En av de behandlerne jeg har vært til på DPS, og omtrent den eneste jeg følte en kjemi med, mente at jeg kanskje ubevist hadde overført noe av min angst lidelse over på mine nå to voksne døtre. Den yngste av mine to døtre har perioder der hun strever mye med angst, og jeg tror nok at jeg har en god del skyld i dette. Om det er genetisk, eller om hun har lært av sin mors handlinger,  redd for å ta på dørhåndtak, store folkemengder, redd for små ekle kryp. Edderkopper.. eww!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Barna våre lærer av oss, de studerer oss. De tenker at når mor er så redd, så er det helt sikkert en grunn, og da blir de også være redd. Jeg tenkte ikke over det den gangen de voksne barna mine var små. Men jeg trodde jo også at jeg var superflink til å skjule alt. Tunglært som jeg er tenkte jeg ikke over det med de minste heller. Men det er aldri for sent å ta lærdom og lære av sine egne feil, og jeg har i den siste tiden vært åpen om min tankesykdom til de to minste. Det er jo ikke alt en 7-8 åring forstår, men jeg tror det er viktig at det er åpenhet om våre sykdommer enten de er psykiske eller fysiske. Åpenhet kan forhindre at vi legger over våre lidelser over på våre barn. Jeg har gjort mye feil som mamma, jeg er ikke perfekt, har heller ingen hensikt med å fremstille meg selv som det, men jeg prøver mitt beste.

Angst er en naturlig reaksjon hos mennesker, og vi føler angst når vi plutselig blir stilt overfor en faretruende situasjon. Ved angsttilstander er angsten altfor sterk i forhold til den reelle faren, og man kan ikke kontrollere den. Derved reduserer sykdommen livskvaliteten, samt evnen til å klare daglige oppgaver i familien og på jobben.

• Ved panikkangst kommer angsten som et lyn fra en klar himmel, og den er meget sterk.
• Ved sosial fobi kommer angsten når du er sammen med andre mennesker. Du er redd for å dumme deg ut og gjøre en dårlig figur.
• Ved generalisert angst er angsten konstant til stede, og du er bekymret og engstelig.
• Ved agorafobi tør du ikke kjøre buss, gå alene på butikken eller lignende steder.
• Ved enkeltfobi er du redd for bestemte ting, f.eks. edderkopper eller små, lukkede rom.

Jeg vet ikke hvor min angst kommer fra, men jeg husker at jeg bestandig har vært litt annerledes, følt meg annerledes. Jeg var livredd edderkopper lenge før jeg så Arachnofobia (skummel skrekkfilm om edderkopper), og jeg husker min mor skulle vise meg hvor vakre de var da jeg ropte at det var en edderkopp i sengen min. Hun satt og holdt i edderkoppen og ville absolutt at jeg skulle se hvor vakker den var og holdt den i hendene sine foran ansiktet mitt. Jeg kan nesten kjenne på den panikken jeg hadde, og den ble ikke mindre da den “vakre” edderkoppen hoppet ut av hendene til min mor og gjemte seg under sengen min. Jeg sov ikke et sekund den natten.

Det var ikke alltid jeg ville være ute med de andre ungene, jeg likte meg veldig godt alene, jeg og hunden vår. Ofte sittende på rommet mitt med musikk og noe kreativ lek. Jeg ble vel kanskje mer sosial ettersom jeg vokste opp, men jeg har bestandig likt å være alene. Jeg har behov for å være mye alene, uten en eneste lyd rundt meg. Mater jeg angsten min ved å unngå å være sosial i lange perioder? Tja, jeg vet ikke, jeg føler jeg lader opp, men jeg er jo langt ifra noen ekspert. Men jeg har lang erfaring med angst, vi snakker 30 år med angst, intens bitende angst som kommer og går i bølgedaler men bestandig ligger der og knurrer i bunn. Jævla angst!

