En ny mørk periode

Det mørke er på tur inn igjen. Jeg kjenner på en stor tunghet i kroppen, og dystre mørke tanker tar kvelertak på de gode. «Du er ikke bra nok, du blir aldri bra nok». Djevelen pirker meg på skulderen og ler rått. 

 

Jeg er så sliten. Jeg vet ikke om jeg klarer å få kontroll på disse tankene alene, uten medisiner. Men jeg vil ikke på enda en runde med medisiner, de kan ikke rydde opp i tankene mine uansett, de blir bare satt på pause. 

Jeg går opp iallefall 10kg for hver runde med medisiner, og litt til etter at jeg har sluttet på medisinene. Det er vel kanskje ikke en bivirkning på medisinene. Jeg klarer ikke kontrollere hva jeg putter i kjeften min uansett hvor jeg er på det mentale. Jeg feirer eller trøster med sjokolade, til enhver anledning. Dytter innpå en storplate på tvers og spiser den fortest mulig. Ingen vits i å la smaksløkene få prøve seg. 
Jeg hater det. Hater at jeg ikke har kontroll. Jeg hater ordet hater. 
 
 

Alt er bare dritt, og jeg har bare lyst til å legge meg og ikke stå opp før jeg er i bedre humør. Hvis jeg i det hele tatt gidder å stå opp… 

Men jeg må. 

Jeg må.

 

 

Jeg VET at jeg kommer meg opp igjen uansett hvor mørkt det kan være. Uansett hvor sliten og lei jeg er av alt, så vet jeg at jeg skal klatre meg opp til lyset igjen. Det er det jeg må rette fokuset på. Lyset i den andre enden. Jeg MÅ ta noen valg og finne ut hva som er best for meg, hvordan jeg skal klare meg best. 
 

Fortiden er fortiden, den skjønner jeg at jeg ikke kan gjøre noe med, men det er jeg som styrer fremtiden min. Det er jeg som bestemmer hva jeg vil med livet mitt. Hvis jeg bare fortsetter å være like bestemt som jeg er -akkurat nå- så har ting vært så mye lettere. 
 

Jeg begynte å skrive dette innlegget i går. I dag er jeg litt lettere til sinns etter å ha ligget våken omtrent hele natt og grublet. Det er små ubetydelige ting som kan velte meg over ende, og det skal det bli slutt på. 
 

Det er så mye jeg vil, men jeg vet ikke i hvilken ende jeg skal begynne i. Jeg vil jo aller først bli frisk, men jeg vet rett og slett ikke hva som er rette veien å gå. Skrivingen hjelper meg mye, men jeg tror ikke det er nok. Det er den jævla angsten og mobbingen av meg selv som er værst akkurat nå, det er det som sender meg rett i det mørke. Og dit vil jeg ikke flere ganger. Det er så jævla skummelt. 

 

Dette ble et rotete innlegg, jeg orker ikke prøve å redigere det. Det gjenspeiler vel hvordan det kan være oppi i topplokket mitt når det mørke krangler med det lyse. Jeg tror faktisk det ble seier til det lyse denne gangen. 

Jeg skal vinne over deg, angst djevel.

I går var jeg sosial i mange timer. Det var faktisk veldig deilig, men så sliten jeg ble da jeg kom hjem. Hodepine og vondt i nakken av å anstrenge meg så mye, så lenge. Jeg var så sliten i hodet at jeg ikke klarte å gjenfortelle en samtale jeg hadde for noen få minutter siden. Alt ble bare en stor grøt oppe i topplokket, og bokstavene stokket om seg i kjent stil og jeg glemmer hva ting heter. Jeg er så sliten i hodet at jeg helst bare vil være helt alene, uten en eneste lyd. Klokken irriterer meg, den tikker altfor høyt og lyden skjærer seg inn i ørene så jeg tror jeg skal bli døv. Bare la meg få det stille, i noen få minutter.
 

Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg blir slik, men jeg regner med det har noe med angsten min å gjøre. Er så lei den der angsten! Jeg klarte ikke kjøre selv heller, så unge nr2 ble med som privat sjåfør. Igjen.

