Jeg glemte de få Skarlagen Vårbeger soppene jeg fant på kjøkkenbenken, de hadde tørket godt inn etter jeg renset de, men det gjør ingenting.
Jeg tørker ofte sopp jeg finner, blander mange forskjellige typer sopp og lager soppkrydder som kjærest lurer inn i saus og gryter. Jeg liker nemlig ikke sopp. Jeg elsker å plukke sopp og jeg leser om sopp så ofte jeg kan, men smaken og konsistensen av sopp er noe jeg absolutt ikke elsker.
De som har fulgt meg en stund, og kjenner meg, de vet at søtsaker er noe jeg virkelig elsker. Jeg får aldri nok. Derfor bestemte jeg meg for å prøve å kandisere disse få soppene jeg og kjærest fant for noen dager siden.
Det er ikke min ide, jeg kan ikke kokkelere så bra på kjøkkenet at jeg kan komme på en så smart måte å lage sopp på, jeg vet ikke hvem som står bak ideen heller dessverre.
Jeg la den lille håndfullen med tørket skarlagen vårbeger i en liten kjele, dekket de med vann og hadde på et par skjeer med sukker. Jeg kokte opp sopp og sukkervann til det ble en tykk sirup. Tok opp soppene og la de på et bakepapir til avkjøling.
Skarlagen vårbeger har en så nydelig rød farge, og den beholdt fargen under koking. Jeg ble rød på fingrene av å rense soppen, så tenkte det var en fin fargesopp, men litt usikker nå.
Det ser jo bare helt lekkert ut med kandisert skarlagen vårbeger.
Jeg tror det kan være veldig godt sammen med en god blåmuggost. Mulig jeg må dra ut på enda en sanketur snart, det ble ikke store smaksprøvene av dette. Jeg likte det faktisk, kjærest synes det smakte litt for lite sopp. Jeg kjente godt sopp smaken, men vi er nok veldig uenige angående hva som er søtt og ikke.
Husk å aldri plukk eller spis sopp du ikke er 100% sikker på.
Vi prøvde å gi bort denne stolen lenge, men ingen ville ha den. Den veide et tonn og jeg ville ha en lettere stol i stuen. Ettersom ingen ville ha stolen fant jeg ut at jeg skulle ta vare på skinnet, så stolen ble totalt ribbet for skinn. Vi har tilhørende sofa både på stuen og nede i kjellerstuen, og jeg elsker det skinnet. Jeg har jo en skinn hobby fra før, så jeg får alltids bruk for skinn.
Minstemann hadde tegnet en så fin tegning, og vi fant ut at den hadde vært perfekt som bamse.
Vi kopierte tegningen og klipte ut slik at vi fikk selve formen på bamsen.
Det var veldig viktig for minstemann å få den helt lik som tegningen, og da fikk jeg virkelig sette kreativiteten min på prøve. Jeg har jo mye skinn og “duppeditter” liggende, så han fikk lov til å velge alt selv. Det er det som er mest morsomt med å lage noe fra bunnen av til mine små tror jeg, få lete og rote inne på hobbyrommet mitt og se på alle skattene jeg har liggende.
Selv om jeg har symaskin som er for skinn og tykkere lær så velger jeg å sy for hånd, og jeg har lært barna mine å sy salmakersøm. Det er en veldig solid søm, der man syr med 2 nåler.
Her syr minstemann sammen delene på bamsen sin, etter at han har sydd på alle detaljer på fremsiden av bamsen. Vi lot det være åpent i bunnen slik at vi kunne fylle den med bomull vi tok vare på fra stolputen, så sydde vi igjen der til slutt.
Minstemann ble veldig fornøyd, og ikke minst veldig stolt, og det med god grunn. For en bamse!
Det er en mestringsfølelse når man kan lage sin egen bamse med litt hjelp fra mamma.
Er det noe jeg har gode minner med fra barndommen min så er det at jeg fikk bestandig lov til å være kreativ, og jeg skal snart finne tilbake til den følelsen jeg hadde når jeg lagde skinnvesker, jeg savner den selvtilliten.
Jeg holder på å trekke opp noen enkle spisestuestoler i rester fra denne stolen, det skal jeg vise dere litt senere, så følg med.
