Jeg er så glad for at flere kjente, og ukjente personer åpner opp og setter fokus på mental helse. Det er så mange som sliter med psykiske utfordringer i hverdagen, men som setter lokk på det og later som ingenting. Det koker over en eller annen gang, og da må man ta det lokket av. Klarer du ikke å ta det helt vekk, så hjelper det også å bare åpne litt, akkurat nok til at det ikke koker over.
Bilde lånt fra Ryan Reynolds egen Instagram
Ryan Reynolds er en av de siste kjendisene jeg har lest om som har åpnet seg opp om at han har angst. Store, tøffe Ryan, actionhelt med et glimt i øyet. Hvem skulle tro det? Angst kan ramme alle. Det er denne Hollywood stjernen et bevis på.
Angst eller andre psykiske lidelser vises ikke utenpå, og vi som sliter med slikt er ganske flinke til å skjule det og late som at alt er bra. Vi setter på oss den berømte masken. Hvorfor skal vi late som at alt er så bra? Kan vi ikke heller bare #snakkedetihjel?
Sitat fra Ryan selv fra en artikkel på VG:
– Jeg vet at jeg ikke er alene, og enda viktigere, for alle andre som overplanlegger, overtenker, overarbeider, overbekymrer meg og over-hva enn, så er du ikke alene, skriver han.
– Vi snakker ikke nok om mental helse og gjør ikke nok for å destigmatisere å snakke om det, fortsetter Reynolds.
Det er tydelig at uføretrygd og stigma rundt dette er noe som engasjerer. Mitt forrige innlegg Uføretrygdet og lat har skapt stort engasjemang, og veldig mange takker meg for at jeg er så åpen og setter lys på denne saken.
Jeg skulle ønske det engasjerte like mye med den psykiske helsen, men det henger som regel sammen, uføretrygdet og mental helse. Det gjør noe med et menneske å bli varig ufør.
Jeg gir meg ikke på å skrive om psykiske lidelser og hvordan det er å leve med det. Hvor tungt det faktisk er å være psykisk syk.
Jeg kommer aldri til å slutte med hagearbeid og turer i skog og mark, uansett hva folk måtte mene om at jeg da er frisk nok til å jobbe. Alle klarer å gjøre noe sies det, ja jeg klarer å stå opp, og noen dager er det faktisk mer enn nok.
Det ble ikke noe hagearbeid på meg i går heller, jeg har kroppen full av soleksem som popler opp bare jeg ser på solen, så jeg må holde meg inne med kløestillende salve. På kvelden da solen er på tur ned, er jeg så sliten og orker ikke gjøre stort annet enn å gå en liten runde rundt huset bare for å nyte alt arbeidet både jeg og kjærest har gjort opp igjennom alle disse årene. Det er en stor mestringsfølelse. Jeg har ikke tenkt på det som en mestring tidligere, men nå ser jeg ting på en litt annen måte. Vi som egentlig ikke har peiling på hage og det som følger med, har laget oss en fin hageflekk med blomster og planter vi aldri husker navnene på. Det gjør ingenting heller, for vi koser oss med å se hvor de vokser seg frem og blir vakre, fargerike blikkfang i hagen vår.
Jeg skal ikke la noen ødelegge for meg med at de skal fortelle meg at jeg snylter fordi jeg er uføre og lever livet mitt så godt jeg kan. Jeg håper ingen andre lar uvitende og dømmende mennesker ødelegge sin hverdag. Men jeg vet at det er mange som føler seg uglesett og dømt. Jeg har hørt mange historier i det siste, og det skjærer i hjertet mitt hvor mye enkelte sliter med systemet ,og for å få nok mat på bordet. Tenk det, noen har ikke penger til mat her i Norge, de går og sulter. Mennesker som har gitt opp kampen mot systemet, de har ingen energi eller midler til å fortsette å kjempe. Det er så forferdelig trist, jeg blir tom for ord. Jeg gråter.