 

Jeg var egentlig helt oppe i skyene da jeg kom hjem, jeg fikk tilbud om å få stille ut skinnproduktene mine. Jeg fikk så uendelig mye skryt over hvor flink jeg var og at jeg ikke måtte gi meg. Det var vanskelig å sitte å høre på så mye skryt, jeg kjempet for å holde tilbake tårene. Det gir meg et lite håp om at kanskje jeg ikke burde legge ned hele denne hobbyen min.
 

 

Jeg har fått veldig mye tilbakemeldinger på at jeg ikke må gi opp skinnarbeidet mitt etter dette innlegget 

miniblogg.no/hjernevasket/116729/selvtillit-selvfoelelse-og-selvtillit.html

Det er så godt å få så mye god støtte, men jeg er likevel veldig usikker på hva jeg skal gjøre. Jeg har jo noen få produkter hjemme som jeg kan stille ut, men jeg kjenner magen oppfører seg som om den kjører karuseller igjen og jeg blir kvalm. Slipp meg av. 
 

 

Jeg føler meg veldig splittet. En del av meg vil så gjerne, men den andre delen av meg tviholder meg tilbake og er livredd for fiasko. Redd for hva det kan hviskes bak ryggen min mens den andre delen kunne ikke brydd seg mindre om hva som blir sagt når jeg ikke er tilstede. Kanskje jeg burde få et par diagnoser til? Eller er det bare stjernetegnet mitt, tvillingene, som gjenspeiler seg? 
 

 

Jeg unner ingen å være så plaget med angst. 
Jeg vet det er de som har det værre enn meg, og jeg får virkelig vondt i hjertet mitt av de. Angst er et ødeleggende troll som aldri bør få bosette seg hos noen. Det er så mye jeg vil gjøre, så mye jeg kunne tenkt meg å oppnå, men den der jævla angsten ødelegger alt for meg. Men jeg skal vinne over deg, din djevel! 
 

 

Jeg håper du får en sprudlende fantastisk fin dag, det har jeg bestemt meg for at jeg skal ha! 
 

 

Når virkelighetsbrillene er på

Det er så merkelig, de periodene jeg har det greit med meg selv, når jeg ikke er i de supermørke periodene, så ser jeg ting på en helt annen måte. Det er som om jeg får på meg realitetsbriller. 
 

Jeg tar ikke på meg så stor skyld for alt som har skjedd. Min brors selvmord, eller min bestemors dødsfall. Når bestemor døde var det noen som sa til meg «hvis du bare hadde latt henne ligge på gulvet så hadde hun overlevd.» De ordene har fulgt meg i mange år. Hun døde knappe 2 år etter min bror, så det å føle at jeg var skyldig for enda et dødsfall tok helt knekken på meg. Jeg har så mange store sorte hull fra den tiden der. Jeg drakk som en svamp allerede, og drakk enda mere etter bestemor døde. Jeg husker ikke engang om jeg var i begravelsen hennes. 
 

Her har jeg skrevet litt om min bror: miniblogg.no/hjernevasket/113857/skyldfoelelse-og-selvmord.html

 

Bestemor falt på badegulvet, og hun ropte på meg om at jeg måtte hjelpe henne opp til sengen. Hun var benskjør og jeg husker henne som veldig skrøpelig, selv om hun ikke var så gammel. Jeg løftet henne opp fra badegulvet og bærte henne til sengen og ringte etter hjelp. Jeg prøvde å gjøre det beste jeg kunne. Bestemor var alt for meg.

Jeg var til henne så ofte jeg kunne, vi lo bestandig mye sammen og spiste søtsaker i smug. Hun brukte å hviske i øret mitt «du er en perle blant svin». Hun fikk meg til å føle meg som verdens heldigste, og jeg kunne sitte lenge og holde henne i hånden og se på når hun sov. Hun var alt for meg. 

Bestemor slet også med KOLS, og hun var avhengig av oksygenmaske. Jeg tenker veldig mye på om jeg også blir slik, eller, når jeg blir slik. 

Jeg savner henne så utrolig mye. 
 

Jeg har gått mange runder med meg selv, og når jeg er i de mørke periodene tar jeg på meg skylden for at bestemor døde. Hun ville kanskje overlevd hvis jeg lot henne ligge, men jeg som ung tenåring ville bare hjelpe bestemor så godt jeg kunne. Jeg hjalp henne til sengen og ringte etter hjelp. Jeg prøvde mitt beste, jeg visste ikke bedre. 
 
