Du er du, og du duger

I dag fikk jeg en veldig hyggelig oppmuntring i postkassen. Ukjent avsender, og kun en post it lapp der det står «Du er du og du duger». 

Den lille lappen gjorde dagen min helt fantastisk. Det er ord jeg skal ta med meg videre, og faktisk huske på. Jeg skal henge den opp ved speilet. På det speilet der jeg har stått og studert meg selv den siste uken, prøvd mitt beste på å holde negative tanker borte. Det speilet jeg har unngått i mange uker fordi jeg ikke klarte å se mitt eget speilbilde. Jeg har satt munnkurv på den djevelen på skulderen min som har rakket ned på meg og bare funnet feil ved meg. Jeg er så lei av å konstant fortelle meg selv hvor stygg og feit jeg er. Hvor dum jeg er. Hvor lite verdt jeg er. Jeg er så lei.
 

Til deg som har de samme destruktive tankene om deg selv som jeg har slitt med i alle år, gi slipp på de. Ikke la de bryte deg ned. Kjøp deg en blokk med post it lapper og løft deg selv opp med oppmuntrende ord, eller la noen andre skrive ned noen for deg. Ingen er perfekte, men vi er bra nok som vi er. Jeg kommer aldri til å se på meg selv med hjerter i øyene slik som med den apen jeg kjøpte i går, men det er heller ikke målet. Jeg skal bare godta meg selv slik jeg er. Jeg skal slutte med mobbingen av meg selv. 

 

Jeg er meg, og jeg duger!

 

Vil De være til stede når Deres kone får barn?

Jeg dumpet over noen gamle blader fra 1955 i min jakt på brukte skatter. Denne artikkelen måtte jeg le litt av. Jeg er utrolig glad for at tidene har forandret seg! 

Jeg har 4 barn, og jeg kunne ikke tenkt meg en fødsel uten pappa’n til stede. For meg var det en enorm støtte på alle fødslene at far var med, selv om jeg antagelig slengte noen syrlige kommentarer til den vordende far da det sprengte på som værst. 
 

I disse koronatider vet jeg mange ikke får være med på fødsel, og det har vært svært delte meninger om nødvendigheten av at begge foreldre blir med på fødsel. Til de som mener det er bare tull at begge må være med; dra tilbake til 1955 med meningene dine.. 

 

Berg-og-dal-bane av følelser

Nå har jeg hatt noen gode energiske dager. Deilig! Jeg har stått opp tidlig, børstet kråkereiret av et hår som vanligvis bare blir surra sammen i en knute på toppen. Jeg har ryddet og minimert i sminken så det ikke blir så mye å velge i. Jeg skjønner jo ikke hva halvparten skal brukes til uansett. Jeg har funnet frem skjørtene mine igjen. Jeg foretrekker skjørt fremfor bukser faktisk, de krymper ikke så fort i skapet som dongeribuksene mine gjør. Den der joggebuksa mi skal få ligge i vaskekjelleren en god stund før den får se lyset igjen. 

Av erfaring vet jeg at jeg detter litt ned igjen etter noen dager med proppfull energi og humørfylte dager. Det er slik jeg egentlig er, energisk og humoristisk. Ikke alle er like enige i den humoristiske biten, men alle kan ikke ha like god humor som meg. Humoren har jeg nok arvet av pappa. Vi to hadde nok gjort oss på en standup scene sammen. Tørre vitser og kun oss to som ler oss skakke av egne vitser. Typisk pappa humor er hvis vi snakker i telefonen og jeg sier «Jeg nærmere meg tunnelen snart, jeg detter ut» hvor han svarer kjapt «Ja da må du ta på deg selene så du ikke detter ut da..» Jeg vet ikke hvem av oss som ler mest av slike tørre vitser, men vi deler den samme gode humoren. 