Jeg har for det meste fått positive tilbakemeldinger, men det er noen som hardnakket mener at kan jeg jobbe i hagen så kan jeg også ha en ordinær jobb. Jeg kan ikke forstå hvorfor noen mener de vet hva min helse klarer og ikke klarer. Jeg holder ikke på i hagen min 7-8 timer hver dag, og når jeg sier jobbe i hagen min så er det ikke å stå å rive opp trær og røtter med full håndkraft, jeg planter små stauder og luker ugress. Kjøper noen nye stauder hvert år med den enorme utbetalingen jeg har som uføretrygdet. For det er jo det jeg vil, gå hjemme og late meg og håve inn store summer uten å gjøre en dritt.
Nei, det er en luselønn som er omtrent umenneskelig å leve av. Jeg ble ung ufør i papirene, men fylte ikke vilkårene for å få utbetalingen som tilsvarer ung ufør. Forstå det den som kan. De mente altså at jeg ble varig ufør siden jeg var 16 år, men ikke snakk om at jeg skal få utbetalingen deretter. Jeg vet ikke hvor mye det ville utgjort årlig, men jeg regner med det ville blitt mer enn de usle 200.000kr i året jeg har utbetalt nå. Jeg har vært under NAV systemet i omtrent hele mitt liv så jeg har ikke tjent meg opp stort i grunnlag. Jeg har følt mye skam fordi jeg ikke har hatt mulighet til å jobbe i en ordinær jobb, jeg har felt mange tårer og jeg har blitt sett ned på fordi jeg har åpent fortalt at jeg har vært under NAV. Er jeg et dårlig menneske fordi jeg er syk og ikke klarer å ha en vanlig jobb? Har jeg mindre verdi enn deg? Tror dere at jeg frivillig har lyst til å være syk, at jeg liker å ha mine fysiske og psykiske plager? Nei, jeg skulle veldig gjerne hatt en ordinær jobb, jeg skulle veldig gjerne vært foruten mine traumer og smerter. Ikke døm meg fordi jeg ikke er som deg. Selv om du mener du har plikt til å vite hvorfor jeg ikke kan jobbe, fordi du betaler min lønn gjennom dine skattepenger. Jeg betaler også skatt, har jeg krav på å se din legejournal? Jeg er ikke pliktig til å svare deg uansett hvor mye skatt du betaler. Jeg er ikke pliktig til å svare deg uansett hvor mange andre det er som utnytter systemet, for det finnes sikkert noen, men du kan ikke dra alle under en kam.
Jeg leser i VG at NAV har utbetalt flere tusen kroner mindre i sin første utbetaling etter innvilget uføretrygd. Årsaken? “-Hovedargumentet for praksisen er at det er veldig ressurskrevende og upraktisk å gjøre det annerledes.” Det blir altså for mye ekstra arbeid for NAV å regne ut hvor mye de må utbetale i uføretrygd, så de avventer utbetaling til den 1. i hver mnd. Og det er vi uføretrygde som er late? Jeg er sliten av å forsvare meg til mennesker som mener de har rett til å mene noe om min helse og hvorfor jeg har vært under NAV stort sett hele mitt liv. Du skulle prøvd å leve mitt liv, jeg tror du hadde holdt munn. Tenk deg litt om, slutt å vær så dømmende. Slutt å påfør andre mennesker skam, det er ille nok å ta det steget for å bli uføretrygdet.
Vi har brukt mange år på å bygge opp hagen vår. Litt hvert år, alt etter hva vi har energi til.
Det er så merkelig at mange tror de har rett til å dømme andre mennesker. Jeg har fått kjent det på kroppen selv mange ganger, og jeg var redd for hva folk kom til å si bak ryggen min da jeg ble uføretrygdet.
Jeg som er så glad i å gå lange turer i skog og mark må jo klare en vanlig jobb. Jeg bare utnytter systemet, og later meg hjemme.
