I det siste døgnet er det nesten 1200 klikk inne på bloggen min, og det gjør meg både redd og glad på samme tid.

Redd fordi jeg egentlig ikke er så glad i oppmerksomhet, tro det eller ei, men jeg gjør dette for at det skal bli mere åpenhet om den psykiske helsen. Planen var egentlig å gjemme meg bak masken, men jeg fant fort ut at det ble helt feil. 
Jeg ville ha åpenhet og da må jeg vise meg frem bak masken også. Det var kvalmende skummelt å dele et bilde av meg uten masken på, det er det fremdeles.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Djevelen på skulderen elsker å pirke på mine feil og minner meg på at nå er det mange som kan se de samme feilene som han. Dømme meg for hvordan jeg skriver, hvordan jeg ser ut, hvordan jeg er. 

Jeg må ta et lag til med gaffa over munnen på djevelen, jeg er så lei av å høre på alt det negative om meg selv, orker ikke høre på han lengre.
 

Jeg er utrolig glad for at så mange engasjerer seg og heier på meg fordi jeg er så åpen om min psykiske helse. Selv om jeg har vært åpen om at jeg har angst til de rundt meg, så er det noe helt annet å åpne seg så mye for «hele Norge».  
 

Men det er så absolutt verdt det. 

Alle de gode kommentarene og meldingene jeg har fått den siste tiden beviser til meg at det er altfor liten åpenhet om psykisk helse. Vi må snakke høyere og mere om hvordan det er å leve med psykiske lidelser. 

Jeg kan kun skrive om hvordan jeg har det i min hverdag, men jeg tror det kan gi et godt innblikk i hvordan det er å leve med angst. Veldig mange kjenner seg igjen i mine beskrivelser, dessverre. Jeg har levd med angst i omtrent 30 år, så jeg har en lang erfaring, og kanskje noen lærer av mine feil også. 

Jeg skrev mitt første blogg innlegg på fødselsdagen til min bror, det ble jeg ikke klar over før det hadde gått noen dager. 

Mye av mine psykiske lidelser har en sammenheng med han og barndommen min og jeg anbefaler nye lesere å begynne lesingen helt fra starten. Jeg linker til mitt første innlegg, så får de som vil begynne å lese fra starten. Link under til det første innlegget jeg skrev. 

miniblogg.no/hjernevasket/113113/ta-deg-en-sjokolade-tjukka.html

Følg meg gjerne på Facebook under «Hjernevasket», der kan du også dele mine innlegg så mye du vil. 

Angsten er sterk i dag. 

Samboeren min måtte være med meg på butikken i dag, klarte ikke kjøre bil selv, det er jo snø på veien og det er farlig det.
Det var faktisk veldig glatt da vi kjørte, så han kjørte godt under fartsgrensen. Angsten gnir seg i hendene og vokser for hver gang det glipper litt på veigrepet, «hva var det jeg sa, det er kjempefarlig å kjøre bil!»

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg sitter med klump i halsen og tenker over hva det er jeg gjør med meg selv. Hva angsten gjør med meg.
 

44 år og klarer ikke å kjøre en liten strekning på noen kilometer for å handle.
Det gjør noe med selvfølelsen.
Hvorfor kan jeg ikke være som alle andre, bare sette meg inn i den jævla skrothaugen av en bil og bare kjøre? Hvorfor må jeg overtenke og analysere alt til fillebiter?

«Hva er det værste som kan skje?» brukte min terapeut å spørre meg om når vi snakket om mine angstlidelser. Haha, du skulle ha vært inne i mitt lille koko rede av et tankesurr. Alt kan skje! Alt det værste man kan tenke seg kan skje.

Jeg kan kjøre utenfor veien og totalvrake både meg selv og bilen.
Jeg kan kræsje med noen andre bilister og kanskje forårsake at noen dør. Jeg klarer ikke å ta på meg ansvar for flere dødsfall. To er mere enn nok.
Jeg kan kjøre ned en syklist eller en fotgjenger. Bilen kan plutselig begynne å brenne og automatlåsen vil ikke åpne seg, så jeg brenner opp inne i bilen.
Jeg kan punktere, eller miste et hjul så jeg mister styringen på bilen og kjøre rett inn i hagen til noen. Hva hvis det er noen som er ute i hagen når jeg kommer susende med en tung bil uten kontroll?

