Hjernevasket, bak masken

I dag er det 3 måneder siden jeg skrev mitt første blogg innlegg inne hos miniblogg.

 

Jeg hadde aldri i verden tenkt at jeg skulle skrive blogg. Jeg har i mange år tenkt på å skrive en bok, men jeg ville bruke et pseudonym.  Jeg ville gjemme meg bak den berømte masken, jeg ville skrive om min historie men ville ikke vise frem hvem jeg er.

Det var egentlig det jeg tenkte da jeg laget bloggen min også, jeg skulle aldri vise frem hvem jeg var, jeg skulle bare gjemme meg bak masken.

 

 

Denne masken har jeg laget selv av noe resteskinn og gamle solbriller.
Den skulle jeg gjemme meg bak, samtidig som jeg skulle skrive om åpenhet om psykisk helse. Ikke helt gjennomtenkt.

 

 

Det tok ikke så innmari lang tid etter jeg lagde bloggen min at jeg skjønte at dette var helt på trynet dobbeltmoralsk. Jeg kan ikke skrive om at vi må ha åpenhet om vår psykiske helse og samtidig gjemme meg bak en maske. Jeg liker ikke å bli tatt bilder av, eller å vise meg frem, men jeg deler bilder av meg her på bloggen så dere kan få se at det er en ekte person bak masken. En veldig sårbar person.

 

 

Jeg vil jo aller helst at hele Norge skal lese bloggen min, dele hvert eneste innlegg, så flest mulig mennesker kan få et innblikk og kanskje en forståelse for hvordan det er å leve med psykiske lidelser. Jeg vil spre åpenhet om hvordan det er å leve med angst, depresjon og PTSD. Jeg velger å ikke skrive om andre lidelser, for det er ikke meg, jeg har ikke den erfaringen. Jeg skriver om hvordan min hverdag er, og hvilke hindringer spesielt angsten gjør for meg.

 

 

Jeg kan være en stor hissigpropp, og når noen bastant sier at “ta deg sammen og gå deg en tur ut i frisk luft” er løsningen på alle psykiske problemer da kan jeg se rødt. Jeg skal skrive det til jeg får krampe i fingrene. Frisk luft er bestandig godt, men det kurerer faen meg ikke psykiske lidelser. 

 

 

Jeg skal mase og gnåle om at dere må dele og spre bloggen min til krampen tar meg, jeg gir meg ikke før det har blitt større forståelse rundt psykisk helse. Min blogg er kanskje til tider en tung og mørk blogg å lese, men slik er det å være psykisk syk. Jeg er det de kaller for høytfungerende, jeg klarer meg i hverdagen, jeg klarer å stå opp hver eneste dag og gjøre mine gjøremål for dagen. Det er ikke alle psykisk syke som greier det, noen klarer ikke gå ut døren eller komme seg opp fra sengen. Tenk litt på det når du sier at det er bare å ta seg sammen. Jeg er også veldig heldig som har en støttende kjerne familie rundt meg som forstår (prøver å forstå) hvordan mine tanker fungerer. Jeg skjønner det ikke hele tiden selv, så jeg kan ikke forlange at andre forstår 100% hvordan det er. Men de prøver, og det er jeg evig takknemlig for.

 

Jeg har en tankesykdom, har jeg forklart til mine små barn, tvillingene på snart 8 år.  Jeg elsker det ordet, det beskriver det så perfekt. Det har jeg lånt fra en annen sterk kvinne fra Trøndelag som sto frem med sin Bipolare lidelse. Jeg har ofte lurt på om min bror hadde noen psykiske lidelser, jeg tror ikke han hadde det så greit. På den tiden så snakket man i alle fall ikke om psykiske lidelser eller om noe annet som var utenfor “normalen”. Ikke i min familie i alle fall. Selvmordet til min onkel ble ikke snakket om, og selvmordet til min bror bare 2 år etter ble plutselig et mord. Det ble aldri snakket om noe annet enn at det var ikke selvmord min bror gjorde, det var et mord.

 

Jeg har så mange følelser og tanker rundt dette som jeg aldri får svar på, eller blir kvitt. Jeg følte så mye skyld for min brors selvmord, og jeg følte så mye redsel og frykt. Redsel og frykt fordi jeg trodde selvmord var smittsomt, det er helt absurd, men jeg trodde det. Jeg følte redsel og frykt fordi jeg ble manipulert til å tro at min egen pappa hadde tatt livet av bror.