Jeg gråt og var så fortvilet da det forsiktig ble antydet av flere instanser at jeg kanskje bare skulle søke om å bli uføretrygdet. Jeg ville ikke innse hvor syk jeg var både i kropp og sjel. Jeg ville bare jobbe. Jeg gråt den dagen jeg fikk brev om at søknaden om uføretrygd var innvilget. Uføre er noe jeg aldri ville bli, jeg trenger den mestringsfølelsen av å klare en jobb. Jeg trenger å vite at jeg er god til noe, at jeg gjør nytte for meg.
Det virker som noen tror de vet alt om naboen, eller noen de vet av som er uføretrygdet. De dømmer og snakker bak ryggen. Grunnen til hvorfor jeg eller andre er uføretrygdet trenger ingen andre å vite, du kan ikke si grunnen uten at du faktisk har hørt det fra meg selv. Det er en lang, tung og vanskelig prosess, og det hjelper ikke på psyken at vi blir dømt fordi vi går på tur i skogen eller jobber i hagen. Er det meningen at vi skal låse oss inne og aldri nyte hverdagen igjen? Hva mener du jeg skal få lov til å gjøre som uføretrygdet?
I dag ligger jeg langflat på sofaen. Sola skinner og jeg vil egentlig jobbe i hagen men jeg klarer ikke. Jeg har hele kroppen full av soleksem, ryggen har slått seg vrang etter en helg med dårlige madrasser på hytta, og psyken min er ikke på topp i dag. Jeg har en bitende uro i kroppen og jeg klarer ikke å slappe helt av. Når jeg har mye uro i kroppen så slår det også inn på lungene, jeg puster mye dårligere enda jeg har tatt kols medisin som vanlig. Jeg er helt tom for energi og jeg må spare det lille jeg har til tvillingene kommer hjem fra skolen.
Hvorfor må enkelte stadig dømme fordi de ser meg på en god dag der jeg leker fjellgeit oppe i skogen, eller at jeg deler et bilde av at jeg jobber i hagen?
Skal jeg begynne å legge ut bilder hver gang jeg ligger i fosterstilling og gråter enten av sterke smerter eller fortvilelse over mine psykiske lidelser? Har jeg lagt ut slike ting så har det bare blitt til at jeg er sutrende og overdriver bare for å få oppmerksomhet. Jeg overhørte en gang to damer der de tydelig snakket om en felles venninne, de konkluderte med at hun kunne jo ikke være så syk, for de hadde ikke sett at hun skrev om det på Facebook. Altså… HÆ?! Jeg blir helt tom for ord.
Ikke prøv å vær ekspert på andre sitt liv, strekk heller ut en hånd til de som kanskje trenger det. Du vet aldri hvordan noen har det før du har levd deres liv. Jeg har enda ikke gitt opp håpet på at jeg kan finne meg en liten jobb igjen en gang i fremtiden. Jeg har jobbet som fritidskontakt for to eldre damer etter jeg ble uføre, men angsten tok over, og jeg måtte si opp. Den angsten har ødelagt så mye for meg, det har ryggen min også. Du kan ikke se på meg at jeg er syk, men tro meg, det var ikke mitt ønske å bli syk eller uføre.
Ikke kom til meg og si at jeg er lat fordi jeg er uføretrygdet og prøver å holde meg selv aktiv med skogturer og hagearbeid.
Dere som kjenner meg og har fulgt bloggen en stund vet at jeg er veldig glad i å gå turer i skogen, og spesielt plukke sopp. Hvert år gleder jeg meg som en liten unge til soppsesongen begynner for fullt, selv om jeg ikke spiser sopp selv.
Det er så god terapi for meg å vandre rundt i skogen med blikket låst fast nede i bakken, kun ute etter å finne god matsopp eller fargesopp jeg kan leke meg med. Lære meg en ny sopp for hver sesong som jeg kan jakte etter. Den gledesrusen jeg får når jeg endelig finner den. Det er lykke, det er påfyll av energi og ren terapi.
