I dag har jeg vært i veldig godt humør og jeg kjenner det kribler etter å være kreativ igjen. Jeg tror virkelig det lettet på humøret at jeg endelig har bestemt meg for å søke hjelp mot angsten. Jeg gleder meg til en bedre hverdag.
Det er litt for varmt til meg i solen allerede, og jeg leter etter en rolig skyggeflekk å sette meg i. Rolig er helt umulig med tvillingene springende rundt, men det har vært så godt å ha et eller annet å henge fingrene i når jeg sitter her ute. Hverken strikking eller hekling er noe jeg får til, det har jeg prøvd så mange ganger og jeg gidder ikke prøve flere ganger.
Denne luringen lagde jeg i fjor på denne tiden. Det var vel enda litt varmere og jeg klarte ikke å være ute i solen. Jeg liker ikke kulde, men heller ikke altfor my varme.
Jeg har prøvd meg litt på makrame men jeg får ikke til de knutene, så jeg har lagt det vekk. Kanskje jeg tar det frem senere en gang, altfor varmt til å plages med blåknuter og andre knuter akkurat nå.
Lufttørkende leire er ganske morsomt, det begynte jeg litt med i fjor når jeg virkelig begynte å kjenne på at jeg måtte ha en lang pause fra skinnarbeid.
Trodde jeg kunne sitte ute å holde på med det men det ble litt mye søl, og leiren tørket i solen. Men jeg har hatt det mye moro med leire og det er en grei hobby å slappe av med. Ikke så hardt til hendene som skinn er.
Denne fuglen var det første jeg lagde i lufttørkende leire. Ikke så verst til å være første gang. Ganske så fornøyd med denne.
Lagde hår og sløyfe i skinn.
Er du på jakt etter en ny hobby så anbefaler jeg lufttørkende leire. Trenger ikke så mye utstyr, og det er ikke så tungt til hendene.
Har du tips til hvilken hobby jeg kan prøve meg på som er grei å holde på med når man er ute så tar jeg med glede imot tips.
Ha en sprudlende flott dag, det skal jeg ha ❤️ Klem fra Nina
Er det noe som kan flytte fokus fra de dystre tankene, så er det å se hvor det spirer og gror i hagen. Jeg kan som sagt omtrent ikke navnet på noen planter, men jeg stortrives med hagearbeid uansett. For meg gir det mye påfyll når jeg ikke har energi til å gå meg en tur i skogen.
Jeg elsker den fine fuglen jeg kjøpte i fjor, og solcelle fontenen. Jeg ville egentlig ha en karpedam, men det får bli senere et år.
I dag var det for mye mennesker på butikken til meg, igjen, selv om kjærest og tvillingene var med. Han og tvillingene var forresten enige med meg, det var for mange mennesker på butikken i dag. Det hjelper faktisk litt å høre, at det ikke bare er meg.
Jeg har flyttet på nesten alle stenbedsplantene, krysser bare fingrene for at det meste overlever.
I dag har jeg bare tuslet rundt og samlet energi. Jeg har blitt enig med meg selv om at jeg må ta et kraftig nakkegrep på meg selv. Jeg skal klare å gå ned i vekt, og jeg skal klare å vinne over angsten, med eller uten medisin. Jeg skal til legen i neste uke, så vi får se hvilke alternativer jeg får. Jeg skal ikke sette meg på bakbena for en ny runde med medisiner hvis hun mener det er det beste for meg. Jeg tror egentlig selv at det er best for meg akkurat nå.
Vi er begge veldig glade i steiner, så i hagen vår er det mye stein. Samlet opp i mange år, men det blir aldri nok stein til noen av oss.
Jeg skal kjøre meg en tur i morgen, presse meg selv og utfordre angsten slik at den ikke vinner. Jeg orker ikke leve slik med så stor angst at jeg ikke kan kjøre meg en tur alene, men slik har det blitt. Og jeg nekter å la det være slik. Jeg skal vinne, med litt hjelp fra legen min. For jeg trenger hjelp.
Jeg elsker disse krypbuskene eller hva det er. Etter jeg flyttet på de for noen år siden har de vokst seg kjempestore.
En får jo nesten lyst til å danse naken i hagen!
Jeg klarer å styre meg, jeg skal danse i kjole og sandaler. Jeg skal danse og vrikke meg rundt, late som jeg danser med en hoftevrikkende Patrick Swayze. “And don’t tell me what to do. Don’t tell me what to say..”
