Magisk utsikt, skulle tro angsten stakk av nå, men neida..
Tenk deg å sitte her med noe godt i koppen, en halvsmelta sjokolade i lomma som du sparer på til ingen andre er i nærheten. Kalorier spist i smug telles nemlig ikke. Skulle tro roen kom og senket seg over deg som ei varm dyne, med en slik idyllisk utsikt, men neida…
Angsten sitter som vanlig og pirker meg på skuldra. Tar ikke en fridag for å nyte vakker norsk natur, det kan du bare drømme om.
«Duvet etter du har drukket opp den koppen med varm te? Du vet hvor du må da?» angsten hvisker meg i øret med et djevelsk smil.
– Ja, jeg vet jeg må på utedoen, men det går fint, har vært der før.
«Haha, du vet at en edderkopp eller et eller annet dyr kryper rett opp i ditt hellige hvis du bruker lang nok tid?»
– Pøh, sånt er ikke mulig. Jeg går ikke på den der.
«Hmm, er du så sikker på det?» ler angsten rått.
– Faen ta deg angst!
«Sjekket du at alle dører var låst før du dro på hytta?»
– Jepp, trippel sjekket.
«Du vet hva som skjer hvis det er lekkasje på gassflaska? Sov godt…»
– Nå må du faen meg gi deg! Jeg orker ikke høre mer på deg. La-la-la-la-la!
Jeg holder for ørene, lukker øyene og later som jeg ikke hører stemmen som har plaget meg i altfor mange år.
«Haha, har du blitt så gal nå? Du vet jeg er her for alltid? Ikke rart at du ikke har så mange venner, så gal som du er.»
Kliper meg hardt i sideflesket.
Der var du igjen, jeg vet at du kommer nå når angsten er på sitt aller beste. Kjør på med psykisk selvskading så jeg er helt sikker på at jeg ikke klarer å nyte utsikten.
Hvor faen ble det av den sjokoladen?
Det gode rådet om å «bare ta deg sammen og gå ut i frisk luft» kan du trykke der edderkoppen på utedoen vil krype opp. TA DEG SAMMEN SELV!
I går var jeg til legen, jeg trodde jeg skulle greie å holde igjen tårene når jeg skulle fortelle at jeg trenger hjelp igjen, men neida. Fossen den åpnet seg som vanlig, og når den først er åpen tar det tid før den er rolig igjen. Jeg skulle ønske jeg kunne snakke om hvordan jeg har det uten å grine så sinnssykt mye. Jeg klarer omtrent aldri å snakke om hvordan jeg har det uten å falle sammen i tårer. Jeg føler meg trygg hos legen min, og jeg kan le av meg selv når jeg ikke får til å slutte å gråte, men det er likevel irriterende for meg. Jeg blir så sliten av å gråte hele tiden.
Det er nok ikke alle som er like heldige og har en lege de er trygge på. Jeg har hatt leger jeg ikke føler jeg kan åpne meg til, leger som mener jeg ikke har så vondt i ryggen når jeg ikke vil ha vanedannende smertestillende. Leger som ikke tar ansvar når de mistenker overgrep. Jeg klarer ikke helt å la den ligge, jeg burde la det slippe, men samtidig så roper det lille barnet i meg etter rettferdighet. Jeg har skrevet litt om det i innlegget Benekter konsekvent overgrep.
Jeg føler meg egentlig ikke så spesielt deprimert for tiden, jeg er bare veldig frustrert over at angsten tar så stor plass i livet mitt. Men depresjonen følger vel med meg og angsten uansett om jeg er klar over det eller ikke. De to har fulgt meg gjennom hele livet, minst 30 år nå, og det blir ikke bedre. Denne pandemien har ikke akkurat lagt en demper på angsten min, heller tvert imot. Den er mye større nå enn den noensinne har vært. Heldigvis er det hjelp å få, og jeg skal tilbake på DPS, jeg gleder meg litt. Men jeg vet at det også er ganske tungt, jeg må nok presse meg selv enda mer i forhold til angsten min. Men jeg føler meg helt tom, jeg har ikke mer energi å hente, jeg har ikke noe reservelager.