Den lykkerusen tror jeg ikke at jeg får i år. I går var det noen som observerte bjørn i den lille bygda jeg bor i. Når jeg så det innlegget på Facebook kjente jeg at hjertet mitt sank. Det begynte å prikke i leppene og jeg følte rommet snurret og tårene presset på. Det kan ikke være mulig! En bjørn i soppskogen min! Ja, bare min soppskog, jeg får litt sånn Gollum tendenser når det kommer til sopp stedene jeg har funnet etter lang tid med leting.
Jeg tør ikke dra alene på sopptur til vanlig. Både fordi jeg er totalt uten retningssans og at jeg er redd for at det skal skje noe så jeg ikke kommer meg hjem. Katastrofetankene er mange, og de er sterke.
Elg har jeg gått meg på så mange ganger at den er jeg ikke så redd lenger, men jeg har respekt for den. Men en stor brun bjørn, den vil jeg ikke treffe langt inne i skogen, hverken alene eller med turfølge.
Jeg tror ikke det blir noen turer i skogen i år.
Oppe ved hytta har det blitt observert både moskus, bjørn og villsvin. Riktignok et stykke unna der vi har hytta vår, men nære nok til at jeg ikke vil gå alene der nå. Jeg har gått for det meste alene tidligere i skogen rundt hytta, men jeg må gå et stykke nå for å finne sopp eller molte. Jeg liker å gå, så det går fint for meg, men jeg vil ikke gå langt alene.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å løse dette med å møte på ville dyr i skogen. Det er jo deres hjem, jeg er jo den som invaderer, og jeg må jo regne med å møte på ville dyr. Men en bjørn? Nei, det frister veldig lite. Kjærest sier det går så bra, vi kommer ikke til å møte på bjørnen, men jeg tror ikke helt på han.
Jeg er stolt av meg selv. Jeg er tøffere enn det jeg var klar over. Tøffe meg vinner.
Jeg har bladd meg tilbake til starten av bloggen min som jeg begynte å skrive for 4 mnd siden. Jeg begynte å skrive bloggen som terapi for meg selv, og et håp om at jeg kanskje kan være til hjelp for andre.
I dag kan jeg stolt si at jeg har gjort en god jobb, og jeg har vært til hjelp for mange. I dag har jeg vært på forsiden av avisen, med et innslag på 4 sider! Det er helt sykt, og jeg er så utrolig stolt over hva jeg har klart på så kort tid.
Ja til åpenhet om psykisk helse!
Jeg kopierer et av mine første innlegg som jeg skrev for 4 måneder siden:
Hjertet mitt banker og dundrer i full fart. Så fort at det kjennes ut som om at det skal eksplodere. Harde kraftige bank. Så harde at det gjør vondt. Den kraftige bankingen er det eneste som forstyrrer hastigheten på det spinnville hjertet mitt. Som om det prøver å sette ned farten selv. Magen min tror den er på en berg og dalbane, og vrenger seg både hit og dit. Jeg blir svimmel og småkvalm, det blir plutselig veldig varmt. Jeg får ikke puste. Jeg må ha luft. Jeg kjenner det rykker litt i leppene, akkurat slik det gjør like før jeg bryter ut i en foss av tårer. Den fossen er fader meg ikke lett å skru av når den først har startet. Det er nok med en trist melodi så er det på’n igjen..
Slik føler jeg det i dag og slik følte jeg det i går, veldig mye fordi jeg krysset en linje jeg aldri trodde jeg skulle gjøre. Jeg skriver om meg selv, slik at alle som vil kan lese om hvor rar jeg er.
Men jeg har også dager der jeg er litt mere «I don’t give a flying shit». De dagene sier jeg til meg selv at det er slik du er. Du er ei tøff dame med bein i nesa og sterke meninger.
You go girl!
Jeg kan ha lange perioder med gode dager, det kan være på ukevis, og det er så godt. Jeg liker den personen jeg er da. Tror jeg. Da kan jeg snakke med folk uten at hjertet mitt er på jakt etter G krefter, eller at invollene mine slår knute og er på tur opp halsen. Da kan jeg ta telefonen.