 

Naturen er noe av den beste terapien for meg. 
Dette er utsikten fra hytta vår. 

 

Nå er virkelighetsbrillene på, og jeg prøver iallfall å overbevise meg selv så godt jeg kan om at jeg ikke har skyld i hverken min bror eller bestemor sine dødsfall. Jeg vet egentlig at det ikke er min feil, men tvilen murrer godt i bunn. Jeg vet ikke om den tvilen noen gang blir helt borte. Jeg skal overbevise meg selv om at bror tok det valget helt alene, selv om noen hjernevasket meg i mange år til å tro at han ble myrdet av min far. 
 

Hvilke mennesker sier slike ting? Tenker de ikke over konsekvense i ettertid? Jeg har også sagt mye i affeksjon og angret på veldig mye som har ramlet ut av kjeften min, men aldri har jeg sunket så lavt.

Manipulerer meg til å bli livredd min egen pappa. Sier til meg som ung tenåring at bestemor ville levd hvis jeg ikke hadde løftet henne i sengen. Hvilke mennesker er det som gjør slikt? 
 

Jeg er så glad for at jeg endelig klarte å ta det valget om å ta avstand fra disse menneskene. 

Jeg har fått det mye bedre med meg selv, men det var faktisk et tungt og vanskelig valg. Jeg er trygg og veldig sikker på at jeg tok det riktige valget nå. Jeg trenger ikke slike mennesker rundt meg. Jeg kan ikke ha slike mennesker rundt meg, det burde ingen. 
 

Angst og depresjon

Jeg får veldig mange fine tilbakemeldinger på bloggen min, både fra ukjente, familie, venner og bekjente. Det er både godt og vond. 

 

Godt fordi jeg føler at jeg gjør noe positivt. At jeg og min historie kan hjelpe andre, det er jo en av grunnene til at jeg begynte denne bloggen også. Hvis jeg kan hjelpe en person, så er det å åpne seg opp så my for «hele Norge» verdt det. 

 

Vondt fordi jeg kan kjenne smerten til de som åpner opp seg for meg og forteller litt av sin historie. Jeg vil jo helst ikke at noen skal kjenne på hverken angst eller depresjoner. Jeg vet hvor vondt det er. 

 

Noe som ofte går igjen er at de kjenner seg igjen i mye av det jeg skriver, men de har ikke vært klar over at det er angst de sliter med. Mange skriver at de også vil ta tak i dette angst trollet og vinne over det. Og det skal vi klare!

 

Noen spør også om råd, men det er så vanskelig å si hva som virker for akkurat deg, jeg vet jo egentlig ikke engang hva som er best for meg. 
 

Mitt beste råd er å oppsøke hjelp. Det finnes mange hjelpetelefoner du kan ringe til, der du kan få god hjelp. 
 
 

Dette er en av hjelpetelefonene du kan ringe.

 

Man trenger ikke å ha opplevd store traumer eller hatt en forferdelig barndom for å slite med angst og depresjoner eller andre psykiske utfordringer. 
Vi mennesker er noen komplekse skapninger, og vi responderer så forskjellig på ting vi opplever og erfarer i livet. Jeg tror dessverre ikke at det finnes en fasit på hvordan man kan få tatt et ballegrep på hverken angsten eller depresjonen. 

 miniblogg.no/hjernevasket/113857/skyldfoelelse-og-selvmord.html

 

Jeg har prøvd endel forskjellig, både terapi og medisiner, men det beste som har hjulpet for meg er å være åpen om det for mine nærmeste. Og nå til alle dere som leser bloggen min.  Jeg skriver faktisk ikke om min historie for å få sympati, jeg skriver for å bli frisk. Jeg synes ikke synd på meg selv, jeg er bare drit lei av en hverdag med angst og lange mørke perioder med depresjon. Jeg vil bare bli frisk.
 

Jeg liker å skrive at jeg skal «bli frisk», og det har jeg skjønt at enkelte føler er veldig negativt ladet. Man er ikke syk fordi om man har angst. Men det er nettopp det man er. Angstlidelse er en sykdom.

 

Angst setter seg fast i kroppen som fysiske smerter, og til meg er det ekstrem hodepine som er værst. Jeg har generelt mye smerter i kroppen, og jeg har vel egentlig aldri skjønt hvorfor, før jeg nå har begynt å lese mere om angst. 
 