Jeg vil ikke begynne med vanedannende medisiner for angsten heller, jeg er redd for å bli avhengig. Men samtidig ser jeg ikke en utvei der jeg ikke tar medisin resten av livet for angsten. Jeg er enda i tenkeboksen på hva jeg vil gjøre.
Jeg har tenkt litt de siste dagen på hvem jeg er uten angsten. Jeg er ikke mine psykiske lidelser, men hvem er jeg uten de? Kan jeg noensinne bli helt fri fra angst? Jeg tviler, men jeg håper den kan bli litt lettere å leve med.
Jeg vil bare være normal, jeg vet at enkelte reagerer når jeg skriver at jeg vil bare være normal, jeg vil være som alle andre, men når angsten tar meg ned i knestående da føler jeg meg så alene. Jeg føler meg som verdens rareste og udugeligste personen i verden. Jeg føler meg så liten. Jeg føler meg helt alene. Og selv om jeg egentlig vet at jeg ikke er alene så er det den følelsen som henger over meg i lang tid etter jeg har hatt en liten «breakdown». Jeg orker ikke leve slik lenger. Jeg klarer det ikke.
Jeg lurer på om denne griningen min skyldes mine psykiske lidelser, eller om jeg bare er slik.
Jeg liker ikke å grine, blir så innmari sliten etterpå. Jeg griner når jeg er sint, glad, lei meg, når jeg er sliten.
Griner fordi jeg er sliten, og blir sliten av å grine.
Tårene triller når jeg hører på trist musikk. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har hikstet etter luft når jeg har hørt på Emma Steinbakken sim sang «Jeg glemmer deg aldri». Jeg har ikke sett serien Rådebank, der sangen er fra, men jeg skal begynne å se den i helgen. Jeg er forberedt på å felle noen tårer.
I dag har jeg lekt meg på kjøkkenet og pønsket ut en oppskrift på disse små nydelige røde gran konglene. Det er så vakkert å se på store gamle gran trær som er pyntet med bittesmå lekre røde blomster, eller kongler som det egentlig er.
Jeg er jo ingen kokk, og kjøkkenet er egentlig ikke en plass jeg er så mye på, men jeg liker å leke meg frem til gode smaker av nyttevekster. Er det noe jeg elsker så er det å finne nyttevekster i naturen, det er så mye godt vi kan sanke omtrent året rundt. Dere som har fulgt bloggen min en stund, dere vet at jeg har en god del utfordringer med den psykiske helsen min, og dette er påfyll for meg.
Kongle marmelade
100g kongler
100g sukker
1,5 dl vann
3 ss daddel sirup (Basra Date Syrup – selges på innvandrerbutikk)
1/2 ts kanel
skall og saft av 1 grapefrukt
Jeg kokte sammen alt unntatt kongler i en kjele og lot det stå og småkoke i ca 2 timer. Etter jeg hadde avkjølt en kort stund tilførte jeg konglene.
Ved første forsøk kokte jeg konglene sammen med det andre og da ble konglene uspiselig etter min smak, så jeg tror ikke de egner seg så godt til koking.
Jeg smakte akkurat på den nå med brie og blåmuggost, og om jeg skal si det selv så smakte det helt himmelsk. Den daddel sirupen gjør det for meg, jeg elsker den i en kopp varm te, men det kan sikkert droppes og bare øke sukkermengden eller tilføre en annen type sirup.
Konglene ser ut som små markjordbær ved første øyekast
Nyt marmeladen, og gi meg gjerne tilbakemelding på om du likte den.
Det er triste tall, og det må vi gjøre noe med. Regjeringen skal lage en nullvisjon for selvmord, og hvordan de skal klare det uten å gjøre noen drastiske endringer innen lange helsekøer det skjønner jeg ikke. Jeg har ikke sett at de har hatt det som noen agenda enda. Merkelig hvis det ikke er noe de vil begynne å gjøre noe med. Er det noe vi som har strevet med psykiske lidelser har erfart, så er det lang ventetid.