 

Jeg blir bare matt og tom når jeg tenker på det i dag. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare ble tatt vare på isteden for å få enda mer frykt i meg. Jeg skjønner det bare ikke. Men jeg skal ikke bruke mer energi på å tenke på det i dag, jeg får ingen svar uansett. Jeg og pappa ordnet et meklingsmøte for et par år siden der vi ville få slutt på alt snakket om at han var skyldig i min brors død. Det har sporadisk kommet opp som tema, og mine voksne barn har også fått høre små hint om at det var pappa som tok livet av han. Slikt er ikke greit. Det gikk vel egentlig som forventet, alt ble nektet på og jeg ga beskjed om at jeg kutter all kontakt hvis det ikke kommer en unnskyldning til både meg og pappa. Vi fikk ingen unnskyldning.

 

Min bønn til dere der ute som leser min blogg, hjelp meg å spre åpenhet og forståelse for psykisk helse.

#snakkdetihjel

 

 

Klem Nina

Sinnsrobønnen

Sinnsrobønnen

Gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre. Mot, til å forandre de ting jeg kan, og Visdom, til å se forskjellen.

Reinhold Niebuhr

(1892 – 1971)

 

 

 

Denne fikk jeg tilsendt fra en av mine lesere for et par dager siden.
Hun skriver litt om sin historie og hun takker meg for at jeg er så åpen om psykiske lidelser. Jeg blir like glad og trist for hver gang jeg leser en slik melding. Glad fordi jeg føler jeg har gjort en forskjell og jeg kan være til hjelp, trist fordi jeg vil jo ikke at andre skal ha det vondt.

Jeg har fått mange slike meldinger fra både kjente og ukjente siden jeg begynte å åpne meg på bloggen. De takker meg for at jeg er så åpen om min psykiske helse, og det gir meg styrke til å fortsette. Jeg har ikke klart det uten all støtten fra alle dere som leser om mine utfordringer.

Sammen skal vi klare å dele åpenhet og forståelse for den psykiske helsen. ❤️

 

#snakkdetihjel

 

 

Klem Nina

En liten skrekktur

Jeg og kjærest gikk en tur i skogen i går, vi gikk ikke så langt for jeg var veldig sliten etter et tungt tankekjør fra morgenen av. Men det trenger ikke være så veldig lange turer hver gang for min del, det er godt å bare være ute å se på den flotte naturen vi har.

 

 

For et par år siden prøvde jeg å garve et elgskinn, det ble ikke noe suksess. Ryggen slo seg vrang etter noen dager med intens jobbing med fjerning av fett, salting og vasking av et stort og tung elgskinn. Jeg har nesten fortrengt hvor mye bortkastet jobb det var, og jeg skal så absolutt ikke prøve igjen. Neste gang jeg skal prøve meg på garving av skinn blir det fiskeskinn.

 

Det så nesten ut som at en noen hadde prøvd å garve et elgskinn her i skogen også, pelsdotter lå i store dunger over et ganske stort område.

 

 

 

 

Jeg finner nesten bestandig noe gamle beinskrotter her og der oppe i skogen, men denne gangen var det veldig mange samlet på samme plass, sammen med pelsdottene.

Jeg fikk assosiasjoner til den gamle Stephen King filmen Pet Sematary, filmen der døde dyr plutselig står opp fra graven og blir helt demoniske. Grøss.

 

 

Vilt og spiselig – Spissmorkel

Er det noen jeg lærer enormt mye av så er det mannen fra nabobygda, mannen bak Trøndelag Sankeri. Han var en av de som fikk meg skikkelig hektet på soppsanking, og han lærer villig bort det han kan. Jeg har tidligere skrevet om Skarlagen Vårbeger, den har jeg enda ikke plukket, har ikke kommet så langt. Men jeg skal finne den, for jeg har hørt rykter om at man kan kandisere den nemlig, og det må prøves.

 

En av de første vårsoppene er Spissmorkel, den har jeg normalt i hagen min, men har ikke sett snurten av den enda. Er ikke så lenge siden snøen smeltet, så det tar vel litt tid enda før de dukker opp.

 

 

 

Skal du lære deg sanking fra naturen så anbefaler jeg virkelig å følge Trøndelag Sankeri. Det er utrolig hvor mye spennende denne mannen plukker av nyttevekster vi har i vår vakre natur. Jeg beundrer slike mennesker som deler så villig av sin erfaring og kunnskap.