Jeg kan også være ute blant folk, men ikke døgnet rundt, da blir jeg ekstremt sliten. Jeg kan være sosial i små mengder, hvis jeg får lade opp litt innimellom. Men er det bra for meg at det har vært så mye restriksjoner på grunn av covid-19? Nei. Et stort og rungende blankt nei. Selv om jeg kanskje nyter det å slippe å være så sosial, ha besøk og dra på besøk, så er det ikke bra for meg som har generalisert angst å ikke må presse meg til å dra ut på butikken, bursdager, lekeplasser eller hva det måtte være der vi normalt møter på andre mennesker. Jeg vet angsten min har blitt verre igjen etter pandemien, og jeg har blitt enda mer lat. Jeg føler det er en evig ond sirkel, og jeg både gruer og gleder meg til en normal hverdag igjen.

Jeg sitter og ser på en av de minste, han er veldig lik mammaen sin, liker seg i sofaen med et nettbrett på fanget. Han liker heller ikke å være ute blant store folkemengder, han liker ikke at andre mennesker ser på han. Hjertet mitt brister, har jeg videreført min angst til enda et av mine barn? Jeg håper ikke det. Det kan jo være fordi han nesten ikke ser noen andre utenom skolen. Det er ikke så lett å vite hvorfor vi er slik vi er, men uansett årsak så skal vi snakke om det, så mye han orker.

Ta vare på hverandre, og husk å #snakkdetihjel

-Klem fra Nina

Som den hissigproppen jeg kan være, er det ikke så mye som skal til før det renner over og blodtrykket skyter i været. Mygg er en av de tingene jeg virkelig ikke klarer, selv om den myggen jeg skriver om i dag ikke stikker, så er den satans oppfinnelse.

I år er det ikke så ille som det har vært tidligere, men det kom opp et bilde på Facebook som et minne for noen år siden. Jeg kjente det bruset i blodet når det bildet dukket opp, og jeg måtte se ut vinduet for å forsikre meg om at dette ikke var tilfellet i år. Det er noen små djevler som svirrer der ute, men ikke mange nok til å stenge meg inne slik som det var den gangen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den følelsen når jeg har snø og vinter langt oppe i halsen, gleder meg til all snøen er borte slik at jeg kan være ute og jobbe i hagen, så blir alt revet bort fordi noen små terrorister med vinger har bestemt seg for å ta over hele nabolaget. Da så jeg svart. Bokstavelig talt, det nyttet ikke se annet enn små svarte mygg.

Fjærmygg er en familie av insekter i underordenen mygg. Fjærmygg er en artsrik gruppe med omtrent 3000 kjente arter i verden, hvorav rundt 450 finnes i Norge. Navnet fjærmygg refererer til hannens fjærformede følere. Fjærmygg stikker ikke. I paringstiden opptrer fjærmyggene ofte i store, dansende svermer, gjerne rundt høytstående objekter eller høye punkter i terrenget. Svermingen varer noen uker.

-snl.no

Fjærmygg (Chironomidae) er en meget artsrik familie av mygg. De finnes i alle ferskvannsmiljøer rundt omkring i verden – de er de eneste høyere insekter som finnes i Antarktis, noen arter lever i smeltevann på isbreer, og noen få lever også i havet. Det oppdages stadig mange nye arter av fjærmygg. I tillegg finnes det en god del arter som har larvene på land. Fjærmyggene er også ofte svært tallrike, og kan danne store svermer. I bunnsedimenter kan det finnes opptil 100 000 fjærmygglarver per kvadratmeter. Fjærmygglarver er en viktig del av ferskvannsøkosystemene, både som nedbrytere og som mat for andre organismer, blant annet fisk. I Norge er det funnet over 500 arter fjærmygg.

-Wikipedia

-Klem fra Nina

I dag hadde jeg bestemt meg for at i dag skulle jeg finne Skarlagen Vårbeger. Kjærest hadde ikke noe valg, han måtte bli med og kjøre til den plassen jeg har hørt er et sikkerstikk for denne soppen.