En av de behandlerne jeg har vært til på DPS, og omtrent den eneste jeg følte en kjemi med, mente at jeg kanskje ubevist hadde overført noe av min angst lidelse over på mine nå to voksne døtre. Den yngste av mine to døtre har perioder der hun strever mye med angst, og jeg tror nok at jeg har en god del skyld i dette. Om det er genetisk, eller om hun har lært av sin mors handlinger, redd for å ta på dørhåndtak, store folkemengder, redd for små ekle kryp. Edderkopper.. eww!
Barna våre lærer av oss, de studerer oss. De tenker at når mor er så redd, så er det helt sikkert en grunn, og da blir de også være redd. Jeg tenkte ikke over det den gangen de voksne barna mine var små. Men jeg trodde jo også at jeg var superflink til å skjule alt. Tunglært som jeg er tenkte jeg ikke over det med de minste heller. Men det er aldri for sent å ta lærdom og lære av sine egne feil, og jeg har i den siste tiden vært åpen om min tankesykdom til de to minste. Det er jo ikke alt en 7-8 åring forstår, men jeg tror det er viktig at det er åpenhet om våre sykdommer enten de er psykiske eller fysiske. Åpenhet kan forhindre at vi legger over våre lidelser over på våre barn. Jeg har gjort mye feil som mamma, jeg er ikke perfekt, har heller ingen hensikt med å fremstille meg selv som det, men jeg prøver mitt beste.
Angst er en naturlig reaksjon hos mennesker, og vi føler angst når vi plutselig blir stilt overfor en faretruende situasjon. Ved angsttilstander er angsten altfor sterk i forhold til den reelle faren, og man kan ikke kontrollere den. Derved reduserer sykdommen livskvaliteten, samt evnen til å klare daglige oppgaver i familien og på jobben.
Ved panikkangst kommer angsten som et lyn fra en klar himmel, og den er meget sterk.
Ved sosial fobi kommer angsten når du er sammen med andre mennesker. Du er redd for å dumme deg ut og gjøre en dårlig figur.
Ved generalisert angst er angsten konstant til stede, og du er bekymret og engstelig.
Ved agorafobi tør du ikke kjøre buss, gå alene på butikken eller lignende steder.
Ved enkeltfobi er du redd for bestemte ting, f.eks. edderkopper eller små, lukkede rom.
Det er en viss genetisk (arvelig) tendens til angstlidelser, men de viktigste årsakene er psykologiske og sosiale forhold, særlig i oppveksten, men også senere i livet. Angsten blir ofte verre når man blir utsatt for ekstra belastninger, f.eks. sykdom i familien eller problemer på jobben.
-felleskatalogen.no
Jeg vet ikke hvor min angst kommer fra, men jeg husker at jeg bestandig har vært litt annerledes, følt meg annerledes. Jeg var livredd edderkopper lenge før jeg så Arachnofobia (skummel skrekkfilm om edderkopper), og jeg husker min mor skulle vise meg hvor vakre de var da jeg ropte at det var en edderkopp i sengen min. Hun satt og holdt i edderkoppen og ville absolutt at jeg skulle se hvor vakker den var og holdt den i hendene sine foran ansiktet mitt. Jeg kan nesten kjenne på den panikken jeg hadde, og den ble ikke mindre da den “vakre” edderkoppen hoppet ut av hendene til min mor og gjemte seg under sengen min. Jeg sov ikke et sekund den natten.
Det var ikke alltid jeg ville være ute med de andre ungene, jeg likte meg veldig godt alene, jeg og hunden vår. Ofte sittende på rommet mitt med musikk og noe kreativ lek. Jeg ble vel kanskje mer sosial ettersom jeg vokste opp, men jeg har bestandig likt å være alene. Jeg har behov for å være mye alene, uten en eneste lyd rundt meg. Mater jeg angsten min ved å unngå å være sosial i lange perioder? Tja, jeg vet ikke, jeg føler jeg lader opp, men jeg er jo langt ifra noen ekspert. Men jeg har lang erfaring med angst, vi snakker 30 år med angst, intens bitende angst som kommer og går i bølgedaler men bestandig ligger der og knurrer i bunn. Jævla angst!