Jeg havner ikke like langt nede i hullet som jeg har kommet meg opp ifra, men det er som om siste rest av nedstemthet og tunge tanker må få komme ut. Jeg vet ikke hva som er best, la den siste gørra få fritt utslipp eller bare kjøre på et ekstra gir og la den energiske og humørfylte delen av meg vinne? Hva skjer hvis jeg ikke lar den siste gråten komme ut? Blir det et enda mørkere hull å drukne i neste gang? For jeg er sikker på at det blir en neste gang. 
 

Skal jeg komme meg vekk fra de mørke periodene så må jeg slutte å hjernevaske meg selv til at jeg har null verdi. Jeg må slutte å mobbe meg selv. Jeg må fortsette å dele av meg selv, på godt og vondt. Kanskje kan jeg hjelpe andre med å dele mine innerste tanker og følelser. Jeg trodde lenge at jeg var alene om å være slik, jeg trodde jeg var det rareste mennesket i hele verden. Men jeg er ikke alene, vi er dessverre veldig mange av oss. 

 

Det kunne vært så mye værre

Jeg nevnte såvidt i går at jeg har en kronisk lungesykdom. Jeg har gammelgubbesykdommen KOLS. Nei, jeg er ikke en gammel gubbe. Jeg føler meg gammel, men er bare i begynnelsen av 40-årene.  Ikke vet de hvorfor jeg fikk denne sykdommen heller. Max uflaks sikkert. Men jeg trøster meg med at det kunne vært så mye værre. 

Kort tid etter diagnosen fikk jeg en av mine værste mørketider i voksen alder. Jeg fikk beskjed om å ikke fortsette i yrket mitt av legene på sykehuset. Jeg gråt og gråt, og følte alt raste sammen rundt meg. Dette førte til at mye annet grums også dukket opp på overflaten. Mye fortrengte minner presset seg frem. 

Jeg som endelig i voksen alder fant ut hva jeg ville jobbe som. Et yrke der jeg kunne bruke den kreative hjernen min til noe fornuftig. Jeg skulle jobbe som skomaker. Jeg rakk ikke å motta fagbrevet mitt før jeg fikk den såre beskjeden, men det henger på veggen på hobbyrommet nå. Jeg følte lenge at alt var bortkastet. Masse studiegjeld og flere år i lære. Rett i dass. Jeg var så sint. Hvorfor meg?! Har jeg ikke hatt nok dritt? Kan jeg ikke bare få surfe på en rosa bølge gjennom resten av livet?

Jeg har vært inn og ut av Nav systemet hele mitt liv. En rygg som er skjevere enn tårnet i Pisa, og mye ryggsmerter. Jeg følte et snev av sjalusi da jeg leste om den unge skihopperen som fikk ryggoperasjon for skoliose. Min rygg er også slik, men jeg får ikke operasjon, jeg forstår ikke helt hvorfor. Jaja, jeg er så vandt til mye smerter, både innvendig og utvendig. Mye angst og depresjoner allerede i ung alder. Traumatiske hendelser som satt som limt fast i hver en centimeter av den lange skjeve kroppen. Jeg var så lei av Nav, selv om de stort sett har vært greie med meg i alle årene jeg har vært i systemet. Jeg ville så gjerne greie meg uten dem. Jeg ville ha en stabil inntekt og hverdag. Jeg ville beholde mestringsfølelsen på at jeg klarer å jobbe tross alle skavanker jeg har. 
 

Jeg endte opp som ufør for 2 år siden. Jeg gråt da også. Jeg ville ikke bli uføretrygdet, jeg ville jobbe. Men det ble ikke slik. Men det kunne vært så mye værre, så jeg skal ikke klage. 

 

Hvordan bygge opp seg selv

I dag husket jeg å si noe positivt om meg selv. Jeg så meg i speilet en stund, følte det ble passe kleint å plutselig skal stå her og si noe pent om meg selv., men jeg greide det. Den der djevelen på skulderen mumlet et eller annet gjennom gaffateipen om hvordan jeg ser ut på morgenen og at det er ikke mulig å finne på noe pent å si. Jeg lukket ørene. 