Jeg føler meg helt euforisk når jeg går her og nyter den vakre hagen vår. Jeg føler meg så lettet og glad for at jeg har bestemt meg for å ta grep, få hjelp av profesjonelle, igjen. Jeg tar det ikke som en nedtur at jeg må ha hjelp igjen, jeg ser på det som en redning, og det er godt å kjenne på. Jeg skal endelig få en lettere hverdag. Endelig.
Jeg vet nok at det er min egen feil at jeg veier et par 10kg for mye, kategori fedme ifølge BMI kalkulatoren. Fedme høres så forferdelig ut, men det er i alle fall ikke alvorlig fedme slik som Ronny Brede Aase fra NRK-serien «Eit feitt liv» har. Han vil ned til “bare fedme”, han liker ikke den alvorlige delen, og det skjønner jeg veldig godt. Jeg for min del vil ned til «bare overvektig».
Jeg har vært tynn, jeg likte det ikke så spesielt godt, jeg ble ikke mer lykkelig heller. Jeg har ikke noe behov i det hele tatt for å være lang og slank, jeg trives faktisk veldig godt med å være langoglubben. Det er liksom meg det, for noen kilo siden. Hvordan jeg havnet her, langt oppe i fedme skalaen, vet jeg ikke. Mulig det skyldes høyt sjokolade inntak. Faens Nidar Bergene.
Det begynte nok da lungene mine ble syk, sakte men sikkert ble det bare mer og mer trøstespising, samtidig som jeg sluttet å være så aktiv. Før jeg fikk lungesykdommen min gikk jeg mye lengre distanser og i en rimelig høy fart. Jeg fikk bestandig høre at jeg gikk utrolig fort, og at jeg måtte bremse ned farten litt. Kondisjonen var egentlig helt grei, jeg følte meg som en relativ sprek person, selv om jeg ikke trente. Jeg likte å gå, det liker jeg enda, jeg blir bare så frustrert når det knyter seg i brystet og det kjennes ut som jeg ikke får puste når det er lange bratte bakker og høy fart. Jeg blir frustrert når jeg må be andre om å vente på meg, fordi jeg må hente igjen pusten.
Jeg spiser kromtabletter hver eneste dag, de skal slukke den verste sukker trangen. Jeg klarer å la være å åpne alle skuffer og skap for å lete etter noe godt å spise når jeg kjenner på den følelsen at sukker er det eneste som hjelper, men jeg går stadig opp i vekt. Litt for hver dag. Jeg må snu den trenden og gjøre større endringer, men jeg vet ikke hva jeg kan gjøre. Jeg har havnet i en ondsirkel som jeg ikke kommer meg utav.
Ryggen verker og hofta knirker, De begge har tryglet meg i lang stund om å gå ned i vekt, og jeg har sagt meg enig, men jeg klarer det bare ikke. Jeg må gjøre en endring som varer, som jeg kan leve med resten av livet, ikke en kort hurtig slankekur.
Men aller først må jeg fokusere på å få angsten og depresjonen på riktig plass. Fedme gir økt risiko for depresjon skrives det, men er det slik eller gir depresjon økt risiko for fedme? For min del stemmer det siste best, jeg var deprimert lenge før jeg ble tykk.
I går var jeg helt tom for energi etter å ha jobbet hardt for å klare en kort bil og handletur.
Jeg er enda helt tom for energi, og jeg har et så sterkt behov for å ha det helt stille rundt meg. Akkurat det er litt vanskelig siden det er fridag og tvillingene er hjemme fra skolen. Null tålmodighet, og hver minste lille lyd skjærer inn i ørene mine og jeg må bruke energi jeg ikke har til å samle meg sammen. Bytte fokus.
Jeg vet jeg skulle tatt det som en seier i går, jeg klarte det jeg hadde satt meg opp som et spontant mål, men likevel sitter jeg i dag og har den samme følelsen som jeg hadde i går. Jeg er sint på meg selv, sint på angsten, lei av å ha det slik. Hver eneste lille ting er farlig, jeg er så lei av å være redd. Så sliten.