Jeg kan bli skikkelig hissig hvis noen spør meg om jeg har vondt i ryggen eller andre plasser. Jeg tror at hvis jeg tenker og fokuserer på smertene så blir de bare større, og jeg er så sta at jeg sjeldent tar smertestillende. Jeg har jo smerter hver eneste dag, jeg kan ikke ta smertestillende hver dag. Det nekter jeg. Men jeg har fremdeles vondt. Mye vondt i ryggen og den helsikes hofta mi.

 

Jeg har vel kanskje trodd at det ble det samme med angsten og depresjonen, at hvis jeg snakket om det så ble det bare værre. Men det er helt motsatt. Etter jeg begynte å skrive på bloggen min har jeg følt meg lettere, og det har fått meg til å tenke grundig igjennom livet mitt og hva jeg vil. 

Jeg vil bli frisk.

Selvtillit og selvfølelse

Selvtillit er noe jeg hadde med skinnarbeidet mitt, som jeg skrev om i helgen. Det var noe som vokste og ble høyere og høyere for hvert hjerte og kommentar jeg fikk, enten på Facebook eller Instagram. Jeg ble stolt over at andre likte det jeg lagde. 

Men en eller annen plass så mistet jeg den stoltheten og tryggheten på at dette kunne jeg. 

Jeg mistet mestringsfølelsen og selvtillitten. 

Det ble mindre og mindre «likes», og jeg ble enda mere usikker på om det jeg lagde var bra nok. Helt tullete å ha fokus på, men sånn har det blitt. 

De fleste av oss vil ha flest mulig hjerter og kommentarer når vi legger ut noe på SoMe, det er vel derfor vi legger ut noe? Hva skjer når hjertene og kommentarene uteblir? Jeg kan ikke si hva det gjør til andre, men til meg så resulterte det i at djevelen på skulderen fikk fart på seg. Minnet meg stadig om at det der er enda en ting du ikke er god på. «Det der kunne alle ha laget, så slutt å legg ut skrytebilder av det der. Ikke tro du er noe.» 

Det hjalp jo heller ikke på at de fleste ville prute på prisene mine heller. Jeg følte at min egen verdi var veldig lav. Og da er vi inne på selvfølelsen. 
 

Øredobber var det siste jeg fikk til å lage i skinn, jeg hadde hverken lyst eller mot til å lage noe annet. Selvtilliten og mestringsfølelsen ble helt borte.

 

Selvfølelsen er den verdien du ser i deg selv. Hos meg har den vært veldig lav så lenge jeg kan huske. Som ung har jeg måtte høre på alle feil og mangler min pappa hadde, og samtidig fått høre hvor lik han jeg er. Det gjør noe med et lite barn. 

Jeg fikk også høre at jeg var overvektig hvis lårene mine rørte hverandre. Jeg grudde meg til hver gymtime for jeg ville ikke vise frem hvor tykk jeg var. Jeg kunne ikke uttale latinske ord eller vite betydningen. Det ble ledd mye av meg. Det gjør noe med et barn. 
 

Jeg har opplevd mye i min barndom, og jeg tror det har mye skyld for min lave selvfølelse. Jeg er veldig utrygg på meg selv og jeg unngår som regel enhver diskusjon i frykt for å virke dum eller bli ledd av. Jeg er usikker på min egen hukommelse og må stadig få bekreftelse på ting jeg tror jeg husker. Jeg føler ikke at jeg har noen stor verdi. Min selvfølelse er veldig lav. 
 

 

Nå er det nok mobbing!

Jeg er min største mobber, uten tvil.

miniblogg.no/hjernevasket/113451/mobbe-meg-selv.html
 

Det er en så jævla vond sirkel som jeg ikke klarer å komme meg ut av. Den minste lille ting kan bikke meg rett over, det skal ikke mye til. Rett på trøstespising. Fy fader det er så sinnsykt vanskelig å komme seg utav. 

 

I dag hadde jeg egentlig en avtale som ble avlyst i siste liten, ikke jeg som avlyste faktisk, greit en gang det også. Jeg hadde gledet meg til denne avtalen, så når den ble avlyst kjørte jeg rett på butikken for å kjøpe meg noe godt å trykke ned i kjeften. Trøstespising fungere jo bestandig bra, nesten like bra som kjedespising. Jeg er rimelig god på begge deler. Tror alle kjøkkenskap må ha nye hengsler snart, så mye som jeg åpner og lukker for å lete etter noe godt å spise.
 

Jeg slukte et wienerbrød på turen hjem. Vel hjemme spiste jeg opp en sjokolade så fort at smaksløkene mine ikke greide å registrere at her var det noe søtt på gang. Samtidig som smaksløkene mine smatter og lurer på hva faen det var som skjedde der så har jeg haken langt nede på brystet for å forsikre meg om at dobbelthaken er der. Kliper litt rundt og teller hvor mange det egentlig er. Jeg tar begge hender over den største valken på magen og tar i et ekstra hardt grep. «Joda Nina, du er rimelig godt stappa enda.» Djevelen på skulderen min ler rått…

 

Er så lei av å ha det slik. Nå er det nok mobbing av meg selv! Jeg ville aldri snakket til noen andre slik, så hvorfor skal jeg snakke slik til meg selv? 

 

Feirer kvinnedagen med en selfie og heier på meg selv og alle andre der ute. 
Du er du og du duger!

 

 

 

Slossing og uro

I dag er en helt angstfri dag. Det er lenge siden. Jeg føler meg lettere. Veldig sikker på at jeg tok riktig valg med å legge hele «hobbybedriften« min på is. Jeg har kjent mye på frustrasjon over at andre ikke ser verdien i mine produkter og tristhet over at jeg selv heller ikke har sett det. Det er min egen feil. Men nå har jeg lagt det på is, kanskje for alltid, og det føles helt riktig. 
 

I dag har jeg fokusert på dyrene, jeg måtte ta en stor rengjøring i hønsehuset i dag. Det er så godt å være ute sammen med de, så lenge de ikke er helt gale og bare kakler og krangler. De kan være ekstrem høylytte, og i dag var det virkelig et rabalder uten like. Veldig uro i flokken.

 

Jeg fant blod der inne, så noen har kranglet litt vel mye. Jeg tåler egentlig blod veldig dårlig, jeg kan fort deise rett ned i gulvet hvis det blir for mye, men dette var ikke ferskt blod så jeg holdt meg på beina. Var ikke så enorme mengder heller heldigvis.

 

I begynnelsen av desember i fjor fikk vi 2 kyllinger. Så vi har de to kyllingene, 4 høns og sjefshanen Lucifer. 

Jeg har skrevet litt om han tidligere her.

miniblogg.no/hjernevasket/115712/dyr-som-terapi-er-ikke-bestandig-lett.html
 

Lucifer er virkelig sjefen, og jeg må gi bort den ene kyllingen som helt klart er en hane. Jeg antar det er hans blod, selv om jeg ikke så noe sår på han. Han prøver så godt han kan på å få kontroll over stemmebåndet sitt, men han feiler hver gang. Jeg tror nok han kan bli av den irriterende sorten som galer ustoppelig når han først er i gang. Fra tidlig morgen til sent på kveld. 
 

Han er så nydelig og jeg vil egentlig beholde han selv, men det går ikke.
 Kråka (kyllinghanen) er kullsort i fjærene med knallrødt innimellom enkelte fjær. Virkelig en skjønnhet. 
 

 

Jeg tror den andre kyllingen er hane også, men det murrer et lite håp om at det er høne. Lucifer er ikke så intens hissig på den som Kråka, så vi skal uansett beholde den til så lenge. Jeg klarer ikke helt å se forskjell på hane&høne før de enten har i gang stemmebåndet eller får lange halefjær. 
Leser og leser om hvordan man kan se forskjellen, men det men det går ikke inn. Magefølelsen sier Fiona er høne uansett, så vi får se om det plutselig detter ut et egg av rompa en dag. 

 

Fiona, den andre kyllingen, liker veldig godt å sitte på skulderen eller midt oppå hodet mitt. 
Ikke akkurat det mest flatterende bildet av meg, men sånn er virkeligheten. 
Jeg er livredd for at den skal hakke meg i øyet. Det prøver den på omtrent hver dag. 

Mestringsfølelsen som forsvant

I går gjorde jeg noe jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre. Jeg bestemte meg for å legge ned hobbysiden min. Jeg gråt lenge og begynte å lure på om jeg gjorde det riktige valget. Jeg er veldig sikker i dag, selv om det gjør vondt. 
 