Vi gikk lenge i busker og kratt og lette, men vi fant ingenting. Vi kjørte litt lenger bort, og stoppet for å sjekke ut hvor det kunne være mulig å finne denne lille rare soppen jeg har hatt på “sopper jeg vil finne” lista mi.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det ble en fin tur, sola tittet frem etter hvert, og som vanlig angret jeg på at jeg ikke pakket med noe mat og drikke. Jeg har jo bestandig en plan om å “bare være snar”. Det er ikke noe som heter å bare ta en snartur, og jeg som ikke er noen frokost spiser blir bestandig veldig sulten, fordi jeg aldri lærer å spise før vi drar eller pakker med mat.

Jeg måtte ta en liten pause fra soppjakten, blikket er konstant nede i bakken, jeg måtte bare heve blikket opp og nyte all den vakre naturen som omringet oss. Heldige meg har en kjærest som er like glad i å være ute i naturen, selv om han kanskje ikke er så ivrig på soppjakten så blir han med meg på tur.

Jeg trives aller best når jeg går og leter etter noe, har noe å være opptatt med, mens han kan sitte i ro og nyte den vakre naturen vi er så heldige å ha her i Norge. Akkurat der vi var i dag skulle man tro noen trodde dette var en søppelplass, for det var så mye søppel rundt omkring. Alt fra bilvrak, kjøkkenmaskiner og julepynt lå rundt omkring. Det er et trist syn, og jeg skulle ønske folk ble flinkere til å kaste søppel der det hører hjemme.

Jeg begynte å bli smålei av å stikke meg på kvasse busker og bannet lavt for meg selv at dette orker jeg søren meg ikke. Den soppen får bare være, her er alt dødt uansett.

De kvasse spøkelseslignende buskene er Tindved, og de har lange skarpe pigger.

Tindved har spiselige bær som inneholder organiske syrer, garvestoffer, eterisk olje, flavonglykosidet quercetin, provitamin A og vitaminene B kompleks, store mengder vitamin C og E. Videre betydelige mengder med mineraler som svovel, selen, sink og kopper.

-Wikipedia

Tindved er en art i sølvbuskfamilien som danner busker eller små trær. Tindved finnes ved elveoser, strender og rasmark spredt over mye av Norge. Arten har små vindpollinerte blomster og oransje, bærlignende frukter. Dette er en pionerart (se suksesjon), blant annet fordi de kan fange nitrogen.

I løpet av helgen skal jeg prøve å lage sukkertøy av de få soppene vi plukket. Det gleder jeg meg til å prøve, og jeg skal selvfølgelig dele oppskrift med dere.

-Klem fra en sprudlende fornøyd og glad Nina

“Tankekontroll, som i dagligtale kalles hjernevask, betegner bevisst bruk av manipulasjon for å endre på et individs holdninger og meninger. ( Begrepene på engelsk, inkluderer mind control, coercive persuasion, thought reform, thought control og brainwashing.) Dette kan gjøres på mange forskjellige måter, og vil ha varierende effekt på subjektet som blir utsatt for metoden.”

-Wikipedia

Jeg fant fort ut hva jeg ville kalle bloggen min, Hjernevasket.

For meg så handler det veldig mye om at jeg ble hjernevasket, manipulert, til å tro at pappa hadde tatt livet av bror. Det er fortsatt veldig vondt å snakke om, ikke vondt for meg selv, men for hva pappa måtte oppleve. Men jeg og pappa er nok bygd i samme form, vi “tåler en trøkk” som de sier her oppe i vakre Trøndelag. Jeg føler meg i alle fall som en sterk person her jeg sitter og skriver akkurat nå. Det kan svinge veldig fort, så i morgen kan jeg ligge i fosterstilling og bare se det mørke. Men jeg vet jeg er sterk, for jeg sitter her, og jeg har overlevd mange traumer ingen burde oppleve. Jeg har ikke bare hatt en dårlig barndom, for all del,  jeg har en del gode minner også men ofte er det de som havner bakerst i minnekøen. Det negative overskyter det positive.

Jeg kan ikke la være å tenke på hvorfor noen ville ha meg til å være så livredd pappa. Jeg får meg ikke til å slutte å tenke på den legen som ikke tok sine mistanker om seksuelle overgrep videre. Det holder ikke at en 10-11 åring sier “nei” når hen blir spurt om det har skjedd noe. Jeg husker den samtalen veldig godt, og den var ikke akkurat lang. Det holdt med et svakt nei, så ble jeg sendt hjem. Hva faen! Han meldte det ikke inn til barnevernet, jeg har de papirene og det var mange som meldte inn bekymringsmelding til barnevernet, men ikke han. Skole, helsesøster, selv politiet sendte inn bekymringsmelding. Barnevernet gjorde absolutt ingenting. Jeg husker så vidt at vi var på et møte, men jeg hadde jo fått instrukser på hva jeg skulle si.

“- Er det lett å hjernevaske en person?

– Både ja og nei. Svaret er nei, fordi ingen lar seg så lett hjernevaske. Men svaret er også ja, fordi hvem som helst i prinsippet kan la seg påvirke i så ekstrem grad at det kan kalles hjernevasking, gitt visse omstendigheter.”

-Forskning.no

Jeg har følt så mye skyld, fordi jeg lot meg manipulere på den måten, skyld fordi jeg slapp å tro at jeg var skyldig i min brors selvmord. Hvis det var pappa så var det jo ikke meg. Noen hadde skylden for at bror tok det valget. Jeg tror jeg lot meg manipulere så lett fordi det var en utvei for meg for å ikke være skyldig i brors valg. Det var ikke fordi jeg ropte og skrek til han kvelden før at han valgte å avslutte livet. Det svir i brystet og det kjennes ut som hjertet mitt skal knuses. Det er så vondt.

Det er veldig ofte at noen sitter igjen med den følelsen, at man er skyldig over at noen har tatt det valget å avslutte livet sitt. Det er så feil å tenke slik, men jeg vet hvor lett det er. Jeg tenker det enda noen ganger, at det var min feil. For at vi skal forhindre selvmord må vi bli flinkere til å snakke om vår psykiske helse. Det er så jævla viktig å fortelle de rundt deg hvordan du har det. Det er lov til å ha streiftanker om selvmord, men du må be om hjelp. Og til deg som er så heldig at du er noens trygghetsperson, lytt, og sammen ta kontakt med noen som kan hjelpe dere.

Jeg husker den ene læreren min fra ungdomskolen var med meg på noen samtaler hos en behandler, jeg husker også at den behandleren ville snakke om pappa, og det ville ikke jeg. Jeg tror egentlig ikke at jeg snakket så mye. Jeg var vel en liten hissigpropp allerede da. Sinne er noe som ofte følger etter med slike traumer der angst og depresjon har fått blomstret fritt. Det merkelige er at jeg hater når jeg er så sint, og jeg takler ikke sinte mennesker. Det er det jeg hater mest med meg selv, sinnet mitt. Jeg er nok som et snilt lam nå i forhold til hva jeg har vært, men jeg har nok en del å jobb med enda. Jeg tror nok det, som alt annet, slipper taket når jeg får ryddet i tankene og minnene mine. Avsluttet mange spørsmål og tanker som jeg uansett aldri får svar på.

Jeg tror nok at jeg har drevet med en form for hjernevasking på meg selv også, den evige psykiske selvskadingen der jeg minner meg selv på hvor liten verdi jeg har og hvor mislykket jeg er. Styggen på ryggen. Djevelen på skulderen som stadig skal fortelle meg at jeg er dum som et brød, feit som en julegris, og alt er bare feil med hele speilbildet mitt. Jeg blir så utslitt av all den mobbingen av meg selv. Jeg tar meg i det hver eneste dag. Jeg ville aldri være så slem mot andre mennesker, så hvorfor skal jeg være så slem med meg selv? Fordi jeg fortjener det, sier djevelen på skulderen. Jeg har en engel med meg også, men hun har blitt skyvet bakover i skyggen og kneblet. Jeg har prøvd å kneble djevelen med gaffatape flere ganger men det nytter ikke. Det vonde overskyter det gode.