Jeg er kreativ

Det har jeg fått høre av flere, både kjente og ukjente, og jeg vet det egentlig selv også. Den konstante kreative hjernen min som har riv ruskende rare ideer, og innimellom noen gode også. Jeg ler ofte av mine teite kreative påfunn, men det kan også knekke meg hvis ide og hender ikke samarbeider. Da er det mestringsfølelsen som får seg en ripe i lakken. Den er viktig for meg å beholde, så jeg har lært meg å ikke kjøre på med de rareste påfunn når jeg er nede. 
 

Men jeg klarte det, jeg så meg selv i speilet og sa noe positivt om meg selv. Jeg skal klare det i morgen også. 

Mobbe seg selv

Det er så mye lettere for meg å skrive ned mine tanker og følelser enn å snakke om de. Jeg skulle ønske det var like enkelt å få ordene ute av munnen som det er via tastaturet. Men det blir lettere for hver gang jeg kan si høyt at jeg sliter. Men det er bare til de jeg stoler på jeg kan åpne meg helt, og det er ikke mange. Jeg vet ikke hvorfor jeg har så vansker med å stole på folk. Det har kanskje en sammenheng med at jeg ikke liker meg selv? Hvordan kan andre like meg, hvis jeg ikke liker meg selv? 

Det er den jævla konstante mobbingen av meg selv. I de mørke periodene forteller jeg meg selv hver dag at jeg er tykk, stygg, dum, ubrukelig og lat. Når jeg først har havnet nede i den negative suppa er det så vanskelig å komme seg opp igjen.

Post it lapper på badet med rosende ord har enda ikke kommet opp. Ikke ble det noe av det å freshe seg opp med sminke hver dag heller. Enda en ting jeg feilet med. Fy faen for en stor flopp jeg er. Jeg minner meg stadig på hvor lite verdt jeg er.

Dette er selvskading uten skjemmende arr på utsiden. Jeg kan ikke fortsette slik. Jeg må forandre tankemønsteret før jeg sliter meg helt ut. Og de rundt meg. Jeg var egentlig ikke klar over at jeg mobbet meg selv før samboeren min spurte meg om jeg drev og mobbet meg selv. «Så sjuk i hodet er jeg faktisk ikke» klemte jeg utav meg og rullet med øynene. Men det tok ikke lang tid før jeg faktisk skjønte at det er jo akkurat det jeg driver med. Mobber og hjernevasker meg selv til å tro at jeg ikke er verdt noen verdens ting. Det hjelper ikke hvor mye han sier at han elsker meg, jeg må begynne å elske meg selv. Jeg må klare å si til meg selv at jeg betyr noe. Jeg er verdt noe. Jeg er verdifull. Sier jeg det ofte nok så må jeg vel begynne å tro på det til slutt.   
 

Når jeg føler meg langt nede er suget etter å drukne alt i alkohol der igjen, men jeg klarer å la det være. Til sommeren er det 2 år siden jeg bestemte meg for at nå er det faen meg korken på flaska. Ikke det at jeg drakk så ofte, men når jeg drakk så hadde jeg null kontroll på inntaket. Dritings på bryllup og dritings på konsert. Spilte ingen rolle, bare jeg fikk bikka innpå mest mulig. Mistet fotfestet og alle hemninger. Jeg kommer ikke til å røre alkohol igjen før jeg er helt sikker på at jeg kan styre inntaket til et minimum. Og det vet jeg ikke om jeg noen gang kan gjøre. Mulig jeg er en alkoholiker, jeg vet ikke. Spiller ingen rolle heller, for jeg drikker ikke lengre. 

Sjokolade har tatt over rollen til alkoholen. Eller, den har fått en enda større rolle. Større mengder med inntak, og mye oftere. Er jeg langt nede så har jeg bestandig trøstet meg med noe godt å spise. Husker selvfølgelig på å klipe meg hardt i sideflesket, så jeg minner meg selv på hvor feit jeg er. Da er jeg sikker på at alt blir så mye bedre. 