 

Jeg maser jo litt om det der at man blir ikke på magisk vis kvitt sine psykiske lidelser av en gåtur i frisk luft, men det skader ikke å være ute heller. Jeg blir bare litt oppgitt når enkelte mener at en gåtur er løsningen for alle psykiske problemer. Jeg skulle ønske det var så enkelt, men det er det dessverre ikke.

 

En hobby man kan dyrke ute i naturen vår tror jeg bare er sunt, så lenge du vet hva du plukker og spiser. Aldri plukk noe du ikke er 100% sikker på, ta bilder og studer når du kommer hjem og sammenlign kjennetegn. Og det som er like viktig, lær deg kjennetegn på forvekslingsartene også. Veldig mange sopper har giftige forvekslingsarter, se hele videoen jeg lenket her så ser du hvor like, men ulike, de to soppene er. En god matsopp og en giftig forvekslingsart.

En god natts søvn

Irriterende nok har jeg våknet kl 7 hver dag i helgen, når vi har barnefri og kan sove så lenge vi vil. I morgen når det er skoledag igjen skal jeg garantere at jeg ikke våkner av meg selv kl 7. Ikke kommer jeg til å våkne av vekkeklokken heller. Kjærest våkner bestandig før meg, og han lar meg som regel sove til jeg våkner av meg selv. Jeg bruker ikke sove til langt på dagen, liker ikke å sove så lenge egentlig, men lenger enn til kl 7 vil jeg gjerne sove når det er helg og barnefri, for det er ikke akkurat ofte at tvillingene sover borte en hel helg.

 

 

Det er veldig godt å sitte helt alene og bare høre på fuglene som kvitrer ute og kjenne på solen som så vidt har begynt å varme opp. I dag tror jeg det blir en fantastisk fin dag. Jeg har ro i kroppen igjen etter gårsdagens tanker, og jeg sov faktisk godt i natt. Jeg bruker som regel å få veldig urolige netter etter at vonde minner har strømmet på , men nå har jeg sovet veldig tungt og godt.

Er det et tegn på at jeg begynner å bli bedre til å takle minner som strømmer på? Jeg håper det.

 

 

 

Jeg har våknet før hanen min, Lucifer, i hele helgen.

 

 

 

Nå skal jeg lage meg en kopp kaffe til før jeg skal se om jeg har tålmodighet nok til overs for å se om jeg klarer å ordne opp i alt dette som ikke virker som det skal her inne på bloggen min. Jeg er ikke så veldig tålmodig med slikt, så jeg regner med det blir en telefon til datter og be henne komme hit å se hva jeg har gjort feil. Når jeg tenker meg om så er det vel best at noen andre fikser dette for meg, så kan jeg bare fokusere på skrivingen. Det er ikke alt jeg er god på. og det er helt OK.

 

Ha en sprudlende flott søndag der ute alle gode mennesker, og husk #snakkdetihjel

 

 

-klem Nina

En tung dag

 

Jeg har vært mange timer ute i dag, i frisk vårluft, sammen med kjærest og hønseflokken vår. Men jeg har ikke klart å tømme hodet for alle de vonde tankene. Et godt bevis på at frisk luft er ikke løsningen på alle psykiske problemer, selv om det ikke er skadelig å få litt påfyll av frisk luft og D-vitaminer.

 

 

 

 

 

 

 

Det ble for mye til meg i dag med den artikkelen på VG og mine egne tanker og erfaring rundt dette med manipulasjon, hjernevasking, og falske minner.. Jeg har følt meg som en forferdelig person som kunne tro noe slikt om min gode pappa, samtidig som jeg har prøvd å bruke min logiske tankegang på at det er ikke min skyld. De logiske og fornuftige tankene blir ofte presset vekk som idiotiske tanker. Det er vel en form for psykisk selvskading det også. At jeg tar på meg så mye skyld, for både min bror og bestemors dødsfall, og for at jeg lot meg manipulere til å tro noe så forferdelig om pappa.

 

 

Jeg har måttet jobbe hardt i hele dag for å ikke havne langt nede i mørket. Jeg har latt meg ta gråtepauser og bare slippe det ut istedenfor å holde det tilbake. Jeg tror det er sunt. La tårene og følelsene få slippe frem, jobbe med de og ikke mot de. Men jeg er sliten, hele meg verker og jeg klarer ikke konsentrere meg om noe av det jeg prøver på. Jeg blir helt tom.