Jeg kan også være ute blant folk, men ikke døgnet rundt, da blir jeg ekstremt sliten. Jeg kan være sosial i små mengder, hvis jeg får lade opp litt innimellom. Men er det bra for meg at det har vært så mye restriksjoner på grunn av covid-19? Nei. Et stort og rungende blankt nei. Selv om jeg kanskje nyter det å slippe å være så sosial, ha besøk og dra på besøk, så er det ikke bra for meg som har generalisert angst å ikke må presse meg til å dra ut på butikken, bursdager, lekeplasser eller hva det måtte være der vi normalt møter på andre mennesker. Jeg vet angsten min har blitt verre igjen etter pandemien, og jeg har blitt enda mer lat. Jeg føler det er en evig ond sirkel, og jeg både gruer og gleder meg til en normal hverdag igjen.
Jeg sitter og ser på en av de minste, han er veldig lik mammaen sin, liker seg i sofaen med et nettbrett på fanget. Han liker heller ikke å være ute blant store folkemengder, han liker ikke at andre mennesker ser på han. Hjertet mitt brister, har jeg videreført min angst til enda et av mine barn? Jeg håper ikke det. Det kan jo være fordi han nesten ikke ser noen andre utenom skolen. Det er ikke så lett å vite hvorfor vi er slik vi er, men uansett årsak så skal vi snakke om det, så mye han orker.
Som den hissigproppen jeg kan være, er det ikke så mye som skal til før det renner over og blodtrykket skyter i været. Mygg er en av de tingene jeg virkelig ikke klarer, selv om den myggen jeg skriver om i dag ikke stikker, så er den satans oppfinnelse.
I år er det ikke så ille som det har vært tidligere, men det kom opp et bilde på Facebook som et minne for noen år siden. Jeg kjente det bruset i blodet når det bildet dukket opp, og jeg måtte se ut vinduet for å forsikre meg om at dette ikke var tilfellet i år. Det er noen små djevler som svirrer der ute, men ikke mange nok til å stenge meg inne slik som det var den gangen.
Den følelsen når jeg har snø og vinter langt oppe i halsen, gleder meg til all snøen er borte slik at jeg kan være ute og jobbe i hagen, så blir alt revet bort fordi noen små terrorister med vinger har bestemt seg for å ta over hele nabolaget. Da så jeg svart. Bokstavelig talt, det nyttet ikke se annet enn små svarte mygg.
Fjærmygg er en familie av insekter i underordenen mygg. Fjærmygg er en artsrik gruppe med omtrent 3000 kjente arter i verden, hvorav rundt 450 finnes i Norge. Navnet fjærmygg refererer til hannens fjærformede følere. Fjærmygg stikker ikke. I paringstiden opptrer fjærmyggene ofte i store, dansende svermer, gjerne rundt høytstående objekter eller høye punkter i terrenget. Svermingen varer noen uker.
-snl.no
Det året dette bildet ble tatt var det virkelig ille med fjærmygg, de var overalt i store svermer.
Fjærmygg (Chironomidae) er en meget artsrik familie av mygg. De finnes i alle ferskvannsmiljøer rundt omkring i verden – de er de eneste høyere insekter som finnes i Antarktis, noen arter lever i smeltevann på isbreer, og noen få lever også i havet. Det oppdages stadig mange nye arter av fjærmygg. I tillegg finnes det en god del arter som har larvene på land. Fjærmyggene er også ofte svært tallrike, og kan danne store svermer. I bunnsedimenter kan det finnes opptil 100 000 fjærmygglarver per kvadratmeter. Fjærmygglarver er en viktig del av ferskvannsøkosystemene, både som nedbrytere og som mat for andre organismer, blant annet fisk. I Norge er det funnet over 500 arter fjærmygg.
I dag hadde jeg bestemt meg for at i dag skulle jeg finne Skarlagen Vårbeger. Kjærest hadde ikke noe valg, han måtte bli med og kjøre til den plassen jeg har hørt er et sikkerstikk for denne soppen.
Vi gikk lenge i busker og kratt og lette, men vi fant ingenting. Vi kjørte litt lenger bort, og stoppet for å sjekke ut hvor det kunne være mulig å finne denne lille rare soppen jeg har hatt på “sopper jeg vil finne” lista mi.
Det ble en fin tur, sola tittet frem etter hvert, og som vanlig angret jeg på at jeg ikke pakket med noe mat og drikke. Jeg har jo bestandig en plan om å “bare være snar”. Det er ikke noe som heter å bare ta en snartur, og jeg som ikke er noen frokost spiser blir bestandig veldig sulten, fordi jeg aldri lærer å spise før vi drar eller pakker med mat.