Angsten min har nok blusset kraftig opp det siste året. Jeg trodde den kanskje hadde blitt bedre, men hvis jeg setter i gang de små hjernecellene mine så skjønner jeg jo at det er stikk motsatt. Jeg liker ikke å være blant så mange mennesker, og det er ikke bare på grunn av angsten min, det er nok slik jeg er. En liten introvert, og det er helt greit det, men hvis jeg skal fortsette å nyte å være introvert så mater jeg samtidig angsten min. Jeg murer meg inne i min egen lille trygge boble. Jeg eksponerer stort sett aldri angsten min lengre, og det har gjort den verre. Det blir stadig skumlere å kjøre bil, og jeg kjenner det bobler i meg bare jeg tenker på å være ute blant store folkemengder. I går følte jeg veldig på at ingen holdt avstand, jeg følte alle gikk helt inntil meg og alle snakket ekstremt høyt. Men det var vel det store angst monsteret som hang over meg som en mørk sky.
Generalisertangstlidelse, som jeg har, er når man er redd det aller meste uten grunn. Alarmknappen blinker og lyser rødt stort sett hele tiden. Den ligger og knurrer konstant. Hvis kjærest er på tur med motorsykkelen sin, og sier han er tilbake om 2 timer så er jeg helt nervevrak i de timene. Og hvis han er så uheldig å bruke 2 timer og et kvarter så er jeg helt ødelagt. De verste katastrofetankene har vill fest, og jeg ser for meg ulykker og dødsfall. Tenk deg at du lever i en skrekkfilm hele tiden, du spenner alle muskler og forventer hele tiden at noe skikkelig forferdelig skal skje. Hele kroppen er i forsvarsmodus og hver minste lille lyd og bevegelse gjør til at du skvetter himmelhøyt og du klarer ikke bli kvitt redselen for hva som kan skje. Du kan aldri senke skuldrene og du bruker mye energi på å ikke bare falle sammen i redsel bak puten. Jeg ser ikke skrekkfilm, jeg lever i en.
Mye frustrasjon og sinne samler seg opp når man går slik og spenner musklene sine i redsel hver eneste dag i store eller små former. Det er ikke bare slitsomt for meg, eller andre som strever med angst og depresjon, det er slitsomt for de rundt oss også. Selv om det kanskje er vi som har det verst, så går det også utover spesielt de vi bor med. Våre nære og kjære. Våre trygghetspersoner. Jeg kan enda bli fly forbannet og frustrert på kjærest fordi han ikke forstår hvorfor jeg er som jeg er, hvorfor han ikke kan skjønne at for meg er det livsfarlig. Han prøver alt han kan, det vet jeg jo egentlig, men jeg vet det bare ikke når angsten og redselen står på som verst. Da er han, for meg akkurat da, en stordustsomikke vil forstå. Men hvordan kan han forstå hvordan det er, når jeg ikke klarer å forstå det selv? Det er mye å forlange av noen, men egoistiske meg mener han bør forstå akkurat hvordan jeg har det, selv om jeg ikke forstår det selv.
Jeg er ikke så god på å snakke høyt enda om hvordan jeg har det, ordene blir bare kvalt i gråt. Jeg blir frustrert fordi jeg ikke klarer å snakke om hvordan jeg har det uten å briste ut i gråt, det er vel en av grunnene til at jeg heller begynte å skrive ned mine følelser og tanker. Det hjelper meg å få det ut, og jeg får stadig høre at jeg er til hjelp for andre med å være så åpen, og det gjør meg så glad. At jeg kan være til hjelp og nytte for noen, det gir livet mitt en enda større mening. Jeg tror kanskje kjærest og mine nærmeste også forstår meg bedre nå etter de har lest hvordan min hverdag er. Kanskje kan mine skriverier faktisk hjelpe til så flere får en forståelse av hvordan det er å leve med angst og depresjoner. Kanskje kan jeg være til hjelp slik at flere vil åpne seg om sine psykiske lidelser. Det virker faktisk slik, og det gjør meg både stolt og glad.
Del til krampene tar dere, åpenhet kan aldri bli delt nok.
JA TIL ÅPENHET FOR PSYKISKE LIDELSER
#snakkdetihjel
Og til slutt, tusen takk for alle gode kommentarer og meldinger jeg fikk på mitt innlegg i går, det varmer hjertet mitt å se at det finnes så mange gode og omtenksomme mennesker der ute. Tusen hjertelig takk for at dere heier på meg og støtter meg, det gir meg pågangsmot og styrke.