Sist gang jeg var til behandling husker jeg nesten ikke, selv om det er bare noen få år siden. Jeg var veldig langt nede og selvmordstankene var veldig sterke. Jeg klarte nesten ikke å tenke på noe annet enn at jeg ikke orket leve lenger. Jeg gikk på medisin, og jeg følte meg veldig bra lenge, men så skjedde det noe og jeg så bare mørkt. Jeg ville ikke leve, alt ble så altfor tungt. Jeg begynte å planlegge i detaljer hvordan jeg skulle avslutte livet. Det var ikke så lenge siden jeg var til behandling hos DPS, men med en ny hendelse og jeg som skulle løse alle problemer på en gang så sa det bare pang. Begeret var fult og det rant over som en vilter foss.
Jeg husker jeg tok kontakt med det kommunale tilbudet, psykisk helse og rus. Jeg ringte vel DPS først og lurte på om jeg kunne få time ettersom jeg hadde vært der tidligere, men det gikk ikke. Papirarbeid er viktig. Jeg måtte vente noen dager for å komme inn til det kommunale hjelpetilbudet også, selv om jeg uttrykte ganske greit at jeg hadde mørke tanker og trengte hjelp. Nå. Den dagen jeg endelig fikk noen å snakke med er omtrent helt borte for meg, jeg husker at jeg satte meg ned og bare sa “jeg orker ikke leve mer”. Jeg tror ikke den personen som var der hadde opplevd noen si slikt tidligere, jeg fikk nesten dårlig samvittighet når jeg så hvor stresset hun ble, selv om hun prøvde å skjule det godt. Den personen reddet livet mitt den dagen. Jeg ble sendt videre til akutt time hos DPS (da var det ikke så nødvendig med papirarbeid..) og jeg fikk tilbud om å legge meg inn til behandling. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke takket ja, men jeg ville ikke legges inn. Kjærest var veldig opprørt, han mente de friskmeldte meg for tidlig første gang. Jeg ser det litt annerledes, jeg følte meg virkelig frisk nok den gangen. Men det var jeg langt ifra.
Jeg blir oppgitt av meg selv når jeg tenker tilbake, jeg skulle takket ja til å bli innlagt. Jeg takket ja til videre behandling hos DPS. Dessverre fikk jeg ikke kjemi med den nye behandleren min, selv om hun sikkert var veldig flink, så fikk jeg en slags sperre mot den nye behandleren. Jeg gikk der en god stund likevel før jeg sluttet, men jeg burde sikkert bedd om en ny behandler. Jeg er jo, som dere sikkert har fått med dere nå, ikke helt frisk i tankene mine enda. Selvmordstankene er der ikke så ofte og lenge, det hender de titter innom men de drar bort like fort som de kom.
Jeg har blitt fortalt av flere som har lest bloggen min at de har ventet i et halvt år på å få komme seg til behandling. Er du så uheldig at du ikke får den rette kjemien med behandleren du har fått utdelt så er det igjen flere måneder med ventetid på å få en ny. Jeg har hørt om mennesker som har blitt avvist for akutt hjelp fordi de ikke har hatt selvmordstanker tidligere, eller at de ikke blir tatt alvorlig. Det skal ikke være slik! Gjennomsnitt ventetid for psykisk helsehjelp i 2020 var på 43,8 dager, nasjonalt. Det er altfor lenge. Men jeg kjenner mange som har ventet mye lenger på å få komme til behandling. Venter du så lenge for å komme inn etter du har knekt foten? Nei, da er det rett inn for behandling. Du får ikke beskjed om å gå deg en tur for å klarne tankene. Kanskje det ikke er så vondt å ha brekt et bein? Kanskje det bare er noe du innbiller deg?
Jeg, og mange flere som snakker av erfaring, vi vet at den lange køen for å få psykisk hjelp tar liv. Jeg var faen så nære, jeg var desperat etter hjelp. Jeg ser på meg selv som en sterk person, men jeg hadde nesten ingenting igjen å gi. Den kommunale helsetjenesten reddet livet mitt, men det var på håret.
Har du en historie du vil fortelle om, send meg en melding på Facebook siden min “Hjernevasket”, eller på mail [email protected], så kan jeg fortelle din historie.
#snakkdetihjel
Seks mål i handlingsplanen mot selvmord
Kilde: Helse- og omsorgsdepartementet.