Jeg måtte ta en liten pause fra soppjakten, blikket er konstant nede i bakken, jeg måtte bare heve blikket opp og nyte all den vakre naturen som omringet oss. Heldige meg har en kjærest som er like glad i å være ute i naturen, selv om han kanskje ikke er så ivrig på soppjakten så blir han med meg på tur.
Jeg trives aller best når jeg går og leter etter noe, har noe å være opptatt med, mens han kan sitte i ro og nyte den vakre naturen vi er så heldige å ha her i Norge. Akkurat der vi var i dag skulle man tro noen trodde dette var en søppelplass, for det var så mye søppel rundt omkring. Alt fra bilvrak, kjøkkenmaskiner og julepynt lå rundt omkring. Det er et trist syn, og jeg skulle ønske folk ble flinkere til å kaste søppel der det hører hjemme.
Jeg begynte å bli smålei av å stikke meg på kvasse busker og bannet lavt for meg selv at dette orker jeg søren meg ikke. Den soppen får bare være, her er alt dødt uansett.
De kvasse spøkelseslignende buskene er Tindved, og de har lange skarpe pigger.
Tindved har spiselige bær som inneholder organiske syrer, garvestoffer, eterisk olje, flavonglykosidet quercetin, provitamin A og vitaminene B kompleks, store mengder vitamin C og E. Videre betydelige mengder med mineraler som svovel, selen, sink og kopper.
-Wikipedia
Tindved er en art i sølvbuskfamilien som danner busker eller små trær. Tindved finnes ved elveoser, strender og rasmark spredt over mye av Norge. Arten har små vindpollinerte blomster og oransje, bærlignende frukter. Dette er en pionerart (se suksesjon), blant annet fordi de kan fange nitrogen.
Tindvedfruktene («tindvedbær») brukes til saft, syltetøy, gelé og til smaksetting av brennevin. Fruktene har en aromatisk, men meget syrlig smak og brukes lite uten varmebehandling. Hvis de utsettes for frost, avtar syrligheten. Fruktene er rike på flere næringsstoffer og inneholder spesielt mye C-vitamin. Bruk av tindvedfrukter har vært mye større i våre naboland hvor arten er langt mer utbredt, men det er økende bruk i Norge, etter hvert også i form av dyrking og kommersiell produksjon av tindvedprodukter. Høsting av tindvedfrukter er en tidkrevende prosess, både på grunn av tornene og fordi fruktene sitter tett festa til kvistene.
-snl.no
En håndfull lykke
Vi bestemte oss for å kjøre hjem igjen og spise litt mat så blodsukkeret ble sånn nogen lunde stabilt igjen. Men vi kom ikke mange meterne før jeg ba kjærest om å stoppe bilen, jeg måtte bare sjekke ut en siste plass før vi dro hjem. Som vanlig er han ikke så tung å be, han må være veldig glad i meg, så jeg fikk gå en siste letetur, og tror dere ikke at der fant jeg endelig den soppen vi var på jakt etter. Den berømte Skarlagen Vårbeger. Jeg ropte et seiersrop og klappet meg selv på skulderen. Det er en mestringsfølelse rikere, finne en sopp jeg har bestemt meg for å finne i løpet av sesongen. Den er kanskje ikke så vanskelig å finne, men for meg var det en seier, og jeg tar de jeg kan, små eller store.
Rimelig fornøyd med funnet, trenger ikke plukke så mye, det er selve funnet som teller for meg.
I løpet av helgen skal jeg prøve å lage sukkertøy av de få soppene vi plukket. Det gleder jeg meg til å prøve, og jeg skal selvfølgelig dele oppskrift med dere.
“Tankekontroll, som i dagligtale kalles hjernevask, betegner bevisst bruk av manipulasjon for å endre på et individs holdninger og meninger. ( Begrepene på engelsk, inkluderer mind control, coercive persuasion, thought reform, thought control og brainwashing.) Dette kan gjøres på mange forskjellige måter, og vil ha varierende effekt på subjektet som blir utsatt for metoden.”
Jeg fant fort ut hva jeg ville kalle bloggen min, Hjernevasket.