Sjokolade er en av mine værste fiender. Er det noe jeg ikke klarer å slutte med så er det sjokolade. Jeg kjenner munnen fyller seg og jeg sitter her og lurer på om det er igjen noe fra i går kveld. Jeg har bestemt meg for at nå er det kun helg det skal nytes sjokolade og andre søtsaker. Vi får se hvor lenge det varer. Til nå har jeg sprukket annenhver dag… Prøver å hjernevaske meg selv til å ikke like sjokolade eller andre søtsaker. Klin umulig. Djevelen på skulderen min ler rått hver gang jeg prøver å overtale meg selv til at sjokolade smaker forferdelig. 

Det er så lett å mobbe seg selv, snakke nedlatende og overbevise seg selv om at du ikke er bra nok. Hvorfor er det ikke like lett å framsnakke og rose oss selv? 

Fra og med nå skal jeg si minst 1 positiv ting om meg selv i speilet når jeg står opp. Djevelen på skulderen skal jeg kneble med gaffateip så han ikke får komme med sine spydigheter. 
 

Den forskremte musa

Jeg har perioder der jeg av en eller annen merkelig grunn sikler værre enn en diabetiker på sjokoladefabrikken når jeg sover. I natt våknet jeg flere ganger av at jeg hadde laget meg en liten isbane på puta mi. Ser for meg små sengemidd på miniskøyter som danser ivei på nylagt is, snur puta og sover videre. 

Jeg må sjekke senga mi hver kveld når jeg skal legge meg. Få ting kan få meg mere redd enn små ekle kryp. Jeg vet vi har midd i sengen og det har jeg godtatt. Vi har blitt venner. Men det er alle andre små kryp. Spesielt edderkopper.  Wææææ! Jeg rister pute og dyne og ser nøye på lakenet hver kveld. Veldig glad for at jeg gjør slikt, for i fjor oppdaget jeg plutselig musebæsj i senga. Jeg bannet og gråt. Forbannet det gamle huset vi bor i, og tror jaggu allergiungene fikk gjennomgå litt fordi vi måtte gi bort katta vår for noen år siden. Hiver meg på telefonen og sjekker hva Dr.Google sier om muselort. Ok, her trenger vi full desinfisering. Beste sort er bensin og fyrstikker. Burn motherfuckers! Greide etterhvert å ro meg ned til at det ble skifte av sengetøy og vasking.  
 

Det satt plutselig en mus på badet også i fjor. Jeg aner ikke når den kom inn på badet, men plutselig satt den der. Jeg så den selvfølgelig ikke før jeg hadde rukket å deise ræva ned på toalettet og buksa langt nede ved anklene. Jeg måtte se to ganger før jeg forstod hva det var jeg så i øyekroken. Der sitter det ei lita mus og pusser seg og aner fred og ingen fare. Rimelig fornøyd med seg selv for at den har kommet seg inn i varmen. Skal vel være veldig glad for at det ikke var en nummer to på tur ut, for jeg drar på meg buksa i vill fart og hyler så høyt at musa hopper høyt opp og springer i vill fart, rett i veggen. Den sprang selvfølgelig forfjamset rett bak dusjkabinettet. Jeg og minstejenta prøvde iherdig å lokke den frem med en dokost og lovnader om evig liv uten hell. Ikke de beste musejegerene der altså. Uten å gå i detaljer så tapte musa til slutt. 

 

 

Selvmord og skam

Det er så godt å være på vei ut fra det dypeste mørket. Det mørkeste av alle der nesten ingenting gir deg glede eller lyst til å stå opp på morgenen. Jeg har barn som går på barneskolen, det må jo være glede nok å stå opp til dem? Man skulle tro det. Jeg skulle så gjerne sagt at det var nok til å dra meg opp fra mørket. Men når jeg var lengst nede i det dype sorte hullet tenkte jeg at de har det jo så mye bedre uten meg. Hvilken glede gir jeg til dem? Hvem har glede av meg? Det beste er vel om jeg aldri står opp igjen.
 