Mål 1: Systematikk og helhet i det selvmordsforebyggende arbeidet
Mer helhet og systematikk i det selvmordsforebyggende arbeidet i Norge. Vi må se på hvert selvmord på en grundige og systematiske måte for å finne ut hva som skjedde og hvordan det kunne blitt forhindret. Det vil gi oss ny kunnskap om hvordan selvmord kan forebygges, både innenfor og utenfor helsetjenesten. Dette vil i første omgang være en pilot for å høste erfaringer og se om det er behov for endringer i regelverket.
Mål 2: Trygg kommunikasjon om selvmord på fysiske og digitale arenaer
For barn og unge er nett og sosiale medier særlig viktige arenaer for utvikling og deling av innhold med andre, samtidig eksponeres mange norske barn og unge for mulig skadelig innhold. Jeg tror de fleste av oss er enige om at åpenhet om selvmord er viktig. Samtidig er det viktig at det snakkes om på en klok og trygg måte. Det er nylig lansert en veileder, der Høie deltok, for hvordan unge kan kommunisere trygt om selvmord på nett https://www.orygen.org.au/chatsafe/Resources/International-guidelines/Norway-%E2%80%93-Norwegian
Mål 3: Begrenset tilgang til metode
Å begrense tilgang til selvmordsmetoder har vist seg å være godt dokumentert som selvmordsforebyggende tiltak. Dette er derfor et viktig tema i handlingsplanen. Å begrense tilgang til selvmordsmetode handler om å forsøke å gjøre slike metoder mindre tilgjengelige. Dette kan gjelde forhold rundt høye broer, trafikk, våpen og legemidler.
Mål 4: God hjelp og gode behandlingsforløp for mennesker i selvmordsrisiko
Det er god dokumentasjon for at behandling av psykiske lidelser, spesielt depresjon, og det å sikre gode behandlingsforløp i helsetjenesten forebygger selvmord. Et stort tema i planen er derfor behandling – fra første kontakt til behandling i spesialisthelsetjenesten.
Mål 5: Umiddelbar og langvarig oppfølging av etterlatte etter selvmord
Hvert år blir mange i Norge etterlatte etter selvmord. Familie og venner står igjen med sorg, fortvilelse og ubesvarte spørsmål. Barn er spesielt sårbare. Tilbakemelding fra etterlatte er at det i dag er tilfeldig hvilken hjelp man får. Vi vil se på hvordan vi kan styrke tjenestens arbeid med ivaretakelse og oppfølging av etterlatte.
Mål 6: Bedre forekomsttall, styrket forskning, kunnskap og kompetanse om selvmordsforebygging
Vi har tall på hvor mange som dør i selvmord hvert år, men det er usikkerhet knyttet til disse tallene. Vi vil arbeide for at dette tallet blir sikrere.
Jeg har fått en god del reaksjoner på at jeg skriver at min bror valgte å ta sitt eget liv, at han gjorde et valg.
Noen mener at jeg er med på å opprettholde stigma og skam rundt selvmord fordi jeg skriver at bror gjorde et valg.
Enkelte mener at flere kan se på selvmord som et feigt valg og at flere ikke vil snakke om selvmordstanker. Det gjorde meg veldig opprørt, for det er absolutt ikke det som er hensikten min.
Jeg skriver om min historie, mine tanker rundt min brors dødsfall, og jeg nekter å slutte å skrive om selvmord og psykisk helse, men jeg beklager hvis jeg har såret noen med mine meninger. Det er ikke det jeg vil oppnå, jeg vil spre åpenhet.
Hvorfor sier jeg at min bror tok det valget selv? Fordi jeg må tro det. Skal jeg fortsette å tro at det var min sin feil? At det var på grunn av meg at han tok livet sitt? Slik som jeg har gjort i 30 år nå.
Jeg får et trykk i brystet når jeg tenker på hvor lenge jeg har klandret meg selv, for noe som ikke var min feil. Ting kunne vert så annerledes hvis det bare ble snakket høyt om at det var han selv som tok det valget. Eller om hva som kunne forårsake at han hadde det så tungt at selvmord var eneste utveien han så. Men det var aldri et tema.