Listen er uendelig.
Den fornuftige meg prøver å si at det er svært lite sannsynlig at noe slikt skjer.
– Ro deg ned, Nina. Pust rolig, inn med nesen og ut med munnen.
Jeg har felt noen tårer i dag. Noen i frustrasjon fordi jeg er så lei vinter og snø, noen fordi jeg er så lei av at angsten skal bestemme over meg. Jeg er så sliten av at den kommer snikende og tar over kontrollen når jeg er ute på butikken eller andre plasser det er andre mennesker.
I dag var det ikke så mange på butikken, men det var nok til at skylappene kom på. De tar jeg på meg som et slags sikkerhetsbelte, jeg føler meg litt tryggere med de på. Jeg ser ingenting annet enn det som er rett foran meg, det jeg setter fokus på der og da. Jeg har ofte fått høre hvor overlegen jeg er fordi jeg ikke hilser, men jeg ser de ikke. Jeg kan ikke hilse på noen jeg ikke ser.
Akkurat nå sitter jeg bare og tenker på om jeg må begynne på medisin igjen, jeg er så sliten av den jævla angsten. Jeg er så sliten av å være redd.
 

-Klem Nina

Snø gjør virkelig noe med humøret mitt.

Jeg kjenner det bobler i hele meg, og lysten til å hoppe og rope trenger seg på.

I sinne…

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

At det IGJEN legger seg snø over mine vakre blomster og busker gjør noe med den mentale helsen min. Jeg må faktisk jobbe MYE med meg selv for at jeg ikke skal havne i en sur boble.

Været er en av de tingene vi ikke kan gjøre noe med. Jeg vet det, men det hjelper så lite akkurat nå. Hjernen min var på «vår modus», jeg har luket ugress, raket plen og beskjært noen busker. Jeg var klar for å plante nytt.

Jeg prøver å lære mine barn at ordet «hater» er noe vi ikke skal bruke, men jeg sliter ekstremt mye med å finne et ord som beskriver hva jeg føler for den hvite ekle guffen som ødelegger all glede for meg.

Jeg vil jobbe i hagen og gå lange turer i skogen og se på hva som spirer opp fra bakken. Jeg kan nesten sitte å se på at gresset gror. Alt annet enn å se på hvit, ekkel bløt snø. 
 

Følg meg gjerne på Facebook under «Hjernevasket», der kan du også dele mine innlegg så mye du vil. 

Hvorfor er det slik at vi trøstespiser? 

Jeg har bestandig tenkt at jeg får det så mye bedre hvis jeg bare spiser en sjokolade i full fart.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Trykke innpå en stor Japp på tvers, og alt blir like mirakuløst bra som når man bare tar seg sammen og går en tur ut i frisk luft. Kanskje en feil sammenligning ettersom frisk luft faktisk er bra for kroppen, noe Japp ikke er, men man blir ikke frisk av noen av delene.
Nei, sjokolade er ikke løsningen på alt. Dessverre. Men jeg klarer ikke tenke på noe annet enn en stor deilig plate med luftig Stratos, eller en stor pose med M&M sjokolade. Jada, gulrot er godt det også, men det er ikke sjokolade godt…  Sjokolade er løsningen. På alt.

«Trøstespising, spising når man er trist, redd, stresset eller lei seg, er årsaken til overvekt for mange mennesker.

Hvorfor trøstespiser vi, og hvorfor trøstespiser vi ikke brokkoli?

Trøstespising handler om å spise – ikke fordi man er sulten, men fordi vi opplever følelser som ikke er gode. Det kan f.eks. være å spise når du er trist, redd, stresset, ensom, frustrert, lei deg eller skamfull. Trøstespising er veldig utbredt, og man mener faktisk at over 70% av overspising skjer på grunn av emosjonelle vansker. Mange blir derfor overvektige nettopp på grunn av vanskelige følelser som de prøver å takle ved hjelp av trøstespising.»

www.bramat.no

Jeg husker allerede fra jeg var liten hvor stort behov jeg hadde for å spise noe søtt. Jeg kunne ta en spiseskje sukker rett inn i munnen for jeg måtte bare ha noe søtt. Jeg har opplevd mye sårt helt fra jeg var veldig liten, så jeg tror jeg allerede da begynte med trøstespising. Men det kan jo hende at jeg bare er avhengig av sukker, for det er fult mulig ifølge www.forskning.no

«Sukker kan sammenlignes med stoffer som heroin og morfin. Helt sant! 

