I natt har vært en av de nettene tankene virkelig har fått kjørt seg. Jeg hadde glemt å lade opp nettbrettet mitt, jeg har blitt avhengig av å sovne til en serie, og det førte til fullstendig kaos i topplokket. 
 

Vet nesten ikke om jeg tørr å skrive ned alle de fullstendig spinnville tankene som sniker seg sakte inn som en sleip ål og tar kvelertak på den sunne fornuften. Det er den samme gjengangeren som går igjen. Jeg tenker på alt jeg gjør galt, hvordan jeg ser ut, og hva andre tenker om meg.  «Hvorfor» tankene tar enormt stor plass, spesielt de jeg vet jeg ikke kan få svar på.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Som vanlig bruker jeg å sjekke sengen for krypdyr, når jeg skal krype til sengs, det er ganske normalt, tror jeg. Jeg har uansett skjønt at jeg er litt utenfor «normalen», hva nå enn det er for noe, og det er helt greit faktisk. Sengen var uten dyr, eller spor av de, så jeg la meg godt til rette for å se på en episode med House på Netflix. Sovet meg gjennom snart 4 sesonger nå, har egentlig ikke gått glipp av noe, jeg sovner etter et kvarter eller noe og sover som regel veldig tungt. Men til min store fortvilelse var det helt mørk skjerm på nettbrettet. Det virket ikke uansett hvor hardt jeg trykket på «on» knappen. Panikken begynte å boble inni meg, jeg tenkte at det her går jo ikke. Jeg MÅ sovne til noe. 
 

Jeg kunne selvfølgelig ha lest en bok slik jeg brukte å gjøre før nettbrett var dagligdags, men jeg orket ikke begynne å lete etter en bok jeg kunne sovne til. Jeg lå lenge og prøvde virkelig å få Ole Lukkeøye til å komme, men tankeslangen snek seg inn og gjorde alt den kunne for at jeg ikke skulle få sove. 
 

Jeg hørte plutselig at fjærfeflokken kaklet og lagde leven. Vi bor langt ute på landet og det er veldig stille her om kveldene, nesten så man kan høre en fugl slippe en fis, men jeg var ikke sikker på om jeg hørte riktig. Jeg skjerpet hørselen så godt det kunne gjøres, altså vred hodet en centimeter mot vinduet for å sjekke om jeg hørte riktig. Jeg hørte ikke en lyd. 
 

Jeg duppet litt av, våknet igjen og var sikker på at nå hørte jeg en katt rett utom vinduet, jeg ble liggende å lytte. Hørte ikke en lyd. Mange katter rundt her vi bor, så det var sikkert en katt som var ute på jakt. Det er ofte andre katter her etter at vi måtte gi bort vår. 
 

Sovnet igjen, våknet av at jeg trodde jeg hørte noen inne på soverommet, men der var det ingen. Jeg hadde en følelse av at noen fulgte med meg, at noen sitter ved sengekanten min. Det hender at jeg våkner og føler det, men det er lenge siden nå. Det har sammenheng med min PTSD. 

Slik har jeg holdt på i hele natt og jeg er helt utslitt og så trøtt at det føles som noen har pusset øyene mine med sandpapir. Jeg har drukket så mye kaffe at det skvulper i magen når jeg beveger meg. Nedtelling til det er sengetid, med et fulladet nettbrett. Jeg orker ikke enda en slik natt.

Free as a bird
It’s the next best thing to be
Free as a bird
Home, home and dry
Like a homing bird I’ll fly
As a bird on wings

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Whatever happened to
The life that we once knew?
Can we really live without each other?
Where did we lose the touch
That seemed to mean so much?
It always made me feel so

Free as a bird
Like the next best thing to be
Free as a bird
Home, (home) home and dry
Like a homing bird I’ll fly
As a bird on wings

Whatever happened to
The life that we once knew?
Always made me feel so free

Free as a bird
Is the next best thing to be
Free as a bird
 

-The Beatles / John Lennon

Det er veldig mange, deriblant undertegnende, som omtaler gamle møbler som retro. 
 

«Retro- er eit prefiks som betyr tilbake-, bakover- eller bak-.

Retro blir også bruka adjektivisk om noko som viser til eller peikar tilbake på ein eldre tidsepoke.»