 

Jeg er så glad for at tvillingene er på overnattingsbesøk i helgen til eksmannen min så de slipper å se at mamma har det så vondt. Eks mannen min har en sønn som er født dagen etter tvillingene, og de er bestevenner. De fineste guttene jeg vet om. Mine, dine og våre barn, one happy family. Nåja, ikke alltid, men jeg er så glad for at jeg har et godt forhold til min eksmann, selv om vi ikke alltid har vært enige.

 

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal slippe taket på alle disse følelsene rundt det som skjedde når jeg var barn. Jeg vet ikke om jeg noengang får lagt det bak meg, men jeg skulle ønske det ikke gjorde så utrolig vondt. Det er så mange år siden alt dette skjedde, men likevel føles det så nært, og det tror jeg er fordi jeg har gjort mitt beste for å skjule alt. Jeg har følt på skam og skyldfølelse i så mange år at jeg vet ikke av noe annet. Det er så viktig å være åpen. Lær av mine feil. Vær åpen og be om hjelp.

#snakkdetihjel

 

klem Nina

Manipulasjon, hjernevasking, og falske minner.

Jeg leser på VG i dag om en mann som ble manipulert av sin egen psykolog til å tro han hadde blitt seksuelt misbrukt av sin far. En person som skal være der for deg, være din trygghetsperson, misbruker din tillit og bruker sin makt for å manipulere deg til å få falske minner. Slikt skal ikke skje, men jeg tror det skjer oftere enn man tror.

 

Jeg kjenner de gamle følelsene, sinne, sorg, frustrasjon, fortvilelse, så mange følelser på en gang.

 

Jeg har brukt veldig mye tid på å undre på hvorfor jeg lot meg manipulere, hjernevaske, til å tro at min far tok livet av broren min. Halvbror. Jeg var så redd, livredd, i så mange år. Jeg trodde virkelig på at bror ikke tok sitt eget liv, men at det var pappa som hadde tatt livet av han. Min snille, gode pappa. Unnskyld pappa.

 

 

Jeg får så vondt av å tenke på at jeg har trodd noe så forferdelig om pappa. Jeg har vært så forbannet på den personen som manipulerte meg til å få slike tanker. Det bruser i blodet mitt og hele meg skjelver og jeg er en blanding av iskald og varm. Gråten sitter fast i halsen, og den jobber seg oppover og kommer ut som en hodepine. Jeg skal ikke holde tilbake, jeg skal slippe det ut. Jeg skal ikke lengre ha dårlig samvittighet for hva jeg ble manipulert til å tro, det var ikke min feil. Men jeg tror egentlig ikke på det helt enda, jeg skulle ha vist bedre. Hjernen min jobber på høygir og jeg vet ikke hvilke tanker som er riktige. Jeg blir så usikker på mine egne tanker og jeg skifter mening om min skyld fortere enn jeg klarer å tenke. Jeg har så splittede tanker rundt dette. Noen ganger er jeg så sikker på at jeg ikke kan klandres for hverken min brors dødsfall eller at noen manipulerte meg til å tro at det var et mord. Hodet sprenges og jeg vet ikke om jeg klarer å tilgi meg selv noen gang for hva jeg tenkte om pappa. Men jeg må.

 

 

Jeg har skrevet om min brors død, min skyldfølelse og manipulasjon av meg herher og her. Jeg tror ikke jeg greier å skrive så mye mere om det nå så det er best om dere leser det jeg har skrevet tidligere.

 

 

Hvem faen gjør slikt?

Hva er hensikten?

Jeg var bare et barn. Jeg skulle blitt tatt vare på og sendt til traumebehandling etter å ha funnet min egen bror død, men istedet ble jeg foret med falske minner og enda mere frykt. Jeg vet ikke om jeg noen gang kan tilgi hverken meg selv eller den som manipulerte meg og påførte både meg og pappa så mye unødvendig smerte.

 

 

Nå klarer jeg ikke skrive mer, jeg må gå meg en tur i frisk luft, kanskje jeg på et mirakuløst vis blir helt frisk fra disse tankene. Det er jo det som er anbefalt…

 

 

-Klem fra Nina