Skinn har vært min store lidenskap i mange år, og i 2015 tok jeg det store steget at jeg ville dele mine kreasjoner med resten av verden. Facebook side og ganske så mange salg på kort tid. Jeg var så stolt. Mestringsfølelsen jeg fikk av å lage ting i skinn var stor. Skyhøy faktisk. Det var egentlig første gang i livet at jeg ble ekstra rank i ryggen og følte at dette kan jeg. Jeg hadde endelig funnet min greie. Den greia der jeg er superflink, og ingen kan fortelle meg at jeg ikke gjør det riktig, for i kunst er alt lov. Og det var det jeg følte det jeg lagde var. Kunst. 
 
 

Dette er en av de siste vesken jeg lagde, jeg tror den har mye skyld for at det tippet over. Jeg var i ekstase når jeg lagde den, men det ble en superfiasko og jeg endte opp med å gi den bort. 

 

Når jeg først ble introdusert for skinn gjennom min gamle læremester følte jeg at alt fikk en ny mening, og jeg ble plutselig mye tryggere på meg selv. Så trygg at jeg etterhvert tok meg en tatovering med dobbel betydning. «No life ‘til leather». Dobbel betydning fordi det er tittelen på demo albumet til mitt favoritt band, Metallica. Mestringsfølelsen vokste for hver dag. Jeg var så god på dette. Endelig noe jeg er flink til. 
 

Denne var til meg selv med James Hetfield, vokalist i Metallica. 

 

Sakte men sikkert har den mestringsfølelsen og stoltheten over mitt arbeid, min kunst, forsvunnet litt og litt. Inne på hobbyrommet er det skuffer med halvferdige prosjekt, ting som jeg aldri ble fornøyd med, rare kreasjoner jeg ikke har peiling på hva jeg tenkte å lage utav. Skulle nesten tro jeg var beruset når jeg ser alt det rare som ligger der, men jeg kan bli litt slik når kreativiteten tar over. Jeg blir veldig full av energi og ingenting kan få meg utav den bobla jeg faller i akkurat der og da. Jeg er i min egen lykkerus av kreative tanker. 
 

Jeg blir uvel hver gang jeg prøver å sette meg ned for å lage noe nå. Kreativiteten og lykkerusen er borte. 
 

Jeg har ikke klart å ta imot bestillinger på lenge. Jeg gråter og er uvel omtrent hver gang jeg sender ifra meg en bestilling. 
Sliten av at enkelte kunder skal prute på porto, prute på et produkt som allerede er latterlig billig, be om rabatt fordi de kjøper flere ting på en gang. Jeg gir som regel rabatt, jeg selger altfor billig. Selvtilliten er lav. Mestringsfølelsen og gleden over arbeidet mitt er nesten helt borte. Magen min vrenger seg bare jeg tenker på hvor mye tid jeg bruker på en veske som jeg selger til knappe 1000kr. 

 

Denne vesken har jeg solgt mange av, men ingen er helt like. Jeg tok som regel rundt 1200kr for en slik veske. 
David Bowie er preget inn, skinnet er farget og etterbehandlet og alt er håndsydd. Jeg var veldig stolt over disse.

Det er de som har heiet på meg og delt mine kreasjoner som har holdt meg oppe så lenge i den siste tiden. De som aldri rynker på nesen av prisen jeg setter og sammenligner mine produkter med ting de kan kjøpe på eBay. Jeg kjøper ofte på eBay selv, men man kan ikke sammenligne de prisene, men jeg er sliten av å forklare.

 

En av lommelerkene jeg har laget. Preging er noe jeg virkelig har følt jeg er god på, men nå har jeg brukt mange mange timer på å prøve å finne noe jeg stolt kan vise frem. 

Jeg håper jeg kan finne igjen gleden og den skyhøye mestringsfølelsen over skinnarbeidet mitt igjen. Det var det eneste jeg hadde igjen da jeg ble syk og måtte slutte som skomaker. Faens KOLS.. 

Jeg hadde så store planer for denne hobbyen min. Jeg ville gjøre noe nyttig og etterhvert starte et arbeidstrenings senter der andre også kunne få kjenne på den mestringsfølelsen skinn kan gi. Jeg ville holde mange kurs og lære bort det jeg kan. Jeg liker å dele min kunnskap med andre. 