Del gjerne bloggen min så vi kan spre åpenhet og forståelse rundt psykisk helse.

Åpenhet kan redde liv.

-klem Nina

#snakkdetihjel

Jeg har bestandig en plan om at NÅ skal jeg begynne å trene, jeg legger store planer og kjøper meg både det ene og det andre av utstyr som liksom skal bli en kickstart for et bedre, sunnere og slankere liv.

Hittil ligger det meste uåpnet eller i en nedstøvet krok. Men nå skal det trenes altså, for dette ser så enkelt ut at til og med jeg skal klare det. Hvis jeg klarer å sette sammen “rokkeringen” da. Er ikke så himla god på å følge bruksanvisninger, mulig jeg må overlate denne til kjærest.

Jeg kom over flere videoer på TikTok hvor mye folk hadde gått ned i vekt og fått en slank midje bare etter noen få uker. Ser for meg at jeg kan stå på stuegulvet og rokke meg rundt med denne samtidig som jeg ser på en serie og gafler i meg en sjokolade. Her skal det jaggu trenes!

Jeg fant ingen plasser å kjøpe den i Norge, så jeg bestilte min fra AliExpress. Det er mye dårlig kvalitet derifra, så jeg er litt spent på om den går i stykker etter et par gangers bruk. Kjenner jeg meg selv rett så kommer jeg nok ikke til å slite den ut. Men jeg gleder meg faktisk til å prøve, det ser jo litt moro ut.

-Klem fra Nina

Andreas Andresen Haukeland, bedre kjent under artistnavnet TIX, et godt forbilde for psykisk helse.

Jeg, som mange andre, dømte Tix for den musikken han skrev til russen i sin tid. Verken melodi eller tekst var noe som falt i smak hos meg, og det er vel noe Tix også har bedt om unnskyldning for. Han har innrømt at de tekstene er ikke noe han ser tilbake med stolthet på. Bare det å stå frem og innrømme en feil er et godt tegn. Har vi ikke alle sammen gjort ting vi ikke er så stolte over? Jeg har gjort drøssevis, spesielt når jeg var ung.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det var datter som fikk meg til å åpne øyene mine for Andreas, hun ba meg lese litt om han og høre på de nye tekstene hans. Hun var sikker på at jeg kom til å like Andreas bare jeg ga han en sjanse. Datter er veldig fornuftig og empatisk, og hun hadde så rett, hun kjenner moren sin veldig godt. Det tok ikke lang tid før jeg forsto at denne unge mannen er et flott forbilde for oss alle. Andreas har vært igjennom mye mobbing og han er åpen om hvordan det har påvirket livet hans. Han er ærlig om sine mørke tanker, og han er et godt bevis på at psykisk helse er ikke noe man kan se på utsiden. Når Andreas tar på seg sin maske, artisten Tix, fremstår han som en selvsikker og veldig trygg person. Når masken er av derimot, når han er bare Andreas, da er han plutselig ikke så trygg og selvsikker lenger.

Den masken kjenner jeg veldig godt til selv. Jeg må ofte ta på meg en maske når jeg er ute blant andre mennesker, for jeg finnes ikke trygg på meg selv. Jeg har ofte fått høre at jeg er jo ikke sjenert..  Beklager, men bare jeg kan vite hvordan jeg har det inni meg. Bare jeg kan for sikkert vite om jeg er en selvsikker og trygg person. Bare jeg kan si om jeg er sjenert eller ikke. Bare jeg kan fortelle om min psykiske helse.
Jeg kan fremstille meg selv som en trygg person med høy selvfølelse, men det er min maske for at jeg skal klare å være sosial når jeg aller helst bare vil være hjemme alene i min trygge lille hule.
Jeg har skrevet litt om det med å være bak masken tidligere her.

Jeg skal se på ESC, og jeg skal ta på meg finstasen og heie alt jeg kan på Tix. Det håper jeg du også gjør. Selv om musikken hans ikke er noe du setter pris på, så sett pris på mannen bak masken, Andreas.

