Hvorfor fortsetter jeg å spise følelsene mine? Det er et innlegg jeg skrev for ikke så lenge siden som jeg anbefaler å lese.

Jeg vet nok at det er min egen feil at jeg veier et par 10kg for mye, kategori fedme ifølge BMI kalkulatoren. Fedme høres så forferdelig ut, men det er i alle fall ikke alvorlig fedme slik som Ronny Brede Aase fra NRK-serien «Eit feitt liv» har. Han vil ned til “bare fedme”, han liker ikke den alvorlige delen, og det skjønner jeg veldig godt. Jeg for min del vil ned til «bare overvektig».

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Jeg har vært tynn, jeg likte det ikke så spesielt godt, jeg ble ikke mer lykkelig heller. Jeg har ikke noe behov i det hele tatt for å være lang og slank, jeg trives faktisk veldig godt med å være lang og lubben. Det er liksom meg det, for noen kilo siden. Hvordan jeg havnet her, langt oppe i fedme skalaen, vet jeg ikke. Mulig det skyldes høyt sjokolade inntak. Faens Nidar Bergene.

Det begynte nok da lungene mine ble syk, sakte men sikkert ble det bare mer og mer trøstespising, samtidig som jeg sluttet å være så aktiv. Før jeg fikk lungesykdommen min gikk jeg mye lengre distanser og i en rimelig høy fart. Jeg fikk bestandig høre at jeg gikk utrolig fort, og at jeg måtte bremse ned farten litt. Kondisjonen var egentlig helt grei, jeg følte meg som en relativ sprek person, selv om jeg ikke trente. Jeg likte å gå, det liker jeg enda, jeg blir bare så frustrert når det knyter seg i brystet og det kjennes ut som jeg ikke får puste når det er lange bratte bakker og høy fart. Jeg blir frustrert når jeg må be andre om å vente på meg, fordi jeg må hente igjen pusten.

Jeg spiser krom tabletter hver eneste dag, de skal slukke den verste sukker trangen. Jeg klarer å la være å åpne alle skuffer og skap for å lete etter noe godt å spise når jeg kjenner på den følelsen at sukker er det eneste som hjelper, men jeg går stadig opp i vekt. Litt for hver dag. Jeg må snu den trenden og gjøre større endringer, men jeg vet ikke hva jeg kan gjøre. Jeg har havnet i en ond sirkel som jeg ikke kommer meg utav.

Ryggen verker og hofta knirker, De begge har tryglet meg i lang stund om å gå ned i vekt, og jeg har sagt meg enig, men jeg klarer det bare ikke. Jeg må gjøre en endring som varer, som jeg kan leve med resten av livet, ikke en kort hurtig slankekur.

Men aller først må jeg fokusere på å få angsten og depresjonen på riktig plass. Fedme gir økt risiko for depresjon skrives det, men er det slik eller gir depresjon økt risiko for fedme? For min del stemmer det siste best, jeg var deprimert lenge før jeg ble tykk.

-sjokoladeklem fra Nina

I går var jeg helt tom for energi etter å ha jobbet hardt for å klare en kort bil og handletur.

Jeg er enda helt tom for energi, og jeg har et så sterkt behov for å ha det helt stille rundt meg. Akkurat det er litt vanskelig siden det er fridag og tvillingene er hjemme fra skolen. Null tålmodighet, og hver minste lille lyd skjærer inn i ørene mine og jeg må bruke energi jeg ikke har til å samle meg sammen. Bytte fokus. 

Jeg vet jeg skulle tatt det som en seier i går, jeg klarte det jeg hadde satt meg opp som et spontant mål, men likevel sitter jeg i dag og har den samme følelsen som jeg hadde i går. Jeg er sint på meg selv, sint på angsten, lei av å ha det slik. Hver eneste lille ting er farlig, jeg er så lei av å være redd. Så sliten.