Forskning viser nemlig at sukkeret snakker med akkurat de samme systemene i kroppen som gjør oss avhengig av narkotika.

– Sukker er som et rusmiddel for hjernen, sier professor Aina Ravna ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT.

Hun forteller at bare bittelitt sukker i munnen får hjernen til å ønske seg mer.

– I munnen har vi sukkerreseptorer, og det skal bare noen sukkerkorn til før de reagerer og gir belønningssystemet i hjernen et kick, sier professoren.

Belønningssystemet ligger i urhjernen og er lystsenteret som styrer instinktene våre, som jakt og sex. Disse har vært viktige for menneskenes overlevelse gjennom tidene.»

Jeg har en intens hodepine, og jeg er mer enn normalt grinete for tiden, enda jeg snek meg til en liten sjokoladebit i går. Kan ikke legge en bit sjokolade i kjøleskapet og tro at jeg lar den ligge i fred i mange dager. Så mye selvkontroll har jeg faktisk ikke.

«Ravna forteller at sukkeret gir oss et sug etter mer, spesielt når vi ikke har tilgang. Derfor er det er så vanskelig å legge om kostholdet.

– Rotteforsøk viser at de rottene som har tilgang til sukker halve døgnet, har mer sukkersug enn de som har tilgang til sukker hele døgnet.

Hun tror det er derfor vi sliter med å holde dietter. Når sukker er forbudt, ønsker vi det bare mer.»

Vet ikke jeg, det stemmer ikke helt for min del. Jeg tror ikke en jobb på Nidar Bergene hadde vært noe for meg..

Følg meg gjerne på Facebook under «Hjernevasket»

Jeg har hatt noen svært urolige netter i det siste igjen, våknet mye og har kjent på en veldig vond kropp. Det sliter på denne lange kroppen at den er så mye i ro, hjelper jo heller ikke at jeg er på mitt aller tyngste noensinne. Jeg prøver virkelig å gå ned i vekt, men det er tungt. Jeg er vel kanskje ikke helt innstilt på å forandre så ekstremt mye på kostholdet mitt heller, men søtsaker i hverdagen har jeg sluttet med. En plass må man jo begynne. Rom ble ikke bygd på en dag. 

Jeg har veldig ofte brukt mat, eller mest søtsaker og bakeverk som medisin, og det har satt sine spor. Har det egentlig fungert å trykke i seg et wienerbrød eller en Japp på rekordtid når jeg har følt meg trist? Eller glad? Eller sint? Absolutt ikke. 
 

Det har vært en hånd som konstant fyller på med  noe søtt og usunt, og en hånd på den største valken på magen for å virkelig få følelsen av suksess. Et kraftig grep over alt det fettet som har samlet seg opp de siste årene. Minne meg selv på hvor stor jeg har blitt, og hvor mislykket jeg er. Oppskriften på nedtrykt selvfølelse har du altså der. Anbefales overhodet ikke. 
 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har nok bestandig vært overvektig ifølge BMI kalkulatoren, men akkurat den utregningen der bryr jeg meg fint lite om. Jeg har en kraftig benbygning og jeg vil heller ha noen kilo ekstra, jeg trives best med det. For meg handler det ikke om å være tynn, men jeg vil klare å bevege meg som tidligere. Jeg vet at min idealvekt  er ca 15-20kg unna, da kan jeg leke litt fjellgeit langt inne i skogen uten at jeg har store problemer med å bevege meg. 

Ryggen og hofta griner etter en lettere hverdag og jeg har lovt meg selv å gå ned, slutte med den selvskadingen av å tilføre meg enda flere overflødige kilo. Det bare kommer til å ta litt tid. 