#snakkdetihjel

-Klem fra Nina

Den lille bygda mi er historisk.

Jeg står mye med rompa i været og graver i jorda, mest for å plante i hagen, eller lette etter mark til en fisketur. Jeg har i de siste årene tenkt mye på om det kanskje plutselig dukker opp en gullmynt eller en annen skatt fra jernalderen. Normalt er det ikke så stor finnerlønn hvis man finner en fin skatt uansett tidsalder fra riksantikvaren, det normale er ca 1500kr. Tror nok mange blir fristet til å beholde skatten selv når finnerlønnen er så lav, men heldigvis finnes det ærlige personer, og min sambygding er en av de, og han har nå fått en rekord stor finnerlønn på hele 200.000kr.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

“– Jeg syns det er en rettferdig finnerlønn med tanke på hvor stort og unikt funnet er, sier Meistad til NRK.

Funnet ble gjort tilbake i 2016 da han var ute med metalldetektoren sin på et jorde i Skaun i Trøndelag.

Her fant han det som i dag viser seg å være betalingsgull fra jernalderen. Det er også et av de største gullfunnene gjort av en privatperson i moderne tid.

Nå får han også finnerlønn for det historiske funnet.”

Jeg er ganske så plaget med hodepine, jeg tror nok det har en sammenheng med mine psykiske lidelser, for den kommer ofte som en rakett hver gang det blir litt for mye til meg. Det er ofte slik at psykisk og fysiske smerter henger sammen. Jeg er jo også sta som et esel, så smertestillende er noe jeg omtrent aldri tar, uansett hvor mye smerter jeg har. Jeg er vel kanskje litt redd for å bli avhengig, og miste kontroll.

En lege sa til meg en gang  “da kan du jo ikke ha så vondt likevel da..” når jeg takket pent nei til sterke smertestillende. Jeg hadde så vondt i den krokete og skjeve ryggen min, jeg ville bli sendt til røntgen eller noe så de kunne se om det hadde skjedd noe. Legen så bare på journalen min at jeg hadde skoliose og ville skrive ut smertestillende uten noen videre undersøkelse. Jeg gikk ut fra legekontoret med sykmelding og bannet på at jeg aldri skulle dra til legen med vond rygg igjen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Men nå var det hodet og ikke ryggen som er vond, eller, ryggen lugger og knirker hver dag og ber en bønn om at jeg skal gå ned noen kilo, men jeg får det ikke til. Motivasjonen er ikke helt på topp. Sjokolade er så mye bedre. Sunt er det vist også, det senker blodtrykket faktisk. En venninne av meg sjekket det opp. Jeg har klart å nesten la være å spise sjokolade eller annet søtt i ukedagene, så litt flink har jeg blitt. Jeg spiser krom tabletter hver dag, men det hjelper ingenting. Jeg har lyst på noe godt omtrent hele tiden, hver eneste dag. Under hvert eneste måltid sitter jeg og drømmer om noe søtt å spise etterpå. Kan jo få hodepine av mindre. Jeg har skrevet om trøstespising tidligere som du kan lese her og her.

Jeg har hatt sterkt hodepine siden lørdagen, og nå har den endelig slippet taket og den er nesten helt borte. En liten tur i fjæra sammen med kjærest og tvillingene gjorde så jeg senket skuldrene maksimalt og jeg klarte å slappe av. Neida, frisk luft kurerer fortsatt ikke psykiske lidelser, men frisk luft er heller ikke skadelig. Det er noe med lyden av bølger og den salte sjøluften som får meg til å roe helt ned, så lenge tvillingene ikke finner ut at de skal dytte eller kaste stener på hverandre. Idyllen kan fort komme bort, men denne gangen var det bare avslapping og kos. Vi fant også en kjempestor kongle som både jeg og kjærest ble veldig fasinert over. Jeg finner bestandig noen “skatter” i fjæra, men aldri har jeg funnet en så stor kongle.

Tenkte jeg skulle la dere få hilse på lille søte Lemmy i dag.

Han er en crested gecko, kranset gekko på norsk, går også under navnet «eyelash gecko» på grunn av de vakre vippene. De var regnet som utryddet i mange år, men de ble “oppdaget på nytt” en gang på tidlig 1990 tallet utenfor Australia.
Han har jeg såvidt skrevet litt om her

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Lemmy kan være en liten grinebiter, dyrene blir som eieren sin blir jeg ofte fortalt. Skjønner ikke hva det er snakk om.. Jeg trodde først at når han viftet med halen, så var han glad for å se meg, slik som hunder gjør. Jeg er jo egentlig et hundemenneske. Jeg skrøt hemningsløst over hvor god kontakt jeg og Lemmy reptil hadde, men lite vist jeg om at det var et tegn på at han følte seg truet.

En gekko bruker halen sin som agn ute i det fri. Når de føler seg truet vifter de med halen, slipper den, og springer i full fart slik at rovdyret tar halen og de kommer seg unna med livet i behold.
Det er to gekko typer vi kan ha lovlig i Norge, Kranset og Leopard. Leopard gror tilbake halen sin hvis de slipper den, men det gjør ikke en kranset, så hvis Lemmy slipper halen sin en dag så gror den ikke tilbake igjen.

Lemmy kan være en skikkelig sløving, for det meste får jeg en følelse av at jeg ser på et eller annet minutt for minutt. Søvndyssende kjedelig etter noen år med slik sakte titting. De er nattedyr, så det er vel kanskje ikke så rart han er litt sløv på dagtid heller. Han kan bruke en halvtime på å gå fra sovehulen sin til matskålen. Det er ikke så lange avstander, men han har det ikke travelt. Han står opp på omtrent sekundet tvillingene har lagt seg for kvelden. Han er, som sin eier, ikke så glad i mye lyder og bråk. Vi trives best når det er stille.

Lemmy kan være ganske så vilter også, spesielt etter jeg har byttet om eller vasket inne i terrariumet. Mulig det er en stress reaksjon, jeg vet ikke, men han virker glad. Hm, like glad som når han vifter med halen? Neida, jeg tror faktisk at han liker når jeg bytter ut planter og greiner til han og passer på at alt er som det skal være inne i terra. Han springer og hopper rundt og skal undersøke hver eneste nye ting.

Lemmy kan også skifte fargenyanser. Kranset gekkoer kommer i mange forskjellige «morpher», tegninger og farger, men de kan også bytte litt farger etter humøret. Når Lemmy har sine hoppende glade perioder er han veldig mørk, nesten helt mørk brun, men til vanlig når han er rolig, er han lys gulaktig med et lite grønt skjær.

Jeg anbefaler alle som vil skaffe seg reptil, eller noen andre dyr, å lese seg opp før man går til anskaffelse. Det er et levende vesen som skal være i ditt eie i mange år fremover. Men bruk også litt sunn fornuft, ikke la deg skremme av forumtroll som jeg har gjort, både med reptil og fjærfe. Mine dyr lever et godt liv, og jeg gjør mitt aller beste for dem, som med alt annet jeg gjør.

Og det får være godt nok.

-Klem fra Nina og Lemmy reptil

Musikk har bestandig vært en stor del av livet mitt, helt fra jeg satt på jenterommet mitt. Rommet mitt hadde to vegger i en mørk oker farge, og de to andre veggene i en mørk rød farge. Sengen min var full av bamser og dukker, og alle hadde hver sin faste soveplass. Det var ikke store rommet jeg hadde, og jeg tror ikke jeg hadde så mange leker heller foruten de bamsene og dukkene mine.
Jeg hadde kassettspiller, og den brukte jeg flittig. Jeg brukte å høre på radio og ta opp de sangene jeg likte på en gammel kassett jeg hadde tapet over hullene på. Det fantes kassetter som var laget for å ta opp med, men de var så dyre, så jeg brukte gamle kassetter jeg ikke likte musikken på. Gjenbruk sto høyt på listen allerede den gangen. Jeg kunne bruke mange timer på å sitte klar med en kassett og lytte etter musikk jeg kunne samle på. Datidens Spotify. Det måtte det være helt stille i rommet, hvis ikke ble de lydene også med. Jeg skal ha en kassett enda der bror står og erter meg mens jeg tar opp noen låter fra serien Twin Peaks.