Angsten min har nok blusset kraftig opp det siste året. Jeg trodde den kanskje hadde blitt bedre, men hvis jeg setter i gang de små hjernecellene mine så skjønner jeg jo at det er stikk motsatt. Jeg liker ikke å være blant så mange mennesker, og det er ikke bare på grunn av angsten min, det er nok slik jeg er. En liten introvert, og det er helt greit det, men hvis jeg skal fortsette å nyte å være introvert så mater jeg samtidig angsten min. Jeg murer meg inne i min egen lille trygge boble. Jeg eksponerer stort sett aldri angsten min lengre, og det har gjort den verre. Det blir stadig skumlere å kjøre bil, og jeg kjenner det bobler i meg bare jeg tenker på å være ute blant store folkemengder. I går følte jeg veldig på at ingen holdt avstand, jeg følte alle gikk helt inntil meg og alle snakket ekstremt høyt. Men det var vel det store angst monsteret som hang over meg som en mørk sky.

Generalisert angstlidelse, som jeg har, er når man er redd det aller meste uten grunn. Alarmknappen blinker og lyser rødt stort sett hele tiden. Den ligger og knurrer konstant. Hvis kjærest er på tur med motorsykkelen sin, og sier han er tilbake om 2 timer så er jeg helt nervevrak i de timene. Og hvis han er så uheldig å bruke 2 timer og et kvarter så er jeg helt ødelagt. De verste katastrofetankene har vill fest, og jeg ser for meg ulykker og dødsfall. Tenk deg at du lever i en skrekkfilm hele tiden, du spenner alle muskler og forventer hele tiden at noe skikkelig forferdelig skal skje. Hele kroppen er i forsvarsmodus og hver minste lille lyd og bevegelse gjør til at du skvetter himmelhøyt og du klarer ikke bli kvitt redselen for hva som kan skje. Du kan aldri senke skuldrene og du bruker mye energi på å ikke bare falle sammen i redsel bak puten. Jeg ser ikke skrekkfilm, jeg lever i en. 

Mye frustrasjon og sinne samler seg opp når man går slik og spenner musklene sine i redsel hver eneste dag i store eller små former. Det er ikke bare slitsomt for meg, eller andre som strever med angst og depresjon, det er slitsomt for de rundt oss også. Selv om det kanskje er vi som har det verst, så går det også utover spesielt de vi bor med. Våre nære og kjære. Våre trygghetspersoner. Jeg kan enda bli fly forbannet og frustrert på kjærest fordi han ikke forstår hvorfor jeg er som jeg er, hvorfor han ikke kan skjønne at for meg er det livsfarlig.  Han prøver alt han kan, det vet jeg jo egentlig, men jeg vet det bare ikke når angsten og redselen står på som verst. Da er han, for meg akkurat da, en stor dust som ikke vil forstå. Men hvordan kan han forstå hvordan det er, når jeg ikke klarer å forstå det selv? Det er mye å forlange av noen, men egoistiske meg mener han bør forstå akkurat hvordan jeg har det, selv om jeg ikke forstår det selv.

Jeg er ikke så god på å snakke høyt enda om hvordan jeg har det, ordene blir bare kvalt i gråt. Jeg blir frustrert fordi jeg ikke klarer å snakke om hvordan jeg har det uten å briste ut i gråt, det er vel en av grunnene til at jeg heller begynte å skrive ned mine følelser og tanker. Det hjelper meg å få det ut, og jeg får stadig høre at jeg er til hjelp for andre med å være så åpen, og det gjør meg så glad. At jeg kan være til hjelp og nytte for noen, det gir livet mitt en enda større mening. Jeg tror kanskje kjærest og mine nærmeste også forstår meg bedre nå etter de har lest hvordan min hverdag er. Kanskje kan mine skriverier faktisk hjelpe til så flere får en forståelse av hvordan det er å leve med angst og depresjoner. Kanskje kan jeg være til hjelp slik at flere vil åpne seg om sine psykiske lidelser. Det virker faktisk slik, og det gjør meg både stolt og glad.

Del til krampene tar dere, åpenhet kan aldri bli delt nok.

JA TIL ÅPENHET FOR PSYKISKE LIDELSER

#snakkdetihjel

Og til slutt, tusen takk for alle gode kommentarer og meldinger jeg fikk på mitt innlegg i går, det varmer hjertet mitt å se at det finnes så mange gode og omtenksomme mennesker der ute. Tusen hjertelig takk for at dere heier på meg og støtter meg, det gir meg pågangsmot og styrke.