Det var ikke min feil, og det var definitivt ikke pappa som tok livet av bror slik jeg ble manipulert til å tro i mange år. Jeg bet på den morbide hjernevaskingen som et slags sikkerhetsnett ovenfor meg selv, var det pappa, så var det jo ikke meg. Noen måtte få skylden for at han tok livet sitt. Men det var hans eget valg. Det må jeg få lov til å mene, og det må jeg få lov til å skrive. Det er helt sikkert noen som mener det er feil av meg å skrive også, men akkurat det rikker jeg ikke på.
Jeg beklager at jeg har påstått at selvmord er et valg, jeg vil ikke at andre skal bli så såret over mine ord. Jeg mener at min bror tok et valg, men jeg skal ikke påstå at alle selvmord er et valg. Jeg skal ikke uttale meg om onkel sitt selvmord heller.
Jeg vil forhindre flere selvmord med å spre åpenhet om psykisk helse og selvmordstanker. Jeg begynte å skrive denne bloggen som hjelp til meg selv, og kanskje til andre som strever med mørke tanker.
Jeg skrev mitt første blogg innlegg på fødselsdagen til min bror, jeg var ikke klare over det, men jeg ser det som et tegn på at det er dette jeg skal gjøre.
De dagene jeg egentlig ikke har lyst til å skrive eller snakke om mine mørke dager så tar jeg meg selv i det og rabler ned på bloggen hvordan det koker i meg av tanker og følelser.
Jeg har ikke hatt selvmordstanker siden jeg startet å skrive, men det var ikke så lenge før jeg begynte bloggen for snart 4 mnd siden at jeg hadde de siste streiftankene. Det er vondt å skrive om, men det er et viktig tema, og et veldig sårt tema.
Jeg ble så i tvil, så redd for å skrive noe feil etter at flere personer reagerte med sinne på mine skrevne ord. De følte at jeg trampet på deres etterlatte, og det vil jeg ikke at noen skal føle, så jeg henvendte meg til LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord.
Jeg gjengir svaret jeg fikk i sin helhet:
«Hei, Nina
Og tusen takk for et stort og viktig spørsmål og tema du tar opp!
Først og fremst vil jeg bare si at det er vondt å høre om dine erfaringer. Det er så fint og viktig at du tørr og vil snakke om dette høyt. Vi trenger mer åpenhet rundt psykisk helse og selvmordstanker, så tusen takk for at du bidrar til dette.
Diskusjonen rundt om det er et valg eller ikke å begå selvmord har pågått i mange år, og kommer nok til å pågå i mange år fremover. De lærde strides på om det faktisk er et valg eller ikke, og jeg tror det også vil variere fra person til person. En som er psykisk syk, og kanskje hører stemmer som befaler dem om å begå selvmord, vil man jo kunne argumentere for at ikke har valgt det selv, det er en del av sykdomsbildet. Men så er det jo ikke alle selvmord som er slik. Man kan jo også argumentere for at noen som ikke er psykisk syk allikevel kan oppleve at de ikke har noe annet valg. Og det finnes også tilfeller hvor man vet at dette har vært en bevisst valg.
Det er derfor et stort og komplekst spørsmål, om det er et valg eller ikke, som vi hverken kan svare ja eller nei på.
Mange etterlatte syns nok det er både vondt og sårt og høre at det er et valg, da mange av dem ikke oppfatter det slik, mens andre er veldig tydelige på at det var et bevisst valg fra den avdøde. Her er det mye følelser involvert, og det er ikke alltid så lett å vite hva man skal eller ikke skal si.
Vårt råd til deg er derfor å fortsette å være åpen om dine erfaringer, å tørre å snakke om selvmord og psykisk helse. For vi vet at åpenhet er selvmordsforebyggende. Men tematikken om det er et valg eller ikke å begå selvmord, er så komplekst og sammensatt, så jeg vil hverken råde deg til det ene eller det andre.
Jeg ønsker deg masse lykke til videre.
Mvh Catharina i LEVEs sekretariat»
Jeg er ingen ekspert, jeg vil bare fortelle min historie og mine tanker, men jeg tar til meg tilbakemeldinger og jeg setter stor pris på at noen ga meg beskjed om at dette ikke var greit.
Så igjen, jeg beklager på det dypeste.