For meg så handler det veldig mye om at jeg ble hjernevasket, manipulert, til å tro at pappa hadde tatt livet av bror. Det er fortsatt veldig vondt å snakke om, ikke vondt for meg selv, men for hva pappa måtte oppleve. Men jeg og pappa er nok bygd i samme form, vi “tåler en trøkk” som de sier her oppe i vakre Trøndelag. Jeg føler meg i alle fall som en sterk person her jeg sitter og skriver akkuratnå. Det kan svinge veldig fort, så i morgen kan jeg ligge i fosterstilling og bare se det mørke. Men jeg vet jeg er sterk, for jeg sitter her, og jeg har overlevd mange traumer ingen burde oppleve. Jeg har ikke bare hatt en dårlig barndom, for all del, jeg har en del gode minner også men ofte er det de som havner bakerst i minnekøen. Det negative overskyter det positive.
Jeg kan ikke la være å tenke på hvorfor noen ville ha meg til å være så livredd pappa. Jeg får meg ikke til å slutte å tenke på den legen som ikke tok sine mistanker om seksuelle overgrep videre. Det holder ikke at en 10-11 åring sier “nei” når hen blir spurt om det har skjedd noe. Jeg husker den samtalen veldig godt, og den var ikke akkurat lang. Det holdt med et svakt nei, så ble jeg sendt hjem. Hva faen! Han meldte det ikke inn til barnevernet, jeg har de papirene og det var mange som meldte inn bekymringsmelding til barnevernet, men ikke han. Skole, helsesøster, selv politiet sendte inn bekymringsmelding. Barnevernet gjorde absolutt ingenting. Jeg husker så vidt at vi var på et møte, men jeg hadde jo fått instrukser på hva jeg skulle si.
“- Er det lett å hjernevaske en person?
– Både ja og nei. Svaret er nei, fordi ingen lar seg så lett hjernevaske. Men svaret er også ja, fordi hvem som helst i prinsippet kan la seg påvirke i så ekstrem grad at det kan kalles hjernevasking, gitt visse omstendigheter.”
-Forskning.no
Jeg har følt så mye skyld, fordi jeg lot meg manipulere på den måten, skyld fordi jeg slapp å tro at jeg var skyldig i min brors selvmord. Hvis det var pappa så var det jo ikke meg. Noenhadde skylden for at bror tok det valget. Jeg tror jeg lot meg manipulere så lett fordi det var en utvei for meg for å ikke være skyldig i brors valg. Det var ikke fordi jeg ropte og skrek til han kvelden før at han valgte å avslutte livet. Det svir i brystet og det kjennes ut som hjertet mitt skal knuses. Det er så vondt.
Det er veldig ofte at noen sitter igjen med den følelsen, at man er skyldig over at noen har tatt det valget å avslutte livet sitt. Det er så feil å tenke slik, men jeg vet hvor lett det er. Jeg tenker det enda noen ganger, at det var min feil. For at vi skal forhindre selvmord må vi bli flinkere til å snakke om vår psykiske helse. Det er så jævla viktig å fortelle de rundt deg hvordan du har det. Det er lov til å ha streiftanker om selvmord, men du må be om hjelp. Og til deg som er så heldig at du er noens trygghetsperson, lytt, og sammen ta kontakt med noen som kan hjelpe dere.
Jeg husker den ene læreren min fra ungdomskolen var med meg på noen samtaler hos en behandler, jeg husker også at den behandleren ville snakke om pappa, og det ville ikke jeg. Jeg tror egentlig ikke at jeg snakket så mye. Jeg var vel en liten hissigpropp allerede da. Sinne er noe som ofte følger etter med slike traumer der angst og depresjon har fått blomstret fritt. Det merkelige er at jeg hater når jeg er så sint, og jeg takler ikke sinte mennesker. Det er det jeg hater mest med meg selv, sinnet mitt. Jeg er nok som et snilt lam nå i forhold til hva jeg har vært, men jeg har nok en del å jobb med enda. Jeg tror nok det, som alt annet, slipper taket når jeg får ryddet i tankene og minnene mine. Avsluttet mange spørsmål og tanker som jeg uansett aldri får svar på.