Stor og varm klem fra Nina

I dag bestemte jeg meg for å utfordre meg selv, det er noen dager siden sist. Jeg bestemte meg for å kjøre til det lokale kjøpesenteret.  En ikke planlagt kjøretur, det er ikke ofte. Jeg kjørte ikke mange meterne før jeg kjente det knøt seg i brystet og det ble tungt å puste. Faen.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Jeg klarte ikke tenke på noe annet enn fare tegn.

Jeg er så sliten av å være redd.

Det lyste alarm knapper overalt, ikke i bilen, men i hodet mitt. Det strammet seg i halsen og det kjentes ut som at noen tok kvelertak på meg. Angsten kveler meg. Den tar over livet mitt. Men jeg nekter å la den vinne så jeg kjørte videre og holdt tilbake gråten som prøvde alt den kunne for å bane seg en vei ut.

Jeg hadde på meg AirPods og prøvde å fokusere på musikken, ikke lete etter ulyder fra bilen. Musikken hjalp meg litt. Soundtrack av Dirty Dancing filmen er noe som hjelper meg for å bytte tanker. Små glimt av en hoftevrikkende Patrick Swayze roet meg ned, og jeg klarte å samle meg til jeg var fremme ved butikken.

Inne på kjøpesenteret er det selvfølgelig mange flere mennesker enn jeg trodde, jeg kjenner panikken bruser og jeg vil snu. Store folkemengder er noe jeg unngår så mye jeg kan, det er noe av det skumleste jeg vet. Det, å kjøre bil. Jeg kan utsette handlingen til fredag roper angsten til meg. Jeg vil ikke la den vinne, igjen, så jeg bestemmer meg for å kjøpe det som var planen. Tankene surrer, og jeg blir forvirret over hva jeg egentlig skulle handle her. Hjernen fungerer ikke som den skal når angsten er sterk nok. Jeg har jo presentert meg med feil navn fordi angsten tok over. Det er pinlig det.
Jeg blir svett og klam, jeg klarer ikke å konsentrere meg. Jeg klarer ikke komme på noe annet enn pynt til 17.Mai. Jeg tar på meg skylappene og tar et dypt pust. Dette klarer jeg.

Jeg handler det jeg skal og setter meg i bilen for å kjøre hjemover igjen. Hjertet mitt arbeider på overtid og angsten sitter bom fast. Den vil ikke slippe. Jeg holder tilbake gråten, jeg kan ikke la den slippe løs her. Noen kan jo se meg. Jeg kjører før jeg låser meg helt fast i skrekkslagen panikk. Jeg må hjem. Nå!

En kilometer unna huset vårt klarer jeg ikke mer, tårene og den ekle følelse av udugelighet tar over. Tårene renner og jeg blir kvalm av meg selv. Der var du ja, den psykiske selvskadingen, du måtte jo bare dukke opp akkurat nå. Tar du aldri fri?

Jeg er så sint på meg selv for at jeg ødelegger for meg selv. Jeg klandrer meg selv for at jeg har angst. Jeg er så sliten av at den skal bestemme over meg. Jeg burde heller føle på en seier i dag, jeg klarte jo faktisk å presse meg selv. Utfordre angsten, presse den i et hjørne slik den har gjort med meg utallige ganger. Jeg burde være glad for at jeg faktisk greide å kjøre bil og være inne på et rimelig fult kjøpesenter der andre mennesker ikke klarer å holde avstand tross pandemien. Jeg burde klappe meg selv på skulderen, men isteden så er jeg irritert på meg selv fordi jeg har angst. Jeg er bare så jævla lei.

Jeg må få hjelp med denne angsten, jeg orker ikke mer. Jeg trodde jeg skulle klare det selv, men nå er jeg ikke så sikker likevel. Angsten slår ned som et lyn fra klar himmel, og jeg tror den blir bare større og større, iallfall den med bilkjøringen.
Jeg er helt utslitt nå, og hodepinen fra helvete er tilbake. Jeg vil bare legge meg i sengen og sove til i morgen, men jeg kan ikke.

Klem fra en sliten Nina

Det finnes flere hjelpetelefoner og organisasjoner man kan kontakte hvis det er behov for å snakke med noen, enten det er via telefon eller chat. Jeg har lagt ut info om det flere ganger tidligere og jeg kommer til å legge det ut enda flere ganger. Det blir aldri informert nok om hvor du kan søke hjelp.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I dag vil jeg framsnakke MAB, Metalheads Against Bullying, det er en gruppe mennesker som jeg virkelig har stor respekt for.

