Hjernevasket #snakkdetihjel

Tenkte jeg skulle la dere få hilse på lille søte Lemmy i dag.

Han er en crested gecko, kranset gekko på norsk, går også under navnet «eyelash gecko» på grunn av de vakre vippene. De var regnet som utryddet i mange år, men de ble “oppdaget på nytt” en gang på tidlig 1990 tallet utenfor Australia.
Han har jeg såvidt skrevet litt om her

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Lemmy kan være en liten grinebiter, dyrene blir som eieren sin blir jeg ofte fortalt. Skjønner ikke hva det er snakk om.. Jeg trodde først at når han viftet med halen, så var han glad for å se meg, slik som hunder gjør. Jeg er jo egentlig et hundemenneske. Jeg skrøt hemningsløst over hvor god kontakt jeg og Lemmy reptil hadde, men lite vist jeg om at det var et tegn på at han følte seg truet.

En gekko bruker halen sin som agn ute i det fri. Når de føler seg truet vifter de med halen, slipper den, og springer i full fart slik at rovdyret tar halen og de kommer seg unna med livet i behold.
Det er to gekko typer vi kan ha lovlig i Norge, Kranset og Leopard. Leopard gror tilbake halen sin hvis de slipper den, men det gjør ikke en kranset, så hvis Lemmy slipper halen sin en dag så gror den ikke tilbake igjen.

Lemmy kan være en skikkelig sløving, for det meste får jeg en følelse av at jeg ser på et eller annet minutt for minutt. Søvndyssende kjedelig etter noen år med slik sakte titting. De er nattedyr, så det er vel kanskje ikke så rart han er litt sløv på dagtid heller. Han kan bruke en halvtime på å gå fra sovehulen sin til matskålen. Det er ikke så lange avstander, men han har det ikke travelt. Han står opp på omtrent sekundet tvillingene har lagt seg for kvelden. Han er, som sin eier, ikke så glad i mye lyder og bråk. Vi trives best når det er stille.

Lemmy kan være ganske så vilter også, spesielt etter jeg har byttet om eller vasket inne i terrariumet. Mulig det er en stress reaksjon, jeg vet ikke, men han virker glad. Hm, like glad som når han vifter med halen? Neida, jeg tror faktisk at han liker når jeg bytter ut planter og greiner til han og passer på at alt er som det skal være inne i terra. Han springer og hopper rundt og skal undersøke hver eneste nye ting.

Lemmy kan også skifte fargenyanser. Kranset gekkoer kommer i mange forskjellige «morpher», tegninger og farger, men de kan også bytte litt farger etter humøret. Når Lemmy har sine hoppende glade perioder er han veldig mørk, nesten helt mørk brun, men til vanlig når han er rolig, er han lys gulaktig med et lite grønt skjær.

Jeg anbefaler alle som vil skaffe seg reptil, eller noen andre dyr, å lese seg opp før man går til anskaffelse. Det er et levende vesen som skal være i ditt eie i mange år fremover. Men bruk også litt sunn fornuft, ikke la deg skremme av forumtroll som jeg har gjort, både med reptil og fjærfe. Mine dyr lever et godt liv, og jeg gjør mitt aller beste for dem, som med alt annet jeg gjør.

Og det får være godt nok.

-Klem fra Nina og Lemmy reptil

Musikk har bestandig vært en stor del av livet mitt, helt fra jeg satt på jenterommet mitt. Rommet mitt hadde to vegger i en mørk oker farge, og de to andre veggene i en mørk rød farge. Sengen min var full av bamser og dukker, og alle hadde hver sin faste soveplass. Det var ikke store rommet jeg hadde, og jeg tror ikke jeg hadde så mange leker heller foruten de bamsene og dukkene mine.
Jeg hadde kassettspiller, og den brukte jeg flittig. Jeg brukte å høre på radio og ta opp de sangene jeg likte på en gammel kassett jeg hadde tapet over hullene på. Det fantes kassetter som var laget for å ta opp med, men de var så dyre, så jeg brukte gamle kassetter jeg ikke likte musikken på. Gjenbruk sto høyt på listen allerede den gangen. Jeg kunne bruke mange timer på å sitte klar med en kassett og lytte etter musikk jeg kunne samle på. Datidens Spotify. Det måtte det være helt stille i rommet, hvis ikke ble de lydene også med. Jeg skal ha en kassett enda der bror står og erter meg mens jeg tar opp noen låter fra serien Twin Peaks.