I går så jeg en overskrift om at det var noen som hadde funnet et eller annet i en eple. Og som den raringen jeg er kommer jeg ikke til å spise eple på en god stund. Uansett om jeg ikke leste artikkelen, og bare dømmer fra overskriften så er skaden allerede gjort. 
Fant en åme i brokkolien min for et halvår siden, det skal gå enda et halvår til før jeg klarer å spise brokkoli igjen. Minst. Og det er min favoritt grønnsak. 

Det er vel best å holde seg til sjokolade.. 

Nei-nei-nei, jeg mener gulrot. Det er best å spise gulrot. 

Siden jeg begynte å åpne meg på bloggen har jeg fått veldig mange støttende kommentarer og meldinger fra både kjente og ukjente. Jeg har engasjert mange ved å være åpen om min angst og depresjon. Jeg har jo også PTSD i bunn, eller er det den som ligger på toppen? Jeg er litt usikker, og for meg så er det heller ikke så viktig heller bare jeg får til å skape meg en mest mulig normal hverdag. For meg er det angsten som setter flest hindringer på veien, men jeg tror jeg skal beherske den etterhvert som jeg blir tryggere på meg selv.
 

Jeg har fått mange spørsmål på om jeg har fått utredning på Bipolar lidelse, og det har jeg ikke. Jeg tror heller ikke at jeg passer inn under den kategorien, selv om noe kan passe inn ganske så godt under bipolar. 
 

Jeg har mange oppturer der jeg er over toppen kreativ, jeg tror jeg skal finne opp kruttet på nytt. Litt høy på pæra akkurat der og da, men så slår den der usikkerheten inn og jeg kan havne langt nede i mørket. Fosterstilling og fossen av tårer åpner seg og jeg klarer ikke finne noe positivt med meg selv. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg er nok kanskje litt feig nå for tiden, for jeg har unngått hobbyrommet i mange uker, foruten den lille «søljen» jeg lagde i skinn. Jeg er redd for at jeg skal bite over for store prosjekter igjen, for så å innse at dette blir en flopp. Hender og hjerne samarbeider ikke, så de gjør forskjellige ting og det er ikke i nærheten av det mentale bildet jeg hadde laget meg av prosjektet. Eller kanskje jeg bare ikke er flink nok. 
 

Jeg må bremse kreativiteten min, hvis ikke så kan den forårsake enda en mørk periode, og det orker jeg ikke. Fryktelig mørkredd, så jeg foretrekker å være i lyset. Men jeg savner sårt å ta frem en bit med ubehandlet vegetabilsk garvet lær, finne et stilig motiv og gå løs med svivelkniv og punsler. 
 

Jeg skulle likt å legge til noen bilder, men jeg får ikke til å laste opp bilder på bloggen av en eller annen merkelig grunn. Jeg har gitt opp å prøve. Det går utover den mestringsfølelsen og usikkerheten min. Mange dager frem og tilbake med support uten nytte. Men du kan alltids sjekke ut «skinnstuanina» på Instagram, det er min gamle hobbyside som jeg har lagt på is. Jeg har også skrevet om hobbyen min tidligere som du kan lese her, der er det også noen bilder. miniblogg.no/hjernevasket/116300/mestringsfoelelse.html
 

Jeg er glad for at min andre lidenskap og hobby er i anmarsj nå, nemlig sanking av sopp og andre nyttevekster, og ikke minst hagearbeid. Så frem til vinteren igjen har jeg nok å henge fingrene i vil jeg tro. Da får jeg jo samtidig mye frisk luft som på magisk vis gjør meg frisk fra alle mine psykiske lidelser, hehe. Jeg skal rydde inne på hobbyrommet mitt en dag, akkurat nå er det et rom der jeg bare pakker inn alt jeg ikke vet hvor jeg skal plassere. Det har blitt til et roterom og jeg kan snart ikke finne noe der inne. Jeg hadde egentlig en stor plan om å sy meg en festdrakt, men jeg tror jeg dropper det. Livredd for å feile. 