Den der jævla telefonen.
På min telefon logg står det «Pappa». Han er den eneste jeg kan snakke med på telefonen uten at jeg bare vil legge på med en gang. Pappa er den eneste jeg føler ikke dømmer meg. Jeg tror han er glad i meg uansett hva jeg gjør. Han kan nok bli irritert på meg han også, men han godtar meg som jeg er. Pappa er min helt. Han skal jeg skrive mere om senere.
I går var forresten en blanding av tøffe meg og svake meg. Jeg bestemte meg brått for å blogge og skrive om meg selv. Tenkte det må jo være en super ting å gjøre, kanskje jeg kan hjelpe andre også. WIN-WIN! På den andre siden er det selvfølgelig drittslenging til meg selv. Fra meg selv. Det er jeg superflink til. «Hvem faen vil lese om deg da? Du kan jo ikke skrive engang.« Men heretter skal tøffe meg vinne. Jeg bare må.
En klok frøken fortalte meg en gang at post-it lapper med rosende ord på speilet på badet kan gi en god start på dagen. Jeg har bare ikke kommet så langt enda.
Tøffe meg har vunnet.
Jeg føler en seier i dag.
Heia meg, og heia deg!
Ikke så pent enda, men det skal bli i løpet av sommeren/høsten
Vi la platting på hytta i fjor, og det ble ikke så pent på enden av plattingen. Jeg er ikke helt sikker på hva vi skal finne på der enda, men det blir noe med steiner og viltvoksende busker og planter. Det er mye reinsdyr som går her, så noe voldsomt til hageopplegg her oppe på fjellet orker jeg ikke da jeg regner med de kommer til å trampe det ned eller spise det opp uansett. Men noe skal vi nok få til etterhvert.
Kjærest holder på å snekkere, hver gang jeg hører sagen dure knyter det seg i magen. Angsten slår inn for fult og jeg ser for meg at jeg må ringe legevakten. Jeg blir kvalm og uvel. Jeg må holde meg opptatt med et eller annet så tankene får flytte fokus til noe annet. Men det er ikke så lett, jeg lytter etter lyden fra sagen, ubevisst, og jeg klarer ikke å roe ned. Jeg går og spenner hele kroppen og er redd for at det skal skje en alvorlig ulykke. Det er langt unna nærmeste sykehus og jeg er ikke av typen som kan holde hodet kaldt under en ulykke, det vet jeg av erfaring. Jeg har sprunget rundt i panikk av å se datter full i blod, jeg tror faktisk at jeg til slutt gjemte meg bak en dør. Helt hodeløs i panikk. Det gikk bra med datter, ikke takket være meg, dessverre.
Jeg øver hver dag på å fokusere på å puste rolig og ikke la angsten vinne. Den har tronet og bestemt over meg i altfor mange år, nå er det min tur til å være på toppen. Nå er det min tur til å bestemme hvordan hverdagen skal være. Det er ikke bare-bare å ha angst, jeg unner ingen å ha det slik.
Vi skal være på hytta i helgen og fant ut at vi må kjøpe med et lite basseng som ikke krever så mye plass og vann. Med den varmen som det er nå, er det greit å ha noe å kjøle seg ned med.
Vi har en god gammel hytte, uten strøm og dusj, jeg kan leve med det, men den utedoen er jeg lite glad i. Det kan jo komme noe krypende opp fra det hullet og rett i et annet hull, eller noe sånt. Det tankekjøret mitt er ikke enkelt, og jeg må virkelig jobbe mye med meg selv bare for å gå på do når vi er på hytta. Jeg skulle ha kjøpt med en slik bøttedo istedenfor basseng.
Jeg røsket med meg et basseng for å ta med på hytta, fort inn og ut av butikken, ser eller tenker ikke på størrelsen. Selv om jeg egentlig vil legge all skyld på angst og skylapper, så kan jeg ikke gjøre det i dette tilfellet, for angsten var egentlig ikke så ille akkurat da. Ikke bestandig den er like sterk, heldigvis for det.
Dette bassenget er altfor stort til vårt bruk på hytta, spesielt når jeg ikke engang tenkte på at det skal jo blåses opp også. Pumpe kjøpte jeg selvfølgelig ikke med, trodde jo ikke at det var så stort basseng. Bassenget var jo i en bitte liten eske, jeg har kjøpt minnekort som har vært i større eske enn det bassenget lå i.
Vi hadde ingen pumpe på hytta heller, så da måtte vi blåse opp med egen lungekraft, med to små utålmodige, overopphetede gutter som var ivrig på å dukke seg under i iskaldt fjellvann. Det begynte å bli rimelig varmt til meg også der jeg lette febrilt etter en pumpe.
Kjærest tar ansvar som vanlig og blåser for harde livet, han er knallrød i toppen og øyene går i kryss. Den stekende varmen, blåsingen og masing fra to gutter er ikke så god kombinasjon så jeg tar over blåsing av basseng. Jeg la merke til at det begynte å bli ferdig oppblåst, så da kan jo jeg få æren av å ha blåst det opp, og det virket for gutta ble imponert over mamma som har blåst opp bassenget. Jeg tror kjærest er svimmel enda, for han står og ruller med øyene og ser rart på meg mens jeg tar imot gode klemmer og takk for basseng.
Nå er bassenget fylt opp med iskaldt vann fra fjellet langt oppe i Stuggudalen, og gutta har duppa to tær hver i vannet og konkluderte raskt med at dette var for kaldt. Jeg er egentlig helt enig. Neste gang blir det med en bøttedo oppover.
Jeg har jo skrevet mange ganger at det å –gå seg en tur ut i frisk luft- er ikke en magisk kur for psykiske lidelser, men jeg tror noen har misforstått meg.
Jeg sier ikke at det ikke er bra med frisk luft, men det er ingen kur for hverken angst, depresjon eller andre psykiske lidelser. Men om det er bra for kropp og sjel hvis du faktisk klarer å gå utenfor døren? Ingen tvil. For meg er det som balsam for sjelen å være ute i frisk luft. Er det altfor kaldt eller altfor varmt, trives jeg ikke så mye, men jeg prøver bestandig å være mest mulig ute. Ute i skogen eller ute i hagen min.
Vi må huske på at for noen er det ikke et alternativ å gå ut av døren, for noen kan de ha brukt opp all energi bare med å stå opp fra sengen. Psykiske lidelser tærer hardt på kroppen, og får man ikke den nødvendige hjelpen kan det lage store hindringer i hverdagen. Husk at vi alle er forskjellige, og selv om sol og hagearbeid er en del av min terapi, min energi kilde, så er det ikke dermed sagt at det hjelper for alle.
Jeg håper du nyter dagen, samler energi, og får masse positivt påfyll uansett hva du gjør.
Sammen er vi sterke, åpenhet redder liv.
#snakkdetihjel
Frosne druer er supergodt, spesielt i denne varmen
Ingen fokus på neglestell her i gården, jeg jobber i hagen for det meste uten hansker, så da blir det korte og ustelte negler. Biter negler gjør jeg også innimellom, stygg uvane.
Viste du at det finnes ca 55 forskjellige marihøne arter i Norge?
Kanskje du er vokst opp i den tro at antall prikker på ryggen tilsvarer hvor mange år den er? Det er dessverre ikke sant. En marihøne lever ca et år og antall prikker på ryggen henviser bare til hvilken art den tilhører.
Den jeg har på hånden er da arten toprikket marihøne fordi den har to prikker bak på ryggen. Den er en av de vanligste artene vi har her i Norge.
Jeg er en smule overtroisk og tror marihøner bringer lykke, slik som firkløver. Jeg har en god følelse i dag, så at det plutselig kom og satt seg en marihøne på meg gjorde meg sikker på at nå blir det en fin stund fremover.