Drømmen er borte for lenge siden, det samme er lidenskapen og lykkerusen. 
 

Jeg håper jeg en dag kan sette meg ned og føle gleden av å lage noen kreasjoner igjen, for mestringsfølelsen er så utrolig viktig.

 

Små bilder der jeg har preget inn motivene. Tårene presser på for jeg kan huske gleden jeg hadde når jeg lagde disse. Jeg var så stolt.

Sosiale medier og filter

For en stund siden oppfordret politiet oss, foreldre spesielt, til å holde oss litt oppdatert på hva ungene holder på med på sosiale medier. Nå har jeg 2 voksne barn og 2 barn på barneskolen, så jeg har egentlig ikke følt at jeg trenger å følge med så mye siden de minste ikke bruker SoMe enda. 

Jeg har forresten spekulert meg grønn i lang tid på hvilken ny plattform SoMe er. Tenkte jeg skulle sjekke den ut etterhvert, men for et par dager siden skjønte jeg at det står for Sosiale Medier. Herregud, det er ikke lett å bli gammel og ikke få med seg alle disse forkortningen. 

 

Facebook er det jeg bruker for å holde kontakt med familie og venner og det er en veldig grei måte å finne gamle venner, bortglemte slektninger, og andre ting man har interesse for. Det var også veldig kjekt for meg som omtrent ikke husker noen bursdager at jeg fikk opp en varsel hver dag over hvem som hadde bursdag. Mulig det er noe jeg har trykket vekk, men det er helt borte hos meg, så nå vet jeg snart ikke når noen har bursdag. 

 

Snapchat er ganske greit å filme korte snutter og sende til venner og familie. Helt i begynnelsen var det veldig morro med masse filter man kan sette på så man forandrer utseende med en kjempestor munn og øyne, gjerne med en stemmeforvrenger så man høres helt gal ut. Jeg lo mye av det. Kan være veldig morsomt med filter.

 

Instagram bruker jeg svært lite, men det er der jeg legger ut bilder fra min egen hobby og følger lignende profiler. Det er vel den jeg bruker aller minst, men såvidt jeg vet er den omtrent fri for filter. Kun justering av farger, og det kan være veldig kjekt for noen som er så dårlig på å ta bilder som meg.

 

TikTok laget jeg meg nylig. Der er det også en hel haug med morsomme filter, men det jeg legger merke til først er at de fleste går på å gjøre ansiktet penere. Det er mulig det er jeg igjen som har trykket på noe, men det ser ut som det er automatisk justering på TikTok der man får glatt og feilfri hud, kritthvite tenner, fine vipper og en lett sminke. Det er så trist. Jeg er ikke akkurat den mest selvsikre, og har bestandig vært usikker på mitt eget speilbilde. Skal love deg at etter noen runder med de forskjellige filtrene så ble det ikke noe bedre, og jeg er en godt voksen dame som burde vite bedre. Jeg tar meg i å pirke på ting jeg ikke var klar over at jeg ikke likte ved ansiktet mitt. Man kan bruke et filter der man kan se hvor asymmetrisk man er i ansiktet. Det er sikkert ment for å være morsomt, men hos noen som er veldig usikker på seg selv kan dette være veldig skadelig.

 

  

Lange fine vipper som jeg bestandig har ønsket meg, feilfri og rynkefri hud i en alder av snart 44år. 
Slik blir det med filter på TikTok, men langt fra virkeligheten. Grønt hår står forresten på ønskelisten, men jeg er vist for gammel sier de minste her i huset.

 

Jeg er veldig glad for at jeg ikke er ung i denne verdenen som er fylt av SoMe med filter som skal gjøre deg vakker. Men når det er sagt så er TikTok en av de appene som passer meg veldig godt. Det er mange forskjellige kunstnere som med glede vil dele sin kunnskap med deg og lager videoer der man kan lære seg en ny hobby trinn for trinn. 
Mine minste barn har fått lånt mitt nettbrett for å se på TikTok (under oppsyn) der de lærer seg å tegne. Jeg selv holder på å lære meg makrame, og gleder meg stort til jeg får makramegarn i posten. 

Kjenner veldig på at jeg vil holde mine yngste langt vekk fra sosiale medier som mulig, men en dag kommer det at de også er gamle nok til å lage seg egne profiler. Jeg håper vi har klart å forklare de godt nok at sosiale medier som oftest ikke henger sammen med virkeligheten til den tid. 