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

(kopiert fra snl.no)

Det sies at hvis man omtaler møbler som retro, er det en kopi av den tidsepoken. Som den stapeisen jeg kan være, sier jeg meg uenig. 

Retro er det enkleste ordet å bruke, de aller fleste skjønner hvilke møbler jeg snakker om da. Jeg kommer nok aldri til å slutte med det, så får de som irriterer seg over det bare lukke igjen øyene. 
 

Vintage er det noen som mener er korrekt å bruke når man snakker om gamle møbler, men det forbinder jeg med klær. Klær som er 20-30 år gamle er vintage for noen, men i mitt hode er det litt for nytt til at jeg ser på det som vintage. Jeg finner egentlig ingen fasit heller, de lærde strides vel der også. 

Antikk er det enkleste å forstå seg på når man snakker om gamle møbler. Det er så enkelt at det må være 100 år gammelt for at det skal være antikk. 
 

Uansett hva det heter på fagspråk eller folkemunne så har jeg en stor kjærlighet for gamle møbler, spesielt stoler. Jeg bruker utrolig mye tid på å lete etter den neste skatten, og til min samboers fortvilelse er det ofte han som må hente skattene jeg har funnet. Eller datter. Eller pappa. 
 

De påstår at jeg må begynne å hente skattene mine selv snart, men jeg forstår ikke helt hva de mener. Mitt førerkort fungerer kun i begrenset område, det er farlig å kjøre på ukjente veier. Hilsen angsten min.

Per Aaslid stolen er en meget vakker klassiker, kanskje mest kjent som gyngestolen.
 

Dette står det om stolen på Wikipedia.

Per Aaslid Stolfabrikk var en norsk møbelfabrikk tilhørende i bygda Fyrde i Volda kommune. Møbelfabrikken var i drift fra 1936 til 1972, og er mest kjent for å ha produsert Per-Stolen, også kalt Aaslid-Stolen.

Møbelfabrikken ble bygget opp og drevet av møbeldesigneren Per Aaslid (1904–1969).

Aaslid Stolfabrikk blir ofte forvekslet med Aaslid Møbelfabrikk som holdt til i Volda sentrum og var i drift i samme tidsrom. Det var onkelen til Per, Ivar Aaslid som drev Aaslid Møbelfabrikk med hovedvekt på soveromsmøblement.

Stolproduksjonen var i full gang da andre verdenskrig brøt ut, men krigen førte til materialknipe og liten etterspørsel. Årene etter krigen og frem til midten av femtitallet var derimot gode år for fabrikken og til tider var det ikke mulig å etterkomme forespørslene etter stoler fra Aaslid Stolfabrikk. De mest populære stolene var Gyngestolen, Armstolen og Småstolen. Alle designet i beste Scandinavian design-stil. Rundt 1960 ble det også designet et sammenleggbart bord.

Selvskading er noe de aller fleste av oss vet hva er, det er når du påfører deg fysisk smerte for å lette trykket på de mentale smertene. 

Men hva er psykisk selvskading? Jeg har ikke sett så mange plasser det er skrevet om psykisk selvskading, derfor vil jeg skrive litt om hva jeg mener er psykisk selvskading. 

Som med alt annet her på bloggen min snakker jeg om min egen erfaring, og hvordan jeg ser og føler det. Dette er ingen fakta side men jeg håper jeg kan være til hjelp for noen. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

En av de tingene jeg har gjort med psykisk selvskading er jo selvfølgelig den uendelige mobbingen av meg selv. Den sliter jeg mye med å bli kvitt, selv om jeg har blitt mye flinkere etter de få ukene jeg har skrevet her. Jeg tar meg i å himle og rulle med øyene, lage brekningsuttrykk til min egen refleksjon og være veldig negativ til mitt eget speilbilde. 

Jeg skulle prøve på meg en ny kjole jeg kjøpte meg for noen uker siden, jeg prøver aldri klær på butikker, fort inn og ut, og den satt ikke så veldig pent på meg. På grunn av den skjeve ryggen min har jeg en tykk og en tynn profilside, ryggen lager til en ekstra valk bak, spesielt nå når jeg veier litt for mye. Michelin silhuetten var det eneste jeg så i speilet, og jeg bøyde meg skikkelig til så jeg fikk enda flere valker rundt midjepartiet. Flatterende. 

Jeg kunne forsvart det med selvironi og humor, men det er ikke det minste morsomt, jeg blir bare utrolig sliten og ikke minst veldig nedstemt i humøret. Da er det kun en ting som fungerer, sjokolade. Nei nei nei! Ikke sjokolade, joggebukse. 
 

En annen ting jeg var, jeg kan endelig snakke om det i fortid, er at jeg kunne lese gjennom en negativ melding om meg selv flere ganger, i lang tid etter den var sendt til meg. Jeg kunne sitte og lese igjennom lange brev jeg har fått tidligere der det sto hvor dårlig person jeg er mange ganger. Jeg har heldigvis kuttet kontakt med disse personene som brukte å sende meg så mange negative meldinger om meg som person, så jeg får ikke slike meldinger lengre, heldigvis. 
 

Men hvorfor slettet jeg ikke meldingene og kastet brevene med en gang de kom frem til meg? Hvorfor måtte jeg ta de opp og lese hvor dårlig person avsender mente jeg var? Jeg tror det var fordi jeg hadde så liten tro på meg selv at det var som en forskrudd bekreftelse til meg selv at jeg var en dårlig person. Jeg var så ille som avsender ville ha det frem. Det står jo her svart på hvitt. 
Men jeg er faktisk ikke det, det har jeg skjønt veldig godt etter at jeg kuttet kontakten med disse personene. 
 
miniblogg.no/hjernevasket/119566/godta-meg-som-jeg-er.html

Det er ikke alltid så lett å skjønne hvilken negativ boble man har falt inn i, og jeg tror ikke jeg er alene om å ha det slik. Det er ikke bra å være så destruktiv med seg selv. Får du stygge meldinger så slett de med en gang. Er det idioter på SoMe som skal fortelle deg hvor stygg du er, blokker de. Kommentarfeltene bruker å være overfylt med troll, og det er bare å sette på blokkering med en gang de prøver å lime seg fast på deg. 
 

Jeg har enda en lang vei å gå, men jeg skal klare det. En vakker dag skal jeg klare å se i speilet og bare godta meg selv som jeg er, innvendig og utvendig. 
 

Du er du og du duger 

Lykke

Hva lykke er?
Gå på en gressgrodd setervei
i tynne, tynne sommerklær,
klø sine ferske myggstikk
med doven ettertenksomhet
og være ung og meget rik
på uopplevet kjærlighet.

Å få et florlett spindelvev
som kjærtegn over munn og kinn
og tenke litt på vær og vind.
Be prestekravene om råd
og kanskje ja – og kanskje nei –
han elsker – elsker ikke meg.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Men ennå ikke kjenne deg.

-Inger Hagerup

Jeg er vel ikke den eneste som er møkka lei snø og dårlig vær nå, og det hjelper heller ikke å sutre over hvordan været er. Men jeg gjør det likevel. 

Jeg ser aldri på værmeldingen, jeg burde vel ha gjort det så jeg ikke blir så skuffet når jeg står opp. I går planla jeg å rense møkk og stelle inne hos fjørfeflokken vår. Minstemann skulle være med å hjelpe til hvis han fikk sjokolade, lik sin mor den gutten der. 

Det er jo lørdag, så i dag skal jeg også belønne meg med litt sjokolade. Jeg har spist frosne druer og det var overraskende godt, men det er ikke like godt som sjokolade. Har spist mye rå kålrot, det er kjempegodt men det bobler godt i magen og jeg må være mye for meg selv for å si det slik.. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

5 dager uten sjokolade eller andre søtsaker nå, må jo ha gått ned 5kg. Minst. 

Har bestemt meg for å ikke henge meg opp i vekten, for da kommer den djevelen på skulderen og gjør narr av meg hvis jeg ikke har gått ned noe. Jeg er jo møkk hakke lat for tiden, så trening er noe som bare foregår på videoer jeg ser på, men tanken om å bevege meg mere er der. Orker bare ikke enda. 

Men tilbake til det møkka været som er her som gjør meg så frustrert at jeg nesten felte en tåre når jeg sto opp i dag. Jeg hadde gledet meg til en dag med minstemann ute blant høner og haner. Han elsker dyr like mye som meg men er allergisk mot hund og katt, det er en av grunnene til at vi har høner. 

Men her er det full snøstorm. Det er så hvitt ute at jeg måtte ha på meg solbriller for å se ut vinduet. Jeg kjøpte meg nye solbriller til påske, solen på fjellet kan bli ganske så skarp. Jeg må nok kjøpe et par nye solbriller for jeg tror ikke disse virker helt som de skal. 
 

Snøflak flyger i alle retninger, og hønsegården som vi skulle rake og rydde i er totalt nedsnødd. Det blir ikke stor rengjøring der inne i dag. Jeg kan bli i fryktelig dårlig humør når planen min ikke går som planlagt, jeg må jobbe mye med meg selv for å omstille meg og innse at det her går ikke. 

Jeg har ikke noen plan B heller, så jeg vet ikke hva jeg skal finne på i dag. Skitur blir helt uaktuelt. 
Jeg er oppvokst i samme bygd som Oddvar Brå, men den gleden over vinter, snø og skisport smittet ikke over på meg. Heller motsatt. 

Jeg tror jeg skal prøve meg på symaskinen, kanskje vi er venner nok til at jeg får til å sy et munnbind? Jeg har ingen store forhåpninger, men jeg skal prøve. 

Disse to, far og sønn, gir meg mye glede i hverdagen. De godtar meg som jeg er og dømmer meg ikke for hvordan jeg ser ut, eller for at jeg kanskje ikke er helt A4 menneske.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg trives veldig godt helt alene, og jeg har vel egentlig aldri hatt et stort behov for å være sosial med andre mennesker. Som liten brukte jeg å gjemme meg når det kom noen å ringte på døren for å få meg med ut, det gjør jeg vel egentlig fortsatt enda. Telefonen på lydløs, og jeg er omtrent aldri den som hverken ringer, sender melding eller drar på besøk. Det virker ikke som det er godkjent hos veldig mange.

Jeg kan være sosial også, men for meg kan en tur på butikken være sosialt nok for en lang stund. Da føler jeg faktisk at jeg har vært flink, og at jeg kan slappe av en god stund til neste gang jeg skal møte andre mennesker. Jeg kan dra på besøk også, men det krever veldig mye av meg og jeg blir veldig sliten etterpå. Det bør helst planlegges og vurderes i god tid, fryktelig dårlig på spontane besøk. Til nær familie kan det gå, men jeg tror jeg besøker pappa og stemoren min maks 2 ganger i året. Mulig det bare er en gang i året. Men jeg er veldig glad i de begge to, selv om jeg hverken ringer eller besøker de så mye. 

Veldig ofte har jeg fått høre hvor lite jeg tar kontakt med andre. Noen skal stadig gi meg dårlig samvittighet fordi jeg ikke er den som søker kontakt. Stadig komme med noen stikk om hvor dårlig jeg er som person fordi jeg ikke tar kontakt. Den som var aller værst med slike stikk har jeg kuttet kontakten med for mange år siden. Har ikke angret et sekund i ettertid. Mennesker som stadig skal gi meg dårlig samvittighet orker jeg ikke bruke tiden min på lengre. Det var ikke den eneste grunnen, men det var stadig kritikk som gikk på meg som person. Jeg var aldri bra nok.
 

Kan jeg ikke få lov til å være som jeg er? Hvorfor må jeg være som «alle andre» og like å dra ut på cafe eller på besøk hele tiden? Ringe og tekste og være super sosial, hver eneste dag, uke, måned, året rundt. Når er man sosial nok? 
 

Kan jeg ikke bare få være meg selv?

«I den norske befolkningen vil om lag en av fire rammes av en angstlidelse i løpet av livet, og cirka 15 prosent i løpet av et år.»
 

• Likevel snakkes det altfor lite om angst. Hvorfor er det slik? Er det skam over å ha en psykisk lidelse? Angst er en sykdom, på lik linje med andre sykdommer så er det ikke noe du velger å få selv.

«Angstanfall eller panikkanfall, er intens frykt som kommer raskt, gjerne med en rekke fysiske symptomer som hjertebank, svetting, skjelving, svimmelhet og følelse av å bli kvalt.» 

• Dette er noe jeg sliter med nesten hver eneste dag. Når jeg er i trygge omgivelser, telefonen er på lydløs og jeg vet jeg ikke skal hverken ut på besøk eller få besøk så er jeg i min lille trygge boble. Da slipper jeg som regel noe angst. Det er jo så godt og trygt, men jeg kan ikke bare være hjemme og unngå alt som trigger angsten min. Jeg må utfordre meg selv, og det kan være nok med en tur på butikken. 

   

«Et sentralt trekk ved angstlidelser er utvikling av unnvikelsesatferd, det vil si at personen unngår steder eller situasjoner som han eller hun tror vil fremkalle angsten. Unnvikelsesatferden er en viktig årsak til at angsten opprettholdes, og blir ofte det største problemet når det gjelder daglig fungering.»

• Dette er veldig spot on for meg personlig og for veldig mange andre. Jeg er fullstendig klar over at jeg har unngått ting som kan trigge min angst. Det har jeg skrevet om tidligere her: miniblogg.no/hjernevasket/115459/angstkontroll.html

Bilkjøring er noe jeg aldri kommer til å like, det tror jeg ikke bare er angst, jeg liker rett å slett ikke å kjøre bil. Jeg har aldri hatt lyst til å kjøre bil, men ettersom vi bor langt ute på landet og busstilbudet er rimelig fraværende så måtte jeg ta førerkortet. Jeg hadde ikke noe valg, kjøre bil måtte jeg uansett. 

Jeg gikk gravid med tvillingene når jeg tok kjøretimer, jeg hadde svangerskapskvalme så jeg var veldig mye uvel, samtidig som jeg hadde angst i bunn. Det var ikke noen fornøyelse å ta kjøretimer, spesielt ikke oppkjøringen der jeg nå var høygravid og små lukter kunne få meg til å brekke meg.  Hvordan jeg klarte å få det førerkortet er en gåte for meg, men jeg har det, og jeg er tross alt veldig glad for at jeg har den friheten med å kunne kjøre meg en tur hvis lysten er der. 

Helt i begynnelsen etter jeg fikk førerkortet ble jeg nok oppfattet som grinete hver gang jeg skulle kjøre meg en tur. Det skjønte jeg absolutt ingenting av, for jeg var ikke grinete. Men det er slik angst kan komme frem. Jeg var i mitt eget tankekjør med hvor og hvordan alt fungerte i bilen. En egen mental sjekkliste, en slags bekreftelse på at jeg viste hvor alt var. Jepp, pedalene er på samme plass, ingen ekstra gir har kommet på over natten og rattet sitter godt fast. Jeg hadde mitt eget kart fremme inne i hodet mitt og planla hver eneste sving og avkjørsel. 
 

Slikt kan slite ut de aller fleste, og jeg vet jeg ikke er alene om det, dessverre. Det er derfor det er så viktig å være åpen om psykiske lidelser. En «tankesykdom» hørte jeg noen kalle det, og det er en veldig fin beskrivelse som kanskje ikke høres så alvorlig ut som psykisk lidelse. 

Jeg skal utfordre meg selv mere fremover, jeg er så sliten av å hele tiden jobbe mot angsten. Jeg skal prøve å slippe opp på den kontrollen, for jeg har skjønt at det bare gjør ting vanskeligere for meg selv. Men jeg er livredd for å slippe taket. Det bobler i hele meg i en blanding av frykt og glede. Det snører seg i halsen og jeg får vondt av å puste. Pust med magen, inn med nesen og ut av munnen. Det er ingenting å frykte, det er bare en tankesykdom. 
 

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram under samme navn, Hjernevasket

Her er det slik hvit, ekkel og kald masse som daler ned fra himmelen og legger seg på bakken igjen. Det kommer fra alle kanter og suger seg fast til alt som står ute. «Se Nina, det snør, kanskje det blir en skitur likevel.» sa mannen med barnlig glede i går. Jeg knurret «det er borte i morgen…» Men det ligger her enda og suger seg fast like hardt som sjokolade suger seg fast til kroppen min. Jævla irriterende. 
 

Det har vært skikkelig dårlig vær i hele påsken, og selv om jeg har gode vindtette klær så har det ikke fristet noe å være ute. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær.. Pøh! Når det regner opp ned og det blåser så kraftig at du setter pris på hver eneste kilo du veier for å bruke det som ballast så du ikke blåser avgående, da er det faktisk dårlig vær. Spiller ingen rolle hvilke klær du har på da, hvis du ikke driver med sånn der vindsurfing da..

