Den forskremte musa

Jeg har perioder der jeg av en eller annen merkelig grunn sikler værre enn en diabetiker på sjokoladefabrikken når jeg sover. I natt våknet jeg flere ganger av at jeg hadde laget meg en liten isbane på puta mi. Ser for meg små sengemidd på miniskøyter som danser ivei på nylagt is, snur puta og sover videre. 

Jeg må sjekke senga mi hver kveld når jeg skal legge meg. Få ting kan få meg mere redd enn små ekle kryp. Jeg vet vi har midd i sengen og det har jeg godtatt. Vi har blitt venner. Men det er alle andre små kryp. Spesielt edderkopper.  Wææææ! Jeg rister pute og dyne og ser nøye på lakenet hver kveld. Veldig glad for at jeg gjør slikt, for i fjor oppdaget jeg plutselig musebæsj i senga. Jeg bannet og gråt. Forbannet det gamle huset vi bor i, og tror jaggu allergiungene fikk gjennomgå litt fordi vi måtte gi bort katta vår for noen år siden. Hiver meg på telefonen og sjekker hva Dr.Google sier om muselort. Ok, her trenger vi full desinfisering. Beste sort er bensin og fyrstikker. Burn motherfuckers! Greide etterhvert å ro meg ned til at det ble skifte av sengetøy og vasking.  
 

Det satt plutselig en mus på badet også i fjor. Jeg aner ikke når den kom inn på badet, men plutselig satt den der. Jeg så den selvfølgelig ikke før jeg hadde rukket å deise ræva ned på toalettet og buksa langt nede ved anklene. Jeg måtte se to ganger før jeg forstod hva det var jeg så i øyekroken. Der sitter det ei lita mus og pusser seg og aner fred og ingen fare. Rimelig fornøyd med seg selv for at den har kommet seg inn i varmen. Skal vel være veldig glad for at det ikke var en nummer to på tur ut, for jeg drar på meg buksa i vill fart og hyler så høyt at musa hopper høyt opp og springer i vill fart, rett i veggen. Den sprang selvfølgelig forfjamset rett bak dusjkabinettet. Jeg og minstejenta prøvde iherdig å lokke den frem med en dokost og lovnader om evig liv uten hell. Ikke de beste musejegerene der altså. Uten å gå i detaljer så tapte musa til slutt. 

 

 

Selvmord og skam

Det er så godt å være på vei ut fra det dypeste mørket. Det mørkeste av alle der nesten ingenting gir deg glede eller lyst til å stå opp på morgenen. Jeg har barn som går på barneskolen, det må jo være glede nok å stå opp til dem? Man skulle tro det. Jeg skulle så gjerne sagt at det var nok til å dra meg opp fra mørket. Men når jeg var lengst nede i det dype sorte hullet tenkte jeg at de har det jo så mye bedre uten meg. Hvilken glede gir jeg til dem? Hvem har glede av meg? Det beste er vel om jeg aldri står opp igjen.

For noen år siden plana jeg selvmord. Jeg hadde planen klar, var lei av alt. Det ble for mye minner, for mange konflikter, for mye snakk, det bare ble så altfor mye. Merkelig nok var det i en periode der jeg brukte antidepressiva. Skal ikke det på magisk vis løse alle disse flokene i tankemønsteret? Simsalabim, du er ikke trist! Som faen.

Nei, jeg vet at det ikke fungerer slik, men jeg skulle ønske det fantes noe slikt. Men det å snakke om det hjelper. Skrive om det hjelper. For meg.

 

Hva som hjalp meg den gangen husker jeg faktisk ikke. Jeg sliter med dårlig hukommelse, det er ikke plass til alt i minnekortet. Ikke det at jeg laster inn ting slik som Sjaman Durek, men vi er laget slik at vi ikke skal huske på alt.

Jeg har tatovert over mine arr etter selvskading

 

I min familie har det vært flere som har tatt selvmord. Broren min tar jeg veldig skyld for når jeg har de mørke periodene. Men jeg vet jo innerst inne at det er ikke min feil. Han valgte det selv. Men jeg har den der jævelen på skulderen som pirker på meg og hvisker inn i øret mitt «du vet at det var pga det du sa til han, den kvelden før han døde?» Kanskje han ikke hadde gjort det hvis vi ikke hadde kranglet kvelden før? Men vi kranglet jo hele tiden. Vi var aldri venner.

 

Han tok livet sitt noen år etter vår onkel tok livet sitt. Er det vår familie det er noe galt med? Er selvmord smittsomt? Hvorfor snakket ingen om det i etterkant?

