Psykisk selvskading

Jeg har nevnt tidligere at jeg driver med psykisk selvskading, jeg mobber meg selv. Hver eneste dag. Det er ikke så mye fokus rundt dette, derfor vil jeg skrive litt om hvordan det er for meg. Min erfaring rundt dette. Kanskje kan det være for hjelp til noen andre.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

I går da jeg og kjærest gikk en tur i marka koste jeg meg, skravla gikk som vanlig innimellom tunge pust. Jeg følte meg glad og bittelitt sprek.
Men så merker jeg plutselig at jeg går og kliper meg selv i sideflesket. Et godt grep over det som ligger over bukselinjen. Et bilde av Michelin mannen popper opp i hodet mitt samtidig som jeg legger merke til det faste grepet. Jepp, vi ligner mye, jeg og Michelin logoen.

Hvor lenge jeg har gått slik vet jeg ikke, det er ikke alltid jeg legger merke til det før det har gått en stund. Kanskje jeg ikke merker det i det hele tatt enkelte ganger heller. Ubevisste handlinger som har blitt en rutine. Jeg er veldig flink til å minne meg selv på alle mine feil og mangler. 

Det er for å påpeke til meg selv at jeg ikke er sprek, at alle disse kiloene som har lagt seg på kroppen min de siste årene sitter bom fast. Det hjelper ikke uansett hvor mange timer jeg subber rundt i skogen.

Jeg gjør mye slike ting, både bevist og ubevisst. Det går mye på at jeg ikke er bra nok som person, men også veldig mye på hvordan jeg ser ut. Jeg tror ikke det går en eneste dag uten at jeg påpeker noe negativt med meg selv, selv om det har blitt bedre etter at jeg har innsett dette og prøver å forandre på hvordan jeg ser meg selv.

Jeg legger ofte mine egne meninger om meg selv over til andre mennesker rundt meg. De må jo også se på meg som en dum person som bare gjør feil? Kjæresten min må jo mene at jeg er kjempetykk og stygg når jeg selv ikke ser annet enn en Michelin mann i mitt eget speilbilde? Slikt kan det fort bli konflikter av.

Det hjelper ikke om tusen andre mennesker sier at jeg er god nok, eller at jeg er søt eller pen. Jeg ser ikke det, og jeg skriver heller ikke dette for at andre skal si noe pent om meg. Det er ikke det som er hensikten med min blogg. Jeg vil at andre skal få en forståelse for hvordan det er å leve med slike psykiske utfordringer. Jeg har skrevet mye om hvordan det er for meg å leve med angst, og noe av det kan dere lese her og her .

Det er faen meg ikke lett å leve slik, men jeg tror åpenhet kan forhindre at andre skal havne i den samme gjørmesuppa som jeg har havnet i.

Jeg har ingen fasit på hvordan jeg eller andre kan komme seg ut av denne suppa, men jeg prøver hver dag å se på lappen som står på hylla på badet. Den fikk jeg tilsendt i posten, anonymt, men jeg tror nok jeg vet hvem du er, og du skal vite at den lille post it lappen der det står «du er du og du duger» hjelper meg hver eneste dag. Jeg liker meg selv litt bedre for hver dag, selv om det ikke føles slik når jeg har de mørke dagene. Men jeg tror at for hver dag som går blir det mindre og mindre mørke dager, for jeg ser litt lysere på hverdagen enn tidligere.

Jeg håper at hvis du som leser dette kjenner deg igjen i den psykiske selvskadingen så lag deg en lapp der det står «du er du og du duger».  Heng den opp på badet så du ser den hver dag du står opp, og hver kveld du legger deg.

Du er du og du duger.

– klem fra Nina