Jeg har omtrent bare vært ute for å sjekke om fjærfeflokken har det bra. De er som regel ute uansett hvordan været er, men de liker heller ikke sterk vind, da er de mye inne. Fornuftige dyr. Hanen min, Lucifer, har funnet igjen stemmebåndet sitt så han har prøvd seg på litt hanegaling og det var full jubel i huset når vi skjønte det var han og ikke kyllingen vi hørte. 
Hvis du ikke har fått med deg historien bak Lucifer så kan du lese det her: miniblogg.no/hjernevasket/115712/dyr-som-terapi-er-ikke-bestandig-lett.html

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg gruer meg faktisk til påsken er over nå, jeg kjenner på det sterke sukkerbehovet allerede og frykter at jeg ikke klarer å stå imot. Jeg har jo lovt meg selv å gå ned i vekt. Jeg har lagt druer i fryseren, det skal vist være supert for å slukke søtbehovet. Ser for meg at tennene mine knekker i fillebiter ved første tygg, men jeg skal prøve. Jeg prøver å hjernevaske meg selv til å ikke like sjokolade, men jeg tror ikke det virker. Men jeg vet søtsuget går over etterhvert. Jeg tok meg en øl i påsken, og det smakte faktisk ikke så godt. Jeg skulle ønske det samme skjer med sjokolade.
 

Jeg har funnet meg en belønning for når jeg når vekt målet mitt, jeg skal sy den fantasi/fest drakten jeg har tenkt på så lenge. Jeg skal begynne så smått på den allerede nå, så skal jeg sy den i den størrelsen jeg trives best i, ikke i den størrelsen jeg har vært i det siste. 
Jeg har ikke noe stoff hjemme til å sy den, ikke har jeg vært så god venn med symaskinen heller, så jeg har lekt meg med å lage en «sølje» i skinn. Brosje er vel kanskje mest rett. Jeg er ikke helt fornøyd, det mangler noe «bling», men jeg vet ikke helt hva jeg skal bruke. Tenkte kanskje noe i kobber men vi får se. Det skal bli en veldig original drakt, det er det ingen tvil om. 

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram under samme navn, Hjernevasket

Jeg har ikke bare vonde minner med barndommen min, det er noe jeg prøver å ha fokus på for tiden. 
 

Jeg er så heldig at jeg fikk utfolde meg kreativt både hjemme og på skolen, og noe av det første jeg lærte meg var å sy på symaskin. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg skal ikke påstå at jeg er flink, for det er jeg absolutt ikke, men jeg kan sy en rettsøm, og med god hjelp av min mamma sydde jeg festdrakt både til meg og de to største barna mine. Det er mange år siden, og jeg har hatt en drøm om å sy meg en ny festdrakt noen år nå. 
 

Tenkte jeg skulle begynne med noe enkelt, legge opp noen gardiner. Det har jeg holdt på med i 2 dager nå. 
 

Jeg tror jeg aldri har sagt så mange stygge gloser på en gang før. Uansett hva jeg og mannen prøvde på så ville ikke den teite symaskinen sy en pen rett søm. Alle andre sømmer sydde den tilnærmet perfekt etter litt justeringer og noen gloser til. Hjertetrytmen steg for hvert sting som floket seg, og mannen ba barna pent holde seg for ørene, og kanskje gå ut av hobbyrommet til mamma var ferdig med gardinene. Jeg truet med å hive både mann og symaskin ute av vinduet. Ikke min sin feil at symaskinen ikke klarer å sy en rett søm! 

Hjerterytmen var litt lavere i dag, så jeg tenkte å gi symaskinen en siste sjangse før den havnet på søppeldynga, og tror du ikke den sydde helt perfekt søm i dag? Har ikke rørt en eneste innstilling eller noe annet, plutselig bestemte den seg bare for å sy en pen rett søm uten floker. Jeg skal skyndte meg å sy ferdig gardinene, mens den enda er i det rette humøret. Eller var det mitt humør som var rett? Hmm, sannelig ikke godt å vite! 

Det blir nye gardiner på hytta likevel. Tror jeg…