 

Jeg flyttet fra den lille bygda jeg vokste opp i, og på den nye plassen var det omtrent ingen som viste at jeg hadde hatt en bror. Foruten de gangene jeg drakk meg sanseløs og åpnet fossen av tårer. Endte som regel med selvskading. Det føltes så mye bedre å ha vondt utenpå kroppen enn inni kroppen. Men hvis jeg bare kunne vært mere åpen og snakket om skyldfølelsen og skammen, så hadde jeg ikke trengt å drukne alt i alkohol og selvskading. Men det var så mye skam og skyldfølelse. Jeg kunne ikke la noen få vite det.

 

Vi må få skammen vekk.
Vi må snakke om selvmord, ikke dysse det ned med skam. Vi må kunne snakke om de mørke tankene slik at vi kan forebygge selvmord.

Jeg håper du der ute har noen å snakke med hvis du har tanker om selvmord eller du har mørke tanker. Det hjelper å snakke om det. Det finnes mange hjelpetelefoner hvis du ikke har noen i nærheten du vil åpne deg til. Det er bestandig hjelp å få. Strekk ut en hånd før det er for sent.

 

Varme klemmer fra Nina.

Bak masken

Jeg så på et program med Tix i går. Jeg skal ikke skrive så mye om han, men han sa noe som bet seg fast.  Når han tar av seg masken «Tix», så er han bare Andreas. Han følte seg plutselig litt sjenert som bare Andreas. 
 

Er det litt slik med oss alle? Har vi en Tix vi tar av og på oss ved behov? 
 

Jeg fikk et tips om å sminke meg, freshe meg opp litt hver dag, for å komme meg opp og ut av det mørke. 
Jeg har aldri likt å sminke meg. Jeg skjønner ikke alle disse produktene. Spesielt ikke nå når trenden er å ha på så mange lag at hvis du smiler så får du krakeleringer i ansiktet. Og når du tar av deg sminken så kjenner ikke bikkja di igjen deg engang. 

Misforstå meg rett, jeg elsker å se på sminkevideoer faktisk. Anbefaler Bailey Sarian hvis du også liker det. Nydelig dame med mye humor. Elskmegimorgen på Instagram er også en dame jeg beundrer. Hvis jeg kunne sminket meg en brøkdel av det hun kan så hadde jeg vært fornøyd. Wow!

Men jeg foretrekker litt mindre på meg selv, enklere slik, og jeg slipper å stå så lenge foran speilet. 
De gangene jeg gidder å studere hva som er hva i sminkepungen så føler jeg meg jo freshere. Jeg prøvde det i dag, tenkte jeg skulle på butikken en tur, men jeg slapp. Her er det så kaldt at ingen av bilene vil starte. Så her sitter jeg med et lett skjoldete brunkrem ansikt, håret fikk se børsten igjen, kasta joggebuksa i skittentøyet og klemte på meg ei dongeribukse. Føles faktisk greit, foruten den buksa, den må ha krympa i skapet.. Jeg foretrekker skjørt uansett. 

 

Er det litt slik Tix føler det når han tar på seg den pelskåpen og solbrillene? Jeg tror ikke all angsten min plutselig forsvinner med litt sminke og rene klær, men det hjelper litt å stelle seg. Selv om man bare skal gå hjem. Det hadde jeg glemt i alt dette mørke. Det er så lett å glemme slike små ting når man er langt nede. 
 

I morgen skal jeg gjøre akkurat det samme. Sminke meg og ta på meg noe annet enn pysjamas og lurvete joggebukse. 
Selv om jeg bare skal være hjemme.

Hvem faen tror du at du er?

Hjertet mitt banker og dundrer i full fart. 
Så fort at det kjennes ut som om at det skal eksplodere. Harde kraftige bank. Så harde at det gjør vondt. Den kraftige bankingen er det eneste som forstyrrer hastigheten på det spinnville hjertet mitt. Som om det prøver å sette ned farten selv.
Magen min tror den er på en berg og dalbane,  og vrenger seg både hit og dit. Jeg blir svimmel og småkvalm, det blir plutselig veldig varmt. Jeg får ikke puste. Jeg må ha luft. Jeg kjenner det rykker litt i leppene, akkurat slik det gjør like før jeg bryter ut i en foss av tårer. Den fossen er fader meg ikke lett å skru av når den først har startet. Det er nok med en trist melodi så er det på’n igjen.. 

Slik føler jeg det i dag og slik følte jeg det i går, veldig mye fordi jeg krysset en linje jeg aldri trodde jeg skulle gjøre. Jeg skriver om meg selv, slik at alle som vil kan lese om hvor rar jeg er.  

Men jeg har også dager der jeg er litt mere «I don’t give a flying shit». De dagene sier jeg til meg selv at det er slik du er. Du er ei tøff dame med bein i nesa og sterke meninger. 