For noen år siden plana jeg selvmord. Jeg hadde planen klar, var lei av alt. Det ble for mye minner, for mange konflikter, for mye snakk, det bare ble så altfor mye. Merkelig nok var det i en periode der jeg brukte antidepressiva. Skal ikke det på magisk vis løse alle disse flokene i tankemønsteret? Simsalabim, du er ikke trist! Som faen. 

Nei, jeg vet at det ikke fungerer slik, men jeg skulle ønske det fantes noe slikt. Men det å snakke om det hjelper. Skrive om det hjelper. 

Hva som hjalp meg den gangen husker jeg faktisk ikke. Jeg sliter med dårlig hukommelse, det er ikke plass til alt i minnekortet. Ikke det at jeg laster inn ting slik som Sjaman Durek, men vi er laget slik at vi ikke skal huske på alt. 
 

Jeg har tatovert over mine arr etter selvskading

I min familie har det vært flere som har tatt selvmord. Broren min tar jeg veldig skyld for når jeg har de mørke periodene. Men jeg vet jo innerst inne at det er ikke min feil. Han valgte det selv. Men jeg har den der jævelen på skulderen som pirker på meg og hvisker inn i øret mitt «du vet at det var pga det du sa til han, den kvelden før han døde?» Kanskje han ikke hadde gjort det hvis vi ikke hadde kranglet kvelden før? Men vi kranglet jo hele tiden. Vi var aldri venner. 

Han tok livet sitt noen år etter vår onkel tok livet sitt. Er det vår familie det er noe galt med? Er selvmord smittsomt? Hvorfor snakket ingen om det i etterkant? 

Jeg flyttet fra den lille bygda jeg vokste opp i, og på den nye plassen var det omtrent ingen som viste at jeg hadde hatt en bror. Foruten de gangene jeg drakk meg sanseløs og åpnet fossen av tårer. Endte som regel med selvskading. Det føltes så mye bedre å ha vondt utenpå kroppen enn inni kroppen. Men hvis jeg bare kunne vært mere åpen og snakket om skyldfølelsen og skammen, så hadde jeg ikke trengt å drukne alt i alkohol og selvskading. Men det var så mye skam og skyldfølelse. Jeg kunne ikke la noen få vite det.

Vi må få skammen vekk. 
Vi må snakke om selvmord, ikke dysse det ned med skam. Vi må kunne snakke om de mørke tankene slik at vi kan forebygge selvmord. 

Jeg håper du der ute har noen å snakke med hvis du har tanker om selvmord eller du har mørke tanker. Det hjelper å snakke om det. Det finnes mange hjelpetelefoner hvis du ikke har noen i nærheten du vil åpne deg til. Det er bestandig hjelp å få. Strekk ut en hånd før det er for sent. 

 

Varme klemmer fra Nina.

Bak masken

Jeg så på et program med Tix i går. Jeg skal ikke skrive så mye om han, men han sa noe som bet seg fast.  Når han tar av seg masken «Tix», så er han bare Andreas. Han følte seg plutselig litt sjenert som bare Andreas. 
 

Er det litt slik med oss alle? Har vi en Tix vi tar av og på oss ved behov? 
 

Jeg fikk et tips om å sminke meg, freshe meg opp litt hver dag, for å komme meg opp og ut av det mørke. 
Jeg har aldri likt å sminke meg. Jeg skjønner ikke alle disse produktene. Spesielt ikke nå når trenden er å ha på så mange lag at hvis du smiler så får du krakeleringer i ansiktet. Og når du tar av deg sminken så kjenner ikke bikkja di igjen deg engang. 

Misforstå meg rett, jeg elsker å se på sminkevideoer faktisk. Anbefaler Bailey Sarian hvis du også liker det. Nydelig dame med mye humor. Elskmegimorgen på Instagram er også en dame jeg beundrer. Hvis jeg kunne sminket meg en brøkdel av det hun kan så hadde jeg vært fornøyd. Wow!