Jeg tror nok at jeg har drevet med en form for hjernevasking på meg selv også, den evige psykiskeselvskadingen der jeg minner meg selv på hvor liten verdi jeg har og hvor mislykket jeg er. Styggen på ryggen. Djevelen på skulderen som stadig skal fortelle meg at jeg er dum som et brød, feit som en julegris, og alt er bare feil med hele speilbildet mitt. Jeg blir så utslitt av all den mobbingen av meg selv. Jeg tar meg i det hver eneste dag. Jeg ville aldri være så slem mot andre mennesker, så hvorfor skal jeg være så slem med meg selv? Fordi jeg fortjener det, sier djevelen på skulderen. Jeg har en engel med meg også, men hun har blitt skyvet bakover i skyggen og kneblet. Jeg har prøvd å kneble djevelen med gaffatape flere ganger men det nytter ikke. Det vonde overskyter det gode.
Del gjerne bloggen min så vi kan spre åpenhet og forståelse rundt psykisk helse.
Jeg har bestandig en plan om at NÅ skal jeg begynne å trene, jeg legger store planer og kjøper meg både det ene og det andre av utstyr som liksom skal bli en kickstart for et bedre, sunnere og slankere liv.
Hittil ligger det meste uåpnet eller i en nedstøvet krok. Men nå skal det trenes altså, for dette ser så enkelt ut at til og med jeg skal klare det. Hvis jeg klarer å sette sammen “rokkeringen” da. Er ikke så himla god på å følge bruksanvisninger, mulig jeg må overlate denne til kjærest.
Jeg kom over flere videoer på TikTok hvor mye folk hadde gått ned i vekt og fått en slank midje bare etter noen få uker. Ser for meg at jeg kan stå på stuegulvet og rokke meg rundt med denne samtidig som jeg ser på en serie og gafler i meg en sjokolade. Her skal det jaggu trenes!
Jeg fant ingen plasser å kjøpe den i Norge, så jeg bestilte min fra AliExpress. Det er mye dårlig kvalitet derifra, så jeg er litt spent på om den går i stykker etter et par gangers bruk. Kjenner jeg meg selv rett så kommer jeg nok ikke til å slite den ut. Men jeg gleder meg faktisk til å prøve, det ser jo litt moro ut.
Andreas Andresen Haukeland, bedre kjent under artistnavnet TIX, et godt forbilde for psykisk helse.
Jeg, som mange andre, dømte Tix for den musikken han skrev til russen i sin tid. Verken melodi eller tekst var noe som falt i smak hos meg, og det er vel noe Tix også har bedt om unnskyldning for. Han har innrømt at de tekstene er ikke noe han ser tilbake med stolthet på. Bare det å stå frem og innrømme en feil er et godt tegn. Har vi ikke alle sammen gjort ting vi ikke er så stolte over? Jeg har gjort drøssevis, spesielt når jeg var ung.
Det var datter som fikk meg til å åpne øyene mine for Andreas, hun ba meg lese litt om han og høre på de nye tekstene hans. Hun var sikker på at jeg kom til å like Andreas bare jeg ga han en sjanse. Datter er veldig fornuftig og empatisk, og hun hadde så rett, hun kjenner moren sin veldig godt. Det tok ikke lang tid før jeg forsto at denne unge mannen er et flott forbilde for oss alle. Andreas har vært igjennom mye mobbing og han er åpen om hvordan det har påvirket livet hans. Han er ærlig om sine mørke tanker, og han er et godt bevis på at psykiskhelse er ikke noe man kan se på utsiden. Når Andreas tar på seg sinmaske, artisten Tix, fremstår han som en selvsikker og veldig trygg person. Når masken er av derimot, når han er bare Andreas, da er han plutselig ikke så trygg og selvsikker lenger.
Den masken kjenner jeg veldig godt til selv. Jeg må ofte ta på meg en maske når jeg er ute blant andre mennesker, for jeg finnes ikke trygg på meg selv. Jeg har ofte fått høre at jeg er jo ikke sjenert.. Beklager, men barejeg kan vite hvordan jeg har det inni meg. Bare jeg kan for sikkert vite om jeg er en selvsikker og trygg person. Bare jeg kan si om jeg er sjenert eller ikke. Bare jeg kan fortelle om min psykiske helse. Jeg kan fremstille meg selv som en trygg person med høy selvfølelse, men det er min maske for at jeg skal klare å være sosial når jeg aller helst bare vil være hjemme alene i min trygge lille hule. Jeg har skrevet litt om det med å være bak masken tidligere her.