You go girl! 

Jeg kan ha lange perioder med gode dager, det kan være på ukevis, og det er så godt. Jeg liker den personen jeg er da. Tror jeg. Da kan jeg snakke med folk uten at hjertet mitt er på jakt etter G krefter, eller at invollene mine slår knute og er på tur opp halsen. Da kan jeg ta telefonen. 

Den der jævla telefonen. 

På min telefon logg står det «Pappa». Han er den eneste jeg kan snakke med på telefonen uten at jeg bare vil legge på med en gang. Pappa er den eneste jeg føler ikke dømmer meg. Jeg tror han er glad i meg uansett hva jeg gjør. Han kan nok bli irritert på meg han også, men han godtar meg som jeg er. Pappa er min helt. Han skal jeg skrive mere om senere.

 

 
Som ung ble jeg manipulert til å tro at en som sto meg nær ville skade meg, og at han hadde drept min bror.

 

I går var forresten en blanding av tøffe meg og svake meg. Jeg bestemte meg brått for å blogge og skrive om meg selv. Tenkte det må jo være en super ting å gjøre, kanskje jeg kan hjelpe andre også. WIN-WIN!
På den andre siden er det selvfølgelig drittslenging til meg selv. Fra meg selv. Det er jeg superflink til. «Hvem faen vil lese om deg da? Du kan jo ikke skrive engang.« Men heretter skal tøffe meg vinne. Jeg bare må.

En klok frøken fortalte meg en gang at post-it lapper med rosende ord på speilet på badet kan gi en god start på dagen. Jeg har bare ikke kommet så langt enda. 
 

Vil du følge meg videre så har jeg laget en gruppe på Facebook der jeg kommer til å linke til nye innlegg og kanskje litt andre ting.

Hvordan bli frisk i en fei

Tidligere i dag var jeg i hundreognitti og hadde store planer om hvordan jeg skal bli «frisk». 
Jeg har mange perioder med slike påfunn. 

Som regel havner jeg på en smell, og bare detter lengre ned i gryta for hvert påfunn jeg trekker meg fra når aktivitetsnivået i topplokket er litt på normalen igjen. Eller hva er normalen? Jeg aner ikke. Jeg har dager der jeg tror jeg kan alt, og jeg vil alt. Jeg vil plutselig gjøre en stor forskjell og melder meg på ting her og der, og jeg er så genuint gira! Sier til meg selv at det her det klarer du lett! Men så nærmer det seg tiden for når dette skal skje, og da er nervene på høyspenn og jeg trekker meg. 

Det å være sosial er så innmari skummelt for meg. Enkelte dager er det helt greit å møte folk jeg kjenner, men som regel er det fullstendig kaos i hele meg. Jeg skjelver og jeg babler og stokker om ord så de jeg snakker med synes garantert at jeg er en skikkelig snåling. 

Jeg fikk jo høre hvor dum jeg var som ikke kunne uttale latinske ord korrekt når jeg var ung, så det henger kanskje med. Jeg bruker lite fremmedord, eller voksen ord som jeg kaller det. 

Jeg har bestemt meg for at jeg skal skrive meg frisk, med alle mine skrivefeil og snåle ting jeg gjør. 
Jeg håper du vil følge meg på veien dit 

 

Naturen bruker jeg også mye som terapi. 
Vinteren er jeg ikke så glad i, så jeg gleder meg til varmere dager og lange turer i skogen 

 

 

Ta deg en sjokolade, tjukka!

I dag er en av de første dagen i år at jeg har klart å stå opp i rett tid, nesten av meg selv. Klokken viste litt over 7, og termostaten ca -27. En bitende kald dag, men likevel en god start for meg. I dag er dagen! 

Jeg har hatt en veldig mørk periode, som regel er den perioden i tiden før jul, men nå har den bommet litt. Jeg liker ikke forandringer. Jeg vet (og de fleste rundt meg) at tiden før jul er passe dritt for meg, men jeg har etterhvert lært meg at det er bedre å bare ta det inn. Jeg setter meg ned og griner og spiller musikk så glassene klirrer. Det hjelper faktisk litt. Før drakk jeg, med begge hendene. Det hjalp jo faen meg ingenting.

Men det er jo ikke bare tiden før jul. Det er ikke bare en ting som har føkka meg opp. Det er så mye. Altfor mye. 

Hjernen min elsker å mobbe meg. 
«Fy faen hvor teit du er som griner og sliter bare pga barndommen din. Spis litt sjokolade nå tjukka, så blir alt så jævla bra igjen.« 

Jeg må jo bekrefte tankene og kliper meg i valkene rundt magen. Feita. 

Blir så sliten.