I dag bestemte jeg meg for å utfordre meg selv, det er noen dager siden sist. Jeg bestemte meg for å kjøre til det lokale kjøpesenteret. En ikke planlagt kjøretur, det er ikke ofte. Jeg kjørte ikke mange meterne før jeg kjente det knøt seg i brystet og det ble tungt å puste. Faen.
Jeg er så sliten av å være redd hele tiden. Jeg er så lei.
Det lyste alarm knapper overalt, ikke i bilen, men i hodet mitt. Det strammet seg i halsen og det kjentes ut som at noen tok kvelertak på meg. Angsten kveler meg. Den tar over livet mitt. Men jeg nekter å la den vinne så jeg kjørte videre og holdt tilbake gråten som prøvde alt den kunne for å bane seg en vei ut.
Jeg hadde på meg AirPods og prøvde å fokusere på musikken, ikke lete etter ulyder fra bilen. Musikken hjalp meg litt. Soundtrack av Dirty Dancing filmen er noe som hjelper meg for å bytte tanker. Små glimt av en hoftevrikkende Patrick Swayze roet meg ned, og jeg klarte å samle meg til jeg var fremme ved butikken.
Inne på kjøpesenteret er det selvfølgelig mange flere mennesker enn jeg trodde, jeg kjenner panikken bruser og jeg vil snu. Store folkemengder er noe jeg unngår så mye jeg kan, det er noe av det skumleste jeg vet. Det, å kjøre bil. Jeg kan utsette handlingen til fredag roper angsten til meg. Jeg vil ikke la den vinne, igjen, så jeg bestemmer meg for å kjøpe det som var planen. Tankene surrer, og jeg blir forvirret over hva jeg egentlig skulle handle her. Hjernen fungerer ikke som den skal når angsten er sterk nok. Jeg har jo presentert meg med feil navn fordi angsten tok over. Det er pinlig det. Jeg blir svett og klam, jeg klarer ikke å konsentrere meg. Jeg klarer ikke komme på noe annet enn pynt til 17.Mai. Jeg tar på meg skylappene og tar et dypt pust. Dette klarer jeg.
Jeg handler det jeg skal og setter meg i bilen for å kjøre hjemover igjen. Hjertet mitt arbeider på overtid og angsten sitter bom fast. Den vil ikke slippe. Jeg holder tilbake gråten, jeg kan ikke la den slippe løs her. Noen kan jo se meg. Jeg kjører før jeg låser meg helt fast i skrekkslagen panikk. Jeg må hjem. Nå!
En kilometer unna huset vårt klarer jeg ikke mer, tårene og den ekle følelse av udugelighet tar over. Tårene renner og jeg blir kvalm av meg selv. Der var du ja, den psykiske selvskadingen, du måtte jo bare dukke opp akkurat nå. Tar du aldri fri?
Jeg er så sint på meg selv for at jeg ødelegger for meg selv. Jeg klandrer meg selv for at jeg har angst. Jeg er så sliten av at den skal bestemme over meg. Jeg burde heller føle på en seier i dag, jeg klarte jo faktisk å presse meg selv. Utfordreangsten, presse den i et hjørne slik den har gjort med meg utallige ganger. Jeg burde være glad for at jeg faktisk greide å kjøre bil og være inne på et rimelig fult kjøpesenter der andre mennesker ikke klarer å holde avstand tross pandemien. Jeg burde klappe meg selv på skulderen, men isteden så er jeg irritert på meg selv fordi jeg har angst. Jeg er bare så jævla lei.
Jeg må få hjelp med denne angsten, jeg orker ikke mer. Jeg trodde jeg skulle klare det selv, men nå er jeg ikke så sikker likevel. Angsten slår ned som et lyn fra klar himmel, og jeg tror den blir bare større og større, iallfall den med bilkjøringen. Jeg er helt utslitt nå, og hodepinen fra helvete er tilbake. Jeg vil bare legge meg i sengen og sove til i morgen, men jeg kan ikke.
Det finnes flere hjelpetelefoner og organisasjoner man kan kontakte hvis det er behov for å snakke med noen, enten det er via telefon eller chat. Jeg har lagt ut info om det flere ganger tidligere og jeg kommer til å legge det ut enda flere ganger. Det blir aldri informert nok om hvor du kan søke hjelp.