Jeg skal se på ESC, og jeg skal ta på meg finstasen og heie alt jeg kan på Tix. Det håper jeg du også gjør. Selv om musikken hans ikke er noe du setter pris på, så sett pris på mannen bak masken, Andreas.
Jeg står mye med rompa i været og graver i jorda, mest for å plante i hagen, eller lette etter mark til en fisketur. Jeg har i de siste årene tenkt mye på om det kanskje plutselig dukker opp en gullmynt eller en annen skatt fra jernalderen. Normalt er det ikke så stor finnerlønn hvis man finner en fin skatt uansett tidsalder fra riksantikvaren, det normale er ca 1500kr. Tror nok mange blir fristet til å beholde skatten selv når finnerlønnen er så lav, men heldigvis finnes det ærlige personer, og min sambygding er en av de, og han har nå fått en rekord stor finnerlønn på hele 200.000kr.
Gullet som ble funnet i bygda mi, Skaun, veide en halv kilo og er det største funnet fra jernalderen.
“– Jeg syns det er en rettferdig finnerlønn med tanke på hvor stort og unikt funnet er, sier Meistad til NRK.
Funnet ble gjort tilbake i 2016 da han var ute med metalldetektoren sin på et jorde i Skaun i Trøndelag.
Her fant han det som i dag viser seg å være betalingsgull fra jernalderen. Det er også et av de største gullfunnene gjort av en privatperson i moderne tid.
Nå får han også finnerlønn for det historiske funnet.”
Jeg er ganske så plaget med hodepine, jeg tror nok det har en sammenheng med mine psykiske lidelser, for den kommer ofte som en rakett hver gang det blir litt for mye til meg. Det er ofte slik at psykisk og fysiske smerter henger sammen. Jeg er jo også sta som et esel, så smertestillende er noe jeg omtrent aldri tar, uansett hvor mye smerter jeg har. Jeg er vel kanskje litt redd for å bli avhengig, og miste kontroll.
En lege sa til meg en gang “da kan du jo ikke ha så vondt likevel da..” når jeg takket pent nei til sterke smertestillende. Jeg hadde så vondt i den krokete og skjeve ryggen min, jeg ville bli sendt til røntgen eller noe så de kunne se om det hadde skjedd noe. Legen så bare på journalen min at jeg hadde skoliose og ville skrive ut smertestillende uten noen videre undersøkelse. Jeg gikk ut fra legekontoret med sykmelding og bannet på at jeg aldri skulle dra til legen med vond rygg igjen.
Men nå var det hodet og ikke ryggen som er vond, eller, ryggen lugger og knirker hver dag og ber en bønn om at jeg skal gå ned noen kilo, men jeg får det ikke til. Motivasjonen er ikke helt på topp. Sjokolade er så mye bedre. Sunt er det vist også, det senker blodtrykket faktisk. En venninne av meg sjekket det opp. Jeg har klart å nesten la være å spise sjokolade eller annet søtt i ukedagene, så litt flink har jeg blitt. Jeg spiser krom tabletter hver dag, men det hjelper ingenting. Jeg har lyst på noe godt omtrent hele tiden, hver eneste dag. Under hvert eneste måltid sitter jeg og drømmer om noe søtt å spise etterpå. Kan jo få hodepine av mindre. Jeg har skrevet om trøstespising tidligere som du kan lese her og her.
Jeg har hatt sterkt hodepine siden lørdagen, og nå har den endelig slippet taket og den er nesten helt borte. En liten tur i fjæra sammen med kjærest og tvillingene gjorde så jeg senket skuldrene maksimalt og jeg klarte å slappe av. Neida, frisk luft kurerer fortsatt ikke psykiske lidelser, men frisk luft er heller ikke skadelig. Det er noe med lyden av bølger og den salte sjøluften som får meg til å roe helt ned, så lenge tvillingene ikke finner ut at de skal dytte eller kaste stener på hverandre. Idyllen kan fort komme bort, men denne gangen var det bare avslapping og kos. Vi fant også en kjempestor kongle som både jeg og kjærest ble veldig fasinert over. Jeg finner bestandig noen “skatter” i fjæra, men aldri har jeg funnet en så stor kongle.
Jeg trodde det var tang ved første øyekast, aldri sett så stor kongle før.
En kjempekongle
Jeg elsker å gå nede i fjæra og plukke skjell og fine steiner. Lete etter krabber under tangen og finne skatter sammen med ungene.