Det siste jeg vil er å såre noen, men det er ikke alltid jeg skjønner at jeg gjør noe feil før noen påpeker det, og jeg må være i tenkeboksen en stund. Ikke er jeg så god på å innrømme feil heller, hører jeg mine nærmeste si, men jeg prøver.
En ting bør vi alle være enige i, og det er at åpenhet hjelper og at vi må snakke om det.
Selv om jeg ikke liker så store folkemengder samlet på et sted, så liker jeg å se hvor mye alle andre tilsynelatende setter pris på det. Jeg tror det er mange masker ute på en slik dag.
Her hjemme har tvillingene pyntet og laget kaker i flere dager, jeg har for det meste smakt, og det var nydelig.
Jeg har byttet kjole en gang allerede, så neste steg blir en jumpsuit med ekstra stretch. Slanking er ikke eksisterende i dag, så her skal det kun nytes.
Denne utsikten er virkelig noe man bare må nyte, og det er verdt bilturen.
Istedenfor å være hjemme og rydde å vaske, bake og stryke, så bestemte vi oss for å kjøre oss en tur. En koselig familietur, bare nyte den fine naturen vi har. Det er noe både jeg og kjærest liker, tvillingene liker å være med fordi da er det som regel noe ekstra godt i sekken. Vi dro til en plass vi har vært mange ganger før, det er et lite stykke å kjøre og lange bilturer er jo bestandig like moro med to viltre 7 åringer i baksetet.
Jeg hadde et lite håp om å finne ramsløk, men det har jeg nesten gitt opp å finne uten å kjøre sørover til nabofylket. Granskudd er det mer enn nok av, og det skal jeg plukke og lage pesto av. Det har jeg planlagt i flere år, men det har bare blitt med tanken.
Små røde kongler er ikke noe som kommer hvert år, men hvert 4-7 år, hvis sommeren året før var veldig varm. Nydelige å se på, og det er også god mat ifølge noen. Jeg har ikke smakt det enda.
Disse små blomstene, eller små kongler som det egentlig er, skal være veldig god på smak.
Jeg har lett etter oppskrift på disse små røde konglene, jeg vet jeg har sett noen lage et slags syltetøy av de, men jeg finner ikke igjen hvor jeg så det. Jeg elsker å sanke fra naturen, så jeg sitter ofte og leter etter noe jeg kan være på jakt etter. Like ofte glemmer jeg hvor jeg har sett ting, og blir da sittende å bruke like lang tid på å finne igjen oppskrift.
Jeg fant en side som er på engelsk der de lager pine cone jam, det ser jo helt himmelsk godt ut.
Jeg får veldig lyst til å dra ut igjen og sanke både små røde kongler og ferske granskudd.
Sandmorkel – giftig sopp, men er du så heldig å finne spissmorkel er det en god matsopp.
På denne tiden av året er det mye gode nyttevekster man kan sanke og lage mye godt av. Jeg kom på litt for sent at det er mye spiselig tang også, og det er spesielt en tang jeg vil finne, og det er trøffeltang/grisetangdokke.
Den fant jeg nok ikke i dag, men jeg skal finne det en vakker dag. Bare for å ha funnet den. Jeg kan nøye meg med å ha funnet noe en gang, og det trenger ikke være store mengder heller. Jeg er jo som kjent aller mest glad i sjokolade.
Det er så mye vakker poesi å finne, tenkte jeg skulle dele noen fra en dyktig Instagram poet jeg snublet over på Metalheads Against Bullying gruppen jeg er med i på Facebook. Der finner jeg stadig dyktige og gode mennesker jeg vil følge på en eller annen SoMe plattform.
I dag har jeg vært i veldig godt humør og jeg kjenner det kribler etter å være kreativ igjen. Jeg tror virkelig det lettet på humøret at jeg endelig har bestemt meg for å søke hjelp mot angsten. Jeg gleder meg til en bedre hverdag.
Det er litt for varmt til meg i solen allerede, og jeg leter etter en rolig skyggeflekk å sette meg i. Rolig er helt umulig med tvillingene springende rundt, men det har vært så godt å ha et eller annet å henge fingrene i når jeg sitter her ute. Hverken strikking eller hekling er noe jeg får til, det har jeg prøvd så mange ganger og jeg gidder ikke prøve flere ganger.