I dag vil jeg framsnakke MAB, Metalheads Against Bullying, det er en gruppe mennesker som jeg virkelig har stor respekt for.
De kjemper mot mobbing, og for en større aksept om at vi alle er forskjellige. Leif, mannen bak den flotte non profit organisasjonen er en så tvers igjennom god person, han ønsker bare alt godt til alle. En person flere burde ha som forbilde.
Du kan lese litt om hva MAB gjør her i et intervju NRK gjorde av Leif, mannen bak MAB.
Du trenger ikke være en «metalhead» for å følge denne gruppen, disse folka inkluderer alle.
Litt ekstra kult er det jo at selveste Rob Halford i Judas Priest har holdt konsert med MAB t-skjorte!
Metalheads Against Bullying er å finne på Facebook og Instagram 🖤
MAB sin plakat med nummer du kan ringe, og plasser du kan chatte hvis du er som meg og synes at telefoner kun er til for å tekste med.
De har også en Snapchat kanal der det snakkes om viktige tema hver eneste dag. Jeg anbefaler å legge de til på Snapchat.
Veldig fin Snapchat kanal der det er helt vanlige mennesker som snakker om sin hverdag med og uten utfordringer av ymse slag. Jeg skulle gjerne gjestet der selv, men jeg er ikke så tøff enda dessverre. Kanskje jeg en dag får motet til det.
Jeg har funnet mange firkløver opp igjennom årene, og det har noen ganger dukket opp en med både fem og seks blader. Det er veldig sjeldent med flere enn 4 blader på en kløver, men det finnes hvis man leter lenge nok, og har litt flaks. Rekorden er faktisk hele 56 blader ifølge Guiness Rekordbok, det kan du lese her.
Firkløver skal bringe lykke, det er noe som sies helt tilbake til middelalderen. Et universalt symbol for hell og lykke. Hvis du finner en firkløver er det viktig å ta vare på den og ikke kaste den, for da kan du snu hellet mot deg.
Jeg fant en hel haug med firkløver rundt den tiden jeg fikk min KOLS diagnose. Det gikk ganske lang tid før jeg fikk diagnosen, veldig mye til legen. Prøvde ut den ene medisinen etter den andre. Jeg strevde med pusten og jeg ble langtidssykmeldt. Alt var et ork, og jeg følte meg udugelig.
Det var rundt den tiden den mørke depresjonen min skjøt fart. Har hatt angst og depresjon i omtrent hele mitt liv, men begeret rant over etter jeg ble syk. En lungesykdom som sakte men sikkert spiser opp lungene mine, jeg fikk ikke lov til å fortsette i jobben min som skomaker. Jeg rakk såvidt å ta fagbrevet mitt før jeg fikk diagnosen. Hele verden raste sammen. Det ble mørkt. Jeg hadde endelig funnet ut hva jeg ville jobbe resten av livet som, men drømmen ble revet vekk fra meg.
Jeg kastet alle de fire og fem kløverene jeg fant den gangen. De lå i en bok til tørk, jeg kastet boken og kom på at de lå der til tørk mange uker senere. Tilfeldig? Tja, jeg er nok litt overtroisk av meg.
Jeg savner fortsatt jobben min, og jeg savner det å jobbe, men jeg har endelig innsett at jeg kan ikke jobbe uansett hvor mye jeg vil. Jeg har en kropp som krangler med meg både fysisk og psykisk, og jeg har egentlig gitt opp håpet om å komme tilbake i arbeidslivet. Jeg ville ikke bli uføretrygdet, men i dag kjenner jeg at det var kanskje greit likevel.
Men om jeg ikke kan gjøre nytte for meg i arbeidslivet så vil jeg prøve å gjøre en nytte for meg med å snakke ihjel psykisk helse. Det er mange grunner til at «det tipper over» for oss, men for å unngå å havne i den mørke suppa så må vi være åpne om vår psykiske helse. For meg ballet det bare på seg etter at jeg fikk beskjeden om å slutte som skomaker. Det begynte å komme små glimt av minner fra barndommen og det ble mange mørke dager. Alt det vonde virket plutselig som det var skjedd i går.