Men jeg foretrekker litt mindre på meg selv, enklere slik, og jeg slipper å stå så lenge foran speilet. 
De gangene jeg gidder å studere hva som er hva i sminkepungen så føler jeg meg jo freshere. Jeg prøvde det i dag, tenkte jeg skulle på butikken en tur, men jeg slapp. Her er det så kaldt at ingen av bilene vil starte. Så her sitter jeg med et lett skjoldete brunkrem ansikt, håret fikk se børsten igjen, kasta joggebuksa i skittentøyet og klemte på meg ei dongeribukse. Føles faktisk greit, foruten den buksa, den må ha krympa i skapet.. Jeg foretrekker skjørt uansett. 

 

Er det litt slik Tix føler det når han tar på seg den pelskåpen og solbrillene? Jeg tror ikke all angsten min plutselig forsvinner med litt sminke og rene klær, men det hjelper litt å stelle seg. Selv om man bare skal gå hjem. Det hadde jeg glemt i alt dette mørke. Det er så lett å glemme slike små ting når man er langt nede. 
 

I morgen skal jeg gjøre akkurat det samme. Sminke meg og ta på meg noe annet enn pysjamas og lurvete joggebukse. 
Selv om jeg bare skal være hjemme.

Hvem faen tror du at du er?

Hjertet mitt banker og dundrer i full fart. 
Så fort at det kjennes ut som om at det skal eksplodere. Harde kraftige bank. Så harde at det gjør vondt. Den kraftige bankingen er det eneste som forstyrrer hastigheten på det spinnville hjertet mitt. Som om det prøver å sette ned farten selv.
Magen min tror den er på en berg og dalbane,  og vrenger seg både hit og dit. Jeg blir svimmel og småkvalm, det blir plutselig veldig varmt. Jeg får ikke puste. Jeg må ha luft. Jeg kjenner det rykker litt i leppene, akkurat slik det gjør like før jeg bryter ut i en foss av tårer. Den fossen er fader meg ikke lett å skru av når den først har startet. Det er nok med en trist melodi så er det på’n igjen.. 

Slik føler jeg det i dag og slik følte jeg det i går, veldig mye fordi jeg krysset en linje jeg aldri trodde jeg skulle gjøre. Jeg skriver om meg selv, slik at alle som vil kan lese om hvor rar jeg er.  

Men jeg har også dager der jeg er litt mere «I don’t give a flying shit». De dagene sier jeg til meg selv at det er slik du er. Du er ei tøff dame med bein i nesa og sterke meninger. 

You go girl! 

Jeg kan ha lange perioder med gode dager, det kan være på ukevis, og det er så godt. Jeg liker den personen jeg er da. Tror jeg. Da kan jeg snakke med folk uten at hjertet mitt er på jakt etter G krefter, eller at invollene mine slår knute og er på tur opp halsen. Da kan jeg ta telefonen. 

Den der jævla telefonen. 

På min telefon logg står det «Pappa». Han er den eneste jeg kan snakke med på telefonen uten at jeg bare vil legge på med en gang. Pappa er den eneste jeg føler ikke dømmer meg. Jeg tror han er glad i meg uansett hva jeg gjør. Han kan nok bli irritert på meg han også, men han godtar meg som jeg er. Pappa er min helt. Han skal jeg skrive mere om senere.

 

 
Som ung ble jeg manipulert til å tro at en som sto meg nær ville skade meg, og at han hadde drept min bror.

 

I går var forresten en blanding av tøffe meg og svake meg. Jeg bestemte meg brått for å blogge og skrive om meg selv. Tenkte det må jo være en super ting å gjøre, kanskje jeg kan hjelpe andre også. WIN-WIN!
På den andre siden er det selvfølgelig drittslenging til meg selv. Fra meg selv. Det er jeg superflink til. «Hvem faen vil lese om deg da? Du kan jo ikke skrive engang.« Men heretter skal tøffe meg vinne. Jeg bare må.

En klok frøken fortalte meg en gang at post-it lapper med rosende ord på speilet på badet kan gi en god start på dagen. Jeg har bare ikke kommet så langt enda. 
 

Vil du følge meg videre så har jeg laget en gruppe på Facebook der jeg kommer til å linke til nye innlegg og kanskje litt andre ting.