De kjemper mot mobbing, og for en større aksept om at vi alle er forskjellige. Leif, mannen bak den flotte non profit organisasjonen er en så tvers igjennom god person, han ønsker bare alt godt til alle. En person flere burde ha som forbilde.

Du kan lese litt om hva MAB gjør her i et intervju NRK gjorde av Leif, mannen bak MAB.

Du trenger ikke være en «metalhead» for å følge denne gruppen, disse folka inkluderer alle.

Litt ekstra kult er det jo at selveste Rob Halford i Judas Priest har holdt konsert med MAB t-skjorte! 

Metalheads Against Bullying er å finne på Facebook og Instagram 🖤

De har også en Snapchat kanal der det snakkes om viktige tema hver eneste dag. Jeg anbefaler å legge de til på Snapchat.

–Headbanging klem fra Nina

Jeg har funnet mange firkløver opp igjennom årene, og det har noen ganger dukket opp en med både fem og seks blader. Det er veldig sjeldent med flere enn 4 blader på en kløver, men det finnes hvis man leter lenge nok, og har litt flaks. Rekorden er faktisk hele 56 blader ifølge Guiness Rekordbok, det kan du lese her.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Firkløver skal bringe lykke, det er noe som sies helt tilbake til middelalderen. Et universalt symbol for hell og lykke. Hvis du finner en firkløver er det viktig å ta vare på den og ikke kaste den, for da kan du snu hellet mot deg.

Jeg fant en hel haug med firkløver rundt den tiden jeg fikk min KOLS diagnose. Det gikk ganske lang tid før jeg fikk diagnosen, veldig mye til legen. Prøvde ut den ene medisinen etter den andre. Jeg strevde med pusten og jeg ble langtidssykmeldt. Alt var et ork, og jeg følte meg udugelig.

Det var rundt den tiden den mørke depresjonen min skjøt fart. Har hatt angst og depresjon i omtrent hele mitt liv, men begeret rant over etter jeg ble syk. En lungesykdom som sakte men sikkert spiser opp lungene mine, jeg fikk ikke lov til å fortsette i jobben min som skomaker. Jeg rakk såvidt å ta fagbrevet mitt før jeg fikk diagnosen. Hele verden raste sammen. Det ble mørkt. Jeg hadde endelig funnet ut hva jeg ville jobbe resten av livet som, men drømmen ble revet vekk fra meg.

Jeg kastet alle de fire og fem kløverene jeg fant den gangen. De lå i en bok til tørk, jeg kastet boken og kom på at de lå der til tørk mange uker senere. Tilfeldig? Tja, jeg er nok litt overtroisk av meg.

Jeg savner fortsatt jobben min, og jeg savner det å jobbe, men jeg har endelig innsett at jeg kan ikke jobbe uansett hvor mye jeg vil. Jeg har en kropp som krangler med meg både fysisk og psykisk, og jeg har egentlig gitt opp håpet om å komme tilbake i arbeidslivet. Jeg ville ikke bli uføretrygdet, men i dag kjenner jeg at det var kanskje greit likevel.

Men om jeg ikke kan gjøre nytte for meg i arbeidslivet så vil jeg prøve å gjøre en nytte for meg  med å snakke ihjel psykisk helse. Det er mange grunner til at «det tipper over» for oss, men for å unngå å havne i den mørke suppa så må vi være åpne om vår psykiske helse. For meg ballet det bare på seg etter at jeg fikk beskjeden om å slutte som skomaker. Det begynte å komme små glimt av minner fra barndommen og det ble mange mørke dager. Alt det vonde virket plutselig som det var skjedd i går.

Jeg fikk komme inn til behandling hos DPS etter bare noen få uker, men dessverre er det ekstremt lang ventetid for noen. Jeg har hørt historier om enkelte som har ventet i nesten et halvår for å få hjelp, enda de har en forhistorie med selvskading og mange mørke dager. Slik skal det ikke være. Hvis du knekker en arm så får du øyeblikkelig hjelp, og det SKAL være det samme hvis du trenger psykisk hjelp.