Jeg fikk komme inn til behandling hos DPS etter bare noen få uker, men dessverre er det ekstremt lang ventetid for noen. Jeg har hørt historier om enkelte som har ventet i nesten et halvår for å få hjelp, enda de har en forhistorie med selvskading og mange mørke dager. Slik skal det ikke være. Hvis du knekker en arm så får du øyeblikkelig hjelp, og det SKAL være det samme hvis du trenger psykisk hjelp.
Den nye drømmen min er at jeg skal klare å stå frem og holde foredrag om psykisk helse. Snakke høyt om min erfaring på godt og vondt. La andre lære av mine feil. Jeg har holdt igjen og ikke ville snakke om noen av mine traumer og psykiske lidelser. Hvorfor? Jeg vet ikke. Kanskje fordi det enda er så mange fordommer. Jeg ville ikke si st jeg ble seksuelt misbrukt fordi noen suppehuer påstår enda den dag i dag at alle som har vært seksuelt misbrukt tar igjen på sine eller andre barn i voksen alder. Hva faen? Er det ikke ille nok for oss som er offer, om vi ikke skal få slengt den i trynet?
Jeg skal snakke til ALLE får en forståelse for psykisk helse. Jeg skal snakke til ALLE slutter med sine fordommer og idiotiske utsagn. Jeg skal snakke til jeg blir blå!
I fjor lagde jeg denne lille nåleputen, i skinn selvfølgelig.
I dag ligger jeg her, rett ut med mine 182cm, og lurer på om jeg har terget på meg noen som har en slik miniatyr av meg liggende. Det kjennes ut som noen stikker meg både her og der og hele meg verker. Nekter å tro at det lille av hagearbeid jeg gjorde i helgen har slått meg ut slik, da er det mer logisk med en voodoo dukke av meg.
Får å lage en slik trenger du ikke ha så mye liggende, det passer helt sikkert like greit med dongeri eller et annet stoff hvis du ikke har noe skinn liggende. En gammel skinnveske, jakke, eller bukse kan fort bli et par nåleputer. Kommer helt an på hvor mange du vil stikke, ehh.. har bruk for mener jeg.
En pepperkakemann utstikker av litt stor størrelse passer perfekt. Tegn rundt, lag ansikt, hjerte og andre kjennemerker, fyll med en gammel pute og hår. Sy sammen enten med symaskin eller for hånd. Pass deg for å ikke stikke deg selv. Husk å gi den navn etter du er ferdig med den. Men ikke Nina, det navnet er opptatt.
Jeg har behov for å være helt alene noen timer i løpet av uken, jeg blir veldig sliten av lyder og bråk. En knirkende stol ved matbordet kan være nok til at jeg kjenner at jeg må lukke øyene og puste rolig. Telle til 100.
I dag kjenner jeg et ekstra stort behov for å være litt alene, uten en lyd. Etter en helg med rimelig høyt støynivå kjenner jeg at den minste lyd kan gjøre meg frustrert. Kjærest prøvde å snakke til meg før han dro ut, men alt jeg vil ha er stillhet. Ikke en eneste lyd. Jeg skjønner at jeg kan virke grinete når jeg er slik, men jeg er bare sliten i hodet og klarer ikke konsentrere meg. Jeg orker ikke prate. Hver eneste lyd vibrerer i ørene mine, og den jævla klokka som henger på veggen tikker høyere og høyere for hvert sekund. Den gamle opptrekkbare veggklokken henger bare pynt, den fikk den sikre død etter et ding for mye for en stund siden. Kjærest savner at den dinger på hel og halv time. Det gjør så absolutt ikke jeg.
Jeg blir så stresset av mye lyder rundt meg. Jeg vet ikke om det har en sammenheng med angsten min, men jeg mistenker det. Jeg har googlet det flere ganger men det stemmer ikke helt. Jeg googler ofte, burde vel ikke gjøre det, kan få helseangst av mindre. Jeg har skrevet innlegget Dr.Google og hypokondri om det å Google symptomer tidligere. Jeg har mye vondt i ørene mine og har vært til legen for undersøkelse, legen fant ikke noe galt, selv om det kjennes ut som noen sitter inni der og hamrer og banker. Karius og Baktus som har bommet litt på hvor de skal banke på kanskje.