Denne lille fyren har skapt mange angst reaksjoner for meg. 
Jeg har skrevet litt om den usikkerheten jeg har for meg selv tidligere. Det er veldig lite som skal til for å vippe meg av pinnen hvis jeg ikke er helt trygg på at dette er noe jeg kan. Selv da kan usikkerheten min dukke frem og jeg betviler min egen kunnskap. 

Før jeg skaffet meg denne karen så leste jeg i mange måneder om hvordan han skulle ha det, og hvordan jeg skulle behandle han. Jeg følte meg etterhvert trygg nok til å kjøpe han, og var utrolig stolt over å endelig bli reptilmamma.

Gleden ble kortvarig. Etter et skrytebilde på et forum, ble jeg med en gang usikker på min egen kunnskap, for der var det ikke mye skryt å få. Det meste var feil og jeg burde ikke skaffe meg reptil når jeg viste så lite om de. 

Men en snill og erfaren person sendte meg en melding og sa at jeg ikke måtte bry meg, jeg hadde gjort alt riktig og måtte ta det med ro. Flere år senere lever Lemmy i beste velgående og er en bedagelig type som passer meg perfekt.

Jeg burde ha lært den gangen, men jeg gjorde den samme feilen da jeg skaffet meg høns. Oppsøkte et forum for å bekrefte at jeg hadde gjort alt riktig, men endte opp med å høre at hanen min burde møte øksa. Hanen min lever og har det også helt topp. 

Målet mitt er å bli så trygg på meg selv at jeg kan si «Nei, beklager men der tar du feil, jeg vet hva jeg gjør.»  

Jeg tenkte det var på tide å presentere meg for dere som ikke kjenner meg fra før. 

Jeg heter Nina, fyller hele 44 år om et par måneder og har endelig begynt å sette pris på mine rynker og andre alderdomstegn. Plages ganske så mye med angst og depresjoner og har PTSD. Jeg har slitt med selvmordstanker i de mørkeste periodene, og helt ærlig så er det ikke så mye som skal til før jeg har blitt dradd ned i det mørke. Men i det siste, etter at jeg har åpnet meg så mye, har jeg kunnet skyve unna de aller mørkeste skyene som har kommet over meg. Det er jeg utrolig stolt over.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har 4 fantastiske friske barn og en veldig støttende og god mann. Jeg vil ikke skrive så mye om de siden dette handler om meg og min psykiske helse og ikke dem. Jeg har også en veldig god og støttende pappa, og han skriver jeg litt om (jeg har fått tillatelse) siden mye av historien og den psykiske helsen min handler om meg og pappa. Det kan dere lese litt om her miniblogg.no/hjernevasket/118630/hjernevaske-barn-til-aa-bli-redd-hvem-gjoer-slikt.html

Elsker å være ute i naturen, enten langt inne i skogen eller bare ute i vår egen hage. Helt soppgal og gleder meg som en liten unge til jeg kan plukke den første soppen hvert år. Det er mange som enda tror at man blir på magisk vis helt frisk fra psykiske lidelser ved å gå en tur i frisk luft. Det kan jeg virkelig avkrefte, for da skulle ikke jeg hatt noen mørke tanker i det hele tatt. Noensinne. Men, er det deilig å være ute i frisk luft? Ja, så absolutt, men det kurerer ikke psykiske lidelser.
 

Jeg er en kreativ dame med mange prosjekter liggende i skuffer og skap. Ofte kan det bli litt for mye på en gang da kreativiteten bobler over, og hvis jeg ikke mestrer det prosjektet kan jeg havne langt nede og da blir det mørkt. Jeg kan også være veldig flink til å bare puste med magen å legge prosjektet til sides, men innimellom tar den psykiske selvskadingen over, og djevelen på skulderen ler bare rått av hvor dårlig jeg er. Kan ingenting. Den djevelen har fått noen runder med gaffateip nå, jeg kan høre mumling gjennom flere lag gaffa, men jeg later som jeg er døv. 
 

Jeg bestemte meg for kort tid siden at jeg ville være åpen om min historie, for kanskje kan jeg være til hjelp for noen. Den psykiske helsen vår er så utrolig viktig, og det er viktig å være åpen om hvordan vi har det inni oss. På godt og vondt. Jeg har, akkurat nå, veldig mange lyse og gode dager, og jeg håper det fortsetter slik. Jeg kan til dels leve med angsten min, men alt det mørke som sniker seg inn som en sleip slange er noe jeg helst ikke vil oppleve igjen. Det unner jeg ingen å ha.