Den nye drømmen min er at jeg skal klare å stå frem og holde foredrag om psykisk helse. Snakke høyt om min erfaring på godt og vondt. La andre lære av mine feil. Jeg har holdt igjen og ikke ville snakke om noen av mine traumer og psykiske lidelser. Hvorfor? Jeg vet ikke. Kanskje fordi det enda er så mange fordommer. Jeg ville ikke si st jeg ble seksuelt misbrukt fordi noen suppehuer påstår enda den dag i dag at alle som har vært seksuelt misbrukt tar igjen på sine eller andre barn i voksen alder. Hva faen? Er det ikke ille nok for oss som er offer, om vi ikke skal få slengt den i trynet?

Jeg skal snakke til ALLE får en forståelse for psykisk helse.  
Jeg skal snakke til ALLE slutter med sine fordommer og idiotiske utsagn. 
Jeg skal snakke til jeg blir blå!

#snakkdetihjel

-klem Nina

I fjor lagde jeg denne lille nåleputen, i skinn selvfølgelig.

I dag ligger jeg her, rett ut med mine 182cm, og lurer på om jeg har terget på meg noen som har en slik miniatyr av meg liggende. Det kjennes ut som noen stikker meg både her og der og hele meg verker.  Nekter å tro at det lille av hagearbeid jeg gjorde i helgen har slått meg ut slik, da er det mer logisk med en voodoo dukke av meg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Får å lage en slik trenger du ikke ha så mye liggende, det passer helt sikkert like greit med dongeri eller et annet stoff hvis du ikke har noe skinn liggende. En gammel skinnveske, jakke, eller bukse kan fort bli et par nåleputer. Kommer helt an på hvor mange du vil stikke, ehh.. har bruk for mener jeg.

En pepperkakemann utstikker av litt stor størrelse passer perfekt. Tegn rundt, lag ansikt, hjerte og andre kjennemerker, fyll med en gammel pute og hår. Sy sammen enten med symaskin eller for hånd. Pass deg for å ikke stikke deg selv. Husk å gi den navn etter du er ferdig med den. Men ikke Nina, det navnet er opptatt.

-En stikkende klem fra Nina

Jeg har behov for å være helt alene noen timer i løpet av uken, jeg blir veldig sliten av lyder og bråk. En knirkende stol ved matbordet kan være nok til at jeg kjenner at jeg må lukke øyene og puste rolig. Telle til 100.

I dag kjenner jeg et ekstra stort behov for å være litt alene, uten en lyd. Etter en helg med rimelig høyt støynivå kjenner jeg at den minste lyd kan gjøre meg frustrert. Kjærest prøvde å snakke til meg før han dro ut, men alt jeg vil ha er stillhet. Ikke en eneste lyd. Jeg skjønner at jeg kan virke grinete når jeg er slik, men jeg er bare sliten i hodet og klarer ikke konsentrere meg. Jeg orker ikke prate. Hver eneste lyd vibrerer i ørene mine, og den jævla klokka som henger på veggen tikker høyere og høyere for hvert sekund. Den gamle opptrekkbare veggklokken henger bare pynt, den fikk den sikre død etter et ding for mye for en stund siden. Kjærest savner at den dinger på hel og halv time. Det gjør så absolutt ikke jeg.

Jeg blir så stresset av mye lyder rundt meg. Jeg vet ikke om det har en sammenheng med angsten min, men jeg mistenker det. Jeg har googlet det flere ganger men det stemmer ikke helt. Jeg googler ofte, burde vel ikke gjøre det, kan få helseangst av mindre. Jeg har skrevet innlegget Dr.Google og hypokondri om det å Google symptomer tidligere. Jeg har mye vondt i ørene mine og har vært til legen for undersøkelse, legen fant ikke noe galt, selv om det kjennes ut som noen sitter inni der og hamrer og banker. Karius og Baktus som har bommet litt på hvor de skal banke på kanskje.

Jeg har ikke hatt det slik hele tiden, jeg vet egentlig ikke når det ble slik. Jeg har vært plaget med “svosje” lyder innimellom når jeg har hatt rask gange, men jeg tenkte det kanskje var gjennomtrekk eller fordi jeg er raskere enn Flash (en superhelt som beveger seg veldig raskt for de som ikke kjenner til han). Kommer det av alderen? Har jeg blitt en gretten gammel dame som ikke tåler en lyd fra verken barn eller naboer? Næh, så ille kan det ikke være. Kanskje det bare er slik som med en PC? Går den varm så er det bare å slå av og la den hvile en stund. La den kjøle seg ned litt. Jeg trenger ikke så lang tid på å kjøle meg ned, noen timer er nok, men da må det være helt musestille også.