Jeg har ikke hatt det slik hele tiden, jeg vet egentlig ikke når det ble slik. Jeg har vært plaget med “svosje” lyder innimellom når jeg har hatt rask gange, men jeg tenkte det kanskje var gjennomtrekk eller fordi jeg er raskere enn Flash (en superhelt som beveger seg veldig raskt for de som ikke kjenner til han). Kommer det av alderen? Har jeg blitt en gretten gammel dame som ikke tåler en lyd fra verken barn eller naboer? Næh, så ille kan det ikke være. Kanskje det bare er slik som med en PC? Går den varm så er det bare å slå av og la den hvile en stund. La den kjøle seg ned litt. Jeg trenger ikke så lang tid på å kjøle meg ned, noen timer er nok, men da må det være helt musestille også.
Jeg er helt ødelagt, fysisk denne gangen, ryggen er ikke fornøyd, og det er min egen feil. Jeg har overdrevet hagearbeid i helgen, altfor mange rare stillinger for å få på plass plantene der jeg vil, og et par tunge stein løft. Lærer aldri.
Er det noe som kan sette til sides angst og depresjon for en stund til meg, så er det hagearbeid. Frisk luft kurerer fortsatt ikke psykiske lidelser, men det skader ikke hvis man er såpass oppe at det er mulig å gå ut en tur. Ikke alltid man er langt nok oppe til å gå ut, og da kan det være veldig slitsomt å stadig å høre “ta deg en tur ut i frisk luft”.
Jeg er på et godt sted for tiden, selv om jeg har mye å jobbe med enda. Jeg utfordrer ikke akkurat angsten min med å være hjemme å jobbe i hagen heller, men jeg tror det går mye bedre med det mørke, depresjonen og de ekle tankene. Jeg kan egentlig aldri være helt sikker, for det kommer snikende noen ganger og jeg havner i det mørke uten at jeg merker det før jeg er langt der inne. Jeg vil ikke være der. Jeg vil være her det er lyst og ikke så vondt. Men for en forandring det har vært siden jeg begynte å blogge, å være så åpen om det psykiske jeg strever med har virkelig lettet mye på det trykket som har samlet seg opp over så mange år. Selv om jeg har vært ganske åpen til de rundt meg om angsten, så er det noe med det å åpne seg om de mørke tankene. Det hjelper så utrolig bare det å si det høyt.
Glemte selvfølgelig å ta bilder før kjærest tok vekk den gamle stein muren.
I helgen har jeg vært langt nede i det grønne, og tvillingene har hatt trillingen til overnatting. Sønnen til min eks mann, som er født dagen etter tvillingene. Tre viltre krabater og masse hagearbeid har gjort til at bloggen ble lite oppdatert, og det kommer nok til å være en del slike dager. Jeg skal gjøre mitt aller beste for å være flink til å oppdatere litt, om ikke med den psykiske helsen, så med litt annet som holder tankene mine på plass. Jeg kjenner på at jeg har veldig lyst til å jobbe med skinn igjen, men det er noe som holder meg tilbake, så jeg tror jeg må vente litt til. Jeg får en uro i kroppen hver gang jeg tenker på at jeg kanskje skal prøve å lage noe enkelt igjen, en lommelerke eller noe annet smått prege arbeid. Skinnarbeidet er noe jeg har elsket i mange år, det har gitt meg mye selvtillit og mestringsfølelse, men så forsvant den sakte men sikkert helt til jeg bare satt og gråt og ikke ville vise frem noe annet enn noen øredobber jeg lagde. Enkle ting som ikke krever så mye kunnskap eller kreativitet. Jeg har skrevet litt om det tidligere som du kan lese om her.
Jeg har egentlig null peiling på planter, men jeg liker å jobbe i hagen, så selv om jeg ikke kan de latinske navnene, eller de norske, så koser jeg meg med å se de vokse å gro. Noe dør, og noe blomstrer og gror år etter år. Jeg er ikke helt sikker på om de overlever denne flyttingen jeg har drevet med i helgen, men jeg håper det. Kjærest ville bygge en ny steinmur rundt det ene blomsterbedet, og da fant jeg ut at jeg skulle flytte noen planter med det samme. Jeg håper bare at det meste overlever, hvis ikke så er det alltids noen nye stauder å få kjøpt.
Jeg tror nok det blir lite hagearbeid i dag, ryggen er ikke i godt humør og det knurres godt der bak. Men jeg skal prøve å holde meg i bevegelse så den ikke låser seg helt, selv om jeg egentlig kunne tenkt meg en hel dag på sofaen akkurat nå. Med sjokolade.
