentlig vert forberedt på kvasse kommentarer, men kanskje ikke på akkurat dette. Jeg må vel få litt tykkere hud, for jeg vil ikke gi meg på å skrive blogg helt enda.
Takk for lykkønskninger 🙂
Åpenhet hjelper. Og dom LEVE skriver, så kan det jo være et bevisst valg for noen, mens hos andre er det en del av sykdomsbildet.
Det jeg er sikker på at det er mange pårørende som bebreide seg selv etter at noen nær dem har begått selvmord. Mange som ville få det bedre hvis de forsto at det ikke var deres feil.
Etter jeg bestemte meg for å skrive blogg så meldte jeg meg inn i flere grupper på Facebook for litt selvhjelp, og jeg ble sjokkert over hvor mange det er som sitter igjen med sterk skyldfølelse som pårørende etter selvmord. Som mye annet har jeg følt meg veldig alene om dette, men det er fordi jeg har nektet å snakke om selvmord, så jeg er ikke i tvil om at åpenhet hjelper. Jeg er på en helt annen plass nå enn for bare 4 mnd siden.