Jeg håper du vil følge meg videre, og jeg er å finne på Facebook under «Hjernevasket» der jeg deler en god del artikler om psykisk helse og nye blogg innlegg. 
Jeg er også under «Hjernvasket» på Instagram der jeg deler flere bilder ettersom jeg ikke får til å dele bilder her inne på bloggen.

Lag deg en fin dag, og husk at •du er du og du duger• <3

Klem fra Nina

Det er så deilig å endelig komme ut av vinterhiet sitt. Det har føltes som verdens lengste vinter og jeg trodde aldri våren skulle komme.

De siste restene av snø smelter sakte men sikkert, og jeg kan se hvordan blomster og busker våkner til liv. Fuglene kvitrer sine fineste sanger, begge hanene mine hyler for full hals (hanefrikasse neste), og insektene kryr overalt. Lyden av motorsykkel durer fra mange kanter, og jeg vet at nå er det endelig vår.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Hele helgen har jeg vært ute og kjent på den gode vårluften som fyller de ødelagte lungene mine med nydelig frisk luft. Det er nesten så jeg tenker at jeg ikke trenger å ta den daglige medisinen min for at lungene skal virke litt bedre. Jeg har vært så uendelig lei de siste 5-6 årene av å ta daglig medisin, jeg har følt at det er så urettferdig at jeg som er så glad i lange skogturer fikk ødelagte lunger. Men vet dere hva? Jeg har lest mammapaahjul sin blogg nesten hver eneste dag siden jeg begynte å skrive selv, og hun har fått meg til å forandre på hvordan jeg tenker. Hun har fått meg til å innse at jeg kan fremdeles gjøre hva jeg vil, bare i litt roligere tempo. Jeg har ikke SÅ dårlige lunger, og lungekapasiteten er stabil. 
 

Mammapaahjul har ALS og sitter i rullestol. Hun skriver blogg med øyene sine. Vivian som hun heter, er et stort forbilde for meg. For en stå-på-vilje og for et mot. Jeg anbefaler alle å lese hennes blogg og få et lite innblikk i hvordan livet hennes er, på godt og vondt. 

Jeg skal nyte resten av helgen med rolig hagearbeid og tenke på hvor bra jeg faktisk har det. Jeg har friske sunne barn, en mann som elsker meg for den jeg er. Jeg har et godt liv, uansett hvor mange traumer, sykdommer og lidelser jeg har. Jeg har klart å la negative ord om meg prelle av og ikke sende meg rett ned i kjelleren, og det tyder på en ting, jeg begynner å bli mere trygg på meg selv. Jeg liker meg selv litt bedre for hver dag og det er en deilig følelse. 
 

Det siste jeg skal gjøre er å revurdere hvilken plattform jeg vil dele min historie på. Jeg liker veldig godt bloggingen her, men jeg har bare problemer med deling av bilder og det ødelegger litt. 

Jeg har en konto på Instagram under samme navn, så kanskje det bare blir der fremover hvis bilde problemet ikke løser seg snart. Følg meg gjerne der også uansett. Jeg håper bilde problemet løser seg, for jeg liker meg veldig godt her. 

Lag deg en fin dag og nyt den friske vårluften, det skal jeg. 
 

Klem fra Nina

«Når livet gir deg hundre grunner til å gråte, vis livet at du har tusen grunner til å smile.» ukjent

“Livet handler ikke om å vente til at stormen roer seg, det handler om å lære seg å danse i regnet.” 
-ukjent

“Det som redder et menneske, er å ta et steg. Deretter enda et steg. Det er alltid det samme steget – men du må ta det.” 
– A. de Saint-Exupéry

“En av de raskeste måtene å forbedre livet, er å ganske enkelt gjøre det du sa du skulle gjøre.” –ukjent

“Den beste måten å kaste bort tid og krefter på, er å fortsette å forsøke å forklare noe til noen som ikke ønsker å høre det.” 
–S. Fitzmaurice