– En stille klem fra Nina

Jeg er helt ødelagt, fysisk denne gangen, ryggen er ikke fornøyd, og det er min egen feil. Jeg har overdrevet hagearbeid i helgen, altfor mange rare stillinger for å få på plass plantene der jeg vil, og et par tunge stein løft. Lærer aldri.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Er det noe som kan sette til sides angst og depresjon for en stund til meg, så er det hagearbeid. Frisk luft kurerer fortsatt ikke psykiske lidelser, men det skader ikke hvis man er såpass oppe at det er mulig å gå ut en tur. Ikke alltid man er langt nok oppe til å gå ut, og da kan det være veldig slitsomt å stadig å høre “ta deg en tur ut i frisk luft”.

Jeg er på et godt sted for tiden, selv om jeg har mye å jobbe med enda. Jeg utfordrer ikke akkurat angsten min med å være hjemme å jobbe i hagen heller, men jeg tror det går mye bedre med det mørke, depresjonen og de ekle tankene. Jeg kan egentlig aldri være helt sikker, for det kommer snikende noen ganger og jeg havner i det mørke uten at jeg merker det før jeg er langt der inne. Jeg vil ikke være der. Jeg vil være her det er lyst og ikke så vondt. Men for en forandring det har vært siden jeg begynte å blogge, å være så åpen om det psykiske jeg strever med har virkelig lettet mye på det trykket som har samlet seg opp over så mange år. Selv om jeg har vært ganske åpen til de rundt meg om angsten, så er det noe med det å åpne seg om de mørke tankene. Det hjelper så utrolig bare det å si det høyt.

I helgen har jeg vært langt nede i det grønne, og tvillingene har hatt trillingen til overnatting. Sønnen til min eks mann, som er født dagen etter tvillingene. Tre viltre krabater og masse hagearbeid har gjort til at bloggen ble lite oppdatert, og det kommer nok til å være en del slike dager. Jeg skal gjøre mitt aller beste for å være flink til å oppdatere litt, om ikke med den psykiske helsen, så med litt annet som holder tankene mine på plass. Jeg kjenner på at jeg har veldig lyst til å jobbe med skinn igjen, men det er noe som holder meg tilbake, så jeg tror jeg må vente litt til. Jeg får en uro i kroppen hver gang jeg tenker på at jeg kanskje skal prøve å lage noe enkelt igjen, en lommelerke eller noe annet smått prege arbeid. Skinnarbeidet er noe jeg har elsket i mange år, det har gitt meg mye selvtillit og mestringsfølelse, men så forsvant den sakte men sikkert helt til jeg bare satt og gråt og ikke ville vise frem noe annet enn noen øredobber jeg lagde. Enkle ting som ikke krever så mye kunnskap eller kreativitet. Jeg har skrevet litt om det tidligere som du kan lese om her.

Jeg har egentlig null peiling på planter, men jeg liker å jobbe i hagen, så selv om jeg ikke kan de latinske navnene, eller de norske, så koser jeg meg med å se de vokse å gro. Noe dør, og noe blomstrer og gror år etter år. Jeg er ikke helt sikker på om de overlever denne flyttingen jeg har drevet med i helgen, men jeg håper det. Kjærest ville bygge en ny steinmur rundt det ene blomsterbedet, og da fant jeg ut at jeg skulle flytte noen planter med det samme. Jeg håper bare at det meste overlever, hvis ikke så er det alltids noen nye stauder å få kjøpt.

Jeg tror nok det blir lite hagearbeid i dag, ryggen er ikke i godt humør og det knurres godt der bak. Men jeg skal prøve å holde meg i bevegelse så den ikke låser seg helt, selv om jeg egentlig kunne tenkt meg en hel dag på sofaen akkurat nå. Med sjokolade.

-klem fra Nina

Jeg glemte de få Skarlagen Vårbeger soppene jeg fant på kjøkkenbenken, de hadde tørket godt inn etter jeg renset de, men det gjør ingenting.