 

Bilkjøring og hoftevrikk

I dag startet dagen egentlig veldig bra.
Våknet av meg selv og følte meg ikke trøtt. 
Nesten ingen hodepine, murrer bare litt i tinningen. Kjenner i kjeven at jeg enten har snakket utrolig mye i søvne eller gnisset tenner igjen. Jeg er helt rå på å skjære tenner om natten. Enkelte dager kjennes det ut som jeg har fått meg en knyttneve rett over kjeven fordi jeg har skjært så mye tenner. 

Jeg fikk spesial laget bittskinne hos en tannlege for mange år siden. Jeg syntes det var litt ekkelt med tanke på bakterier etter noen dager, så jeg kokte den. Det tålte den ikke. Plastikken sprakk og smalt opp i flere biter. Det var det. Par tusen kroner rett i dass. Ikke det smarteste jeg har gjort, skal innrømme det. Ikke hele tiden at den der hjernen min fungerer som den skal. Men bra jeg har en god dose humor og kan le av slike ting innimellom. Ikke alltid jeg kan le av mine feilsteg, men slike ting må jeg bare le av. Jeg trodde virkelig at jeg kunne koke den ren for bakterier. Men jeg kokte den antagelig litt for lenge. Jeg bruker som regel å glemme slikt. Jeg har bestilt meg ny bittskinne, en rimeligere versjon fra det store utlandet denne gangen. 

Etter en kopp kaffe og en halvtime med ro for meg selv uten noen form for lyder gikk jeg på badet og klasket på noe sminke. Jeg så ut som Alice Cooper som vanlig etter første runde med mascara, men jeg hadde frøken Bailey Sarian i bakhodet. «Det går fint, det er bare sminke.» Ikke verdens undergang at du søler med mascara, det er helt normalt. 

I fjor sommer satt jeg på meg vippe extension, veldig korte, de så faktisk ekte ut. Kunne ikke sette på så lange fordi jeg har ekstremt korte vipper.  Hadde det ikke vært for at jeg er en notorisk øyegnikker og MÅ skure ansiktet mitt i såpe så ville jeg brukt det hele tiden, men det var ubehagelig å få vann på vippene. Men det var veldig deilig å gå å føle seg litt sminket uten å klatte på med den der mascaren. Jeg har prøvd mange slike serum som skal gjøre vippene fantastisk lange og vakre, men det funker ikke på mine. Jeg misliker de superkorte   vippene mine, nesten like mye som jeg misliker mascara.. 

 

Det ble mye skriverier om sminke gitt, det skal ikke gjenta seg så ofte. 

 

Jeg hadde en avtale i dag så jeg måtte kjøre bil. Knyter seg litt i magen med tanken på å kjøre bil, det var jo sykt mange rare lyder sist jeg kjørte. Som den bilkyndig jeg er så tok jeg en liten runde rundt bilen og sparket lett i alle dekkene. Jupp! Alt ser bra ut her, bare tut å kjør! 
 

Jeg har på meg AirPods og setter på Spotify. Musikk på øret roer meg ned, samtidig som eventuelle løse bildeler ikke skal gi meg magesår på turen. Valg av musikk på denne turen falt på soundtrack av Dirty Dancing. En av mine aller største yndlings filmer. Den har jeg sett så mange ganger, jeg elsker musikken og dansingen. Valg av musikk angret jeg ganske fort på. Rimelig vanskelig å kjøre bil samtidig som jeg skal sitte og vrikke på meg som om jeg danser med Patrick Swayze. 

Jeg kom meg gjennom en kjapp tur på kjøpesenteret før avtalen min og det gikk greit. Kjente at angsten var der men jeg hadde enda musikken på øret. Var så fornuftig at jeg satt på et annet album så jeg ikke skulle drømme meg helt bort å bryte ut i dans på kjøpesenteret. Det har skjedd tidligere og er vist ekstremt pinlig ifølge barn nr3&4. På gode dager kan jeg ta et par hoftevrikk ute blant andre mennesker hvis jeg hører fin musikk jeg liker, og da gjør det meg egentlig ingenting om andre ser meg. Det er den jeg egentlig er, ikke den redde lille grå musa.