Jeg var ikke klar over det da jeg skrev mitt første blogg innlegg, at det også var min brors bursdag den dagen. Jeg er enormt dårlig på å huske bursdager, både til levende og døde. Jeg klarer ikke huske slike dager uansett hvor nære eller fjærne de er. Det gikk et par uker tror jeg før jeg skjønte at jeg begynte å skrive om min historie, min brors historie, på hans bursdag. Jeg tror det finnes mye mellom himmel og jord, og når slike ting skjer får jeg frysninger og tenker at det må være et tegn. Det er meningen at jeg skal skrive denne bloggen, at jeg skal være åpen om min psykiske helse der han har en stor rolle i mine traumer. Kanskje han ga meg sin tillatelse? Hvem vet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I begravelsen til bror så spilte vi Guns’n’Roses – Don’t cry. Jeg husker ikke så mye av begravelsen, hverken tiden før eller etter, men jeg husker veldig godt når den sangen ble spilt i kirken. Hele kirken ble fylt av Slash sin sarte og såre gitarintro, lyden spredde seg langt oppe i kirketårnet og jeg ville bare synke ned i gulvet. Jeg ville ikke være der, jeg ville ikke høre, jeg ville ikke føle.

Jeg tror kanskje det var første gangen jeg begynte å ta på meg skylappene. Min beskyttelse for når ting blir for ubehagelig eller vondt. Jeg husker såvidt at det ene søskenbarnet vårt kom og ga meg en klem, mer enn det husker jeg ikke. Vil ikke huske heller, men jeg skal la minnene få komme frem hvis de vil. Kanskje.
Jeg sitter og har den berømte klumpen i halsen som vil presse seg opp og ut. Hodepinen har allerede brutt igjennom, det gjorde den i helgen og den har enda ikke sluppet taket. Det er mange minner som skal frem, men jeg er redd. Redd for hva jeg skal huske av detaljer. Jeg vil ikke huske. Må jeg huske? Hodet verker og smertene har satt seg i nakke og skuldre. Jeg føler meg helt sprø. Jeg vet ikke hva jeg vil, eller hva som er best for meg.

Er det noe som kan få meg til å roe ned så er det musikken. Akkurat nå sitter jeg og hører på sangen som ble spilt i begravelsen, det gjør vondt å høre den enda, selv etter så mange år. Bror døde 14.desember 1991. Den datoen vil jeg aldri glemme. Jeg bruker å skru av hvis jeg hører Don’t cry på radioen, men jeg har bestemt meg for å høre den til det ikke gjør så vondt. Hvis det er mulig.

Jeg er omtrent altetende innen musikk, veldig glad i metal, men når jeg har de mørke periodene mine hører jeg på mer munter musikk. Gjerne soundtrack fra filmen Dirty Dancing. Det er en av mine favoritt filmer, og jeg blir glad av å tenke på en hoftevrikkende Patrick Swayze. Datter fikk ikke kallenavnet «Baby» for ingenting.

Musikk er god terapi, ikke bare for meg, men det brukes mye musikk i forskjellige former for terapi og behandling. Det kan du lese litt om her hvis du ønsker. Musikk som terapi Jeg skulle egentlig skrive litt fakta om musikk som terapi men det ble ikke slik denne gangen. Jeg må bare skrive det som kommer, noe annet nytter ikke. Det nytter ikke for meg å ha en plan om å skrive noe, for som regel kommer det en blanding av tanker, minner og følelser og de tar over styringen på fingrene mine.

Jeg avslutter med å legge ut musikkvideoen til Guns’n’Roses – Don’t cry.