Denne luringen lagde jeg i fjor på denne tiden. Det var vel enda litt varmere og jeg klarte ikke å være ute i solen. Jeg liker ikke kulde, men heller ikke altfor my varme.
Jeg har prøvd meg litt på makrame men jeg får ikke til de knutene, så jeg har lagt det vekk. Kanskje jeg tar det frem senere en gang, altfor varmt til å plages med blåknuter og andre knuter akkurat nå.
Lufttørkende leire er ganske morsomt, det begynte jeg litt med i fjor når jeg virkelig begynte å kjenne på at jeg måtte ha en lang pause fra skinnarbeid.
Trodde jeg kunne sitte ute å holde på med det men det ble litt mye søl, og leiren tørket i solen. Men jeg har hatt det mye moro med leire og det er en grei hobby å slappe av med. Ikke så hardt til hendene som skinn er.
Denne fuglen var det første jeg lagde i lufttørkende leire. Ikke så verst til å være første gang. Ganske så fornøyd med denne.
Lagde hår og sløyfe i skinn.
Er du på jakt etter en ny hobby så anbefaler jeg lufttørkende leire. Trenger ikke så mye utstyr, og det er ikke så tungt til hendene.
Har du tips til hvilken hobby jeg kan prøve meg på som er grei å holde på med når man er ute så tar jeg med glede imot tips.
Ha en sprudlende flott dag, det skal jeg ha ❤️
Klem fra Nina
Er det noe som kan flytte fokus fra de dystre tankene, så er det å se hvor det spirer og gror i hagen. Jeg kan som sagt omtrent ikke navnet på noen planter, men jeg stortrives med hagearbeid uansett. For meg gir det mye påfyll når jeg ikke har energi til å gå meg en tur i skogen.
Jeg elsker den fine fuglen jeg kjøpte i fjor, og solcelle fontenen. Jeg ville egentlig ha en karpedam, men det får bli senere et år.
I dag var det for mye mennesker på butikken til meg, igjen, selv om kjærest og tvillingene var med. Han og tvillingene var forresten enige med meg, det var for mange mennesker på butikken i dag. Det hjelper faktisk litt å høre, at det ikke bare er meg.
Jeg har flyttet på nesten alle stenbedsplantene, krysser bare fingrene for at det meste overlever.
I dag har jeg bare tuslet rundt og samlet energi.
Jeg har blitt enig med meg selv om at jeg må ta et kraftig nakkegrep på meg selv. Jeg skal klare å gå ned i vekt, og jeg skal klare å vinne over angsten, med eller uten medisin.
Jeg skal til legen i neste uke, så vi får se hvilke alternativer jeg får. Jeg skal ikke sette meg på bakbena for en ny runde med medisiner hvis hun mener det er det beste for meg. Jeg tror egentlig selv at det er best for meg akkurat nå.
Vi er begge veldig glade i steiner, så i hagen vår er det mye stein. Samlet opp i mange år, men det blir aldri nok stein til noen av oss.
Jeg skal kjøre meg en tur i morgen, presse meg selv og utfordre angsten slik at den ikke vinner. Jeg orker ikke leve slik med så stor angst at jeg ikke kan kjøre meg en tur alene, men slik har det blitt. Og jeg nekter å la det være slik. Jeg skal vinne, med litt hjelp fra legen min. For jeg trenger hjelp.
Jeg elsker disse krypbuskene eller hva det er. Etter jeg flyttet på de for noen år siden har de vokst seg kjempestore.
En får jo nesten lyst til å danse naken i hagen!
Jeg klarer å styre meg, jeg skal danse i kjole og sandaler. Jeg skal danse og vrikke meg rundt, late som jeg danser med en hoftevrikkende Patrick Swayze. “And don’t tell me what to do. Don’t tell me what to say..”
Jeg føler meg helt euforisk når jeg går her og nyter den vakre hagen vår. Jeg føler meg så lettet og glad for at jeg har bestemt meg for å ta grep, få hjelp av profesjonelle, igjen. Jeg tar det ikke som en nedtur at jeg må ha hjelp igjen, jeg ser på det som en redning, og det er godt å kjenne på. Jeg skal endelig få en lettere hverdag. Endelig.