Jeg tørker ofte sopp jeg finner, blander mange forskjellige typer sopp og lager soppkrydder som kjærest lurer inn i saus og gryter. Jeg liker nemlig ikke sopp. Jeg elsker å plukke sopp og jeg leser om sopp så ofte jeg kan, men smaken og konsistensen av sopp er noe jeg absolutt ikke elsker.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

De som har fulgt meg en stund, og kjenner meg, de vet at søtsaker er noe jeg virkelig elsker. Jeg får aldri nok. Derfor bestemte jeg meg for å prøve å kandisere disse få soppene jeg og kjærest fant for noen dager siden.

Det er ikke min ide, jeg kan ikke kokkelere så bra på kjøkkenet at jeg kan komme på en så smart måte å lage sopp på, jeg vet ikke hvem som står bak ideen heller dessverre.

Jeg la den lille håndfullen med tørket skarlagen vårbeger i en liten kjele, dekket de med vann og hadde på et par skjeer med sukker. Jeg kokte opp sopp og sukkervann til det ble en tykk sirup. Tok opp soppene og la de på et bakepapir til avkjøling.

Skarlagen vårbeger har en så nydelig rød farge, og den beholdt fargen under koking. Jeg ble rød på fingrene av å rense soppen, så tenkte det var en fin fargesopp, men litt usikker nå.

Det ser jo bare helt lekkert ut med kandisert skarlagen vårbeger.

Jeg tror det kan være veldig godt sammen med en god blåmuggost. Mulig jeg må dra ut på enda en sanketur snart, det ble ikke store smaksprøvene av dette. Jeg likte det faktisk, kjærest synes det smakte litt for lite sopp. Jeg kjente godt sopp smaken, men vi er nok veldig uenige angående hva som er søtt og ikke.

Husk å aldri plukk eller spis sopp du ikke er 100% sikker på. 

-Klem fra Nina

Gjenbruk er noe jeg prøver å lære ungene mine.

Denne stolen har jeg mange planer med, eller det vil si skinnet på den.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Vi prøvde å gi bort denne stolen lenge, men ingen ville ha den. Den veide et tonn og jeg ville ha en lettere stol i stuen. Ettersom ingen ville ha stolen fant jeg ut at jeg skulle ta vare på skinnet, så stolen ble totalt ribbet for skinn. Vi har tilhørende sofa både på stuen og nede i kjellerstuen, og jeg elsker det skinnet. Jeg har jo en skinn hobby fra før, så jeg får alltids bruk for skinn.

Minstemann hadde tegnet en så fin tegning, og vi fant ut at den hadde vært perfekt som bamse.

Vi kopierte tegningen og klipte ut slik at vi fikk selve formen på bamsen.

Det var veldig viktig for minstemann å få den helt lik som tegningen, og da fikk jeg virkelig sette kreativiteten min på prøve. Jeg har jo mye skinn og “duppeditter” liggende, så han fikk lov til å velge alt selv. Det er det som er mest morsomt med å lage noe fra bunnen av til mine små tror jeg, få lete og rote inne på hobbyrommet mitt og se på alle skattene jeg har liggende.

Selv om jeg har symaskin som er for skinn og tykkere lær så velger jeg å sy for hånd, og jeg har lært barna mine å sy salmakersøm. Det er en veldig solid søm, der man syr med 2 nåler.

Her syr minstemann sammen delene på bamsen sin, etter at han har sydd på alle detaljer på fremsiden av bamsen. Vi lot det være åpent i bunnen slik at vi kunne fylle den med bomull vi tok vare på fra stolputen, så sydde vi igjen der til slutt.

Minstemann ble veldig fornøyd, og ikke minst veldig stolt, og det med god grunn. For en bamse!

Det er en mestringsfølelse når man kan lage sin egen bamse med litt hjelp fra mamma.

Er det noe jeg har gode minner med fra barndommen min så er det at jeg fikk bestandig lov til å være kreativ, og jeg skal snart finne tilbake til den følelsen jeg hadde når jeg lagde skinnvesker, jeg savner den selvtilliten.

Jeg holder på å trekke opp noen enkle spisestuestoler i rester fra denne stolen, det skal jeg vise dere litt senere, så følg med.

-Klem fra Nina