Jeg var ikke klar over det da jeg skrev mitt første blogg innlegg, at det også var min brors bursdag den dagen. Jeg er enormt dårlig på å huske bursdager, både til levende og døde. Jeg klarer ikke huske slike dager uansett hvor nære eller fjærne de er. Det gikk et par uker tror jeg før jeg skjønte at jeg begynte å skrive om min historie, min brors historie, på hans bursdag. Jeg tror det finnes mye mellom himmel og jord, og når slike ting skjer får jeg frysninger og tenker at det må være et tegn. Det er meningen at jeg skal skrive denne bloggen, at jeg skal være åpen om min psykiske helse der han har en stor rolle i mine traumer. Kanskje han ga meg sin tillatelse? Hvem vet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I begravelsen til bror så spilte vi Guns’n’Roses – Don’t cry. Jeg husker ikke så mye av begravelsen, hverken tiden før eller etter, men jeg husker veldig godt når den sangen ble spilt i kirken. Hele kirken ble fylt av Slash sin sarte og såre gitarintro, lyden spredde seg langt oppe i kirketårnet og jeg ville bare synke ned i gulvet. Jeg ville ikke være der, jeg ville ikke høre, jeg ville ikke føle.

Jeg tror kanskje det var første gangen jeg begynte å ta på meg skylappene. Min beskyttelse for når ting blir for ubehagelig eller vondt. Jeg husker såvidt at det ene søskenbarnet vårt kom og ga meg en klem, mer enn det husker jeg ikke. Vil ikke huske heller, men jeg skal la minnene få komme frem hvis de vil. Kanskje.
Jeg sitter og har den berømte klumpen i halsen som vil presse seg opp og ut. Hodepinen har allerede brutt igjennom, det gjorde den i helgen og den har enda ikke sluppet taket. Det er mange minner som skal frem, men jeg er redd. Redd for hva jeg skal huske av detaljer. Jeg vil ikke huske. Må jeg huske? Hodet verker og smertene har satt seg i nakke og skuldre. Jeg føler meg helt sprø. Jeg vet ikke hva jeg vil, eller hva som er best for meg.

Er det noe som kan få meg til å roe ned så er det musikken. Akkurat nå sitter jeg og hører på sangen som ble spilt i begravelsen, det gjør vondt å høre den enda, selv etter så mange år. Bror døde 14.desember 1991. Den datoen vil jeg aldri glemme. Jeg bruker å skru av hvis jeg hører Don’t cry på radioen, men jeg har bestemt meg for å høre den til det ikke gjør så vondt. Hvis det er mulig.

Jeg er omtrent altetende innen musikk, veldig glad i metal, men når jeg har de mørke periodene mine hører jeg på mer munter musikk. Gjerne soundtrack fra filmen Dirty Dancing. Det er en av mine favoritt filmer, og jeg blir glad av å tenke på en hoftevrikkende Patrick Swayze. Datter fikk ikke kallenavnet «Baby» for ingenting.

Musikk er god terapi, ikke bare for meg, men det brukes mye musikk i forskjellige former for terapi og behandling. Det kan du lese litt om her hvis du ønsker. Musikk som terapi Jeg skulle egentlig skrive litt fakta om musikk som terapi men det ble ikke slik denne gangen. Jeg må bare skrive det som kommer, noe annet nytter ikke. Det nytter ikke for meg å ha en plan om å skrive noe, for som regel kommer det en blanding av tanker, minner og følelser og de tar over styringen på fingrene mine.

Jeg avslutter med å legge ut musikkvideoen til Guns’n’Roses – Don’t cry.

I dag er det 3 måneder siden jeg skrev mitt første blogg innlegg inne hos miniblogg.

Jeg hadde aldri i verden tenkt at jeg skulle skrive blogg. Jeg har i mange år tenkt på å skrive en bok, men jeg ville bruke et pseudonym.  Jeg ville gjemme meg bak den berømte masken, jeg ville skrive om min historie men ville ikke vise frem hvem jeg er.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var egentlig det jeg tenkte da jeg laget bloggen min også, jeg skulle aldri vise frem hvem jeg var, jeg skulle bare gjemme meg bak masken.

Det tok ikke så innmari lang tid etter jeg lagde bloggen min at jeg skjønte at dette var helt på trynet dobbeltmoralsk. Jeg kan ikke skrive om at vi må ha åpenhet om vår psykiske helse og samtidig gjemme meg bak en maske. Jeg liker ikke å bli tatt bilder av, eller å vise meg frem, men jeg deler bilder av meg her på bloggen så dere kan få se at det er en ekte person bak masken. En veldig sårbar person.

Jeg vil jo aller helst at hele Norge skal lese bloggen min, dele hvert eneste innlegg, så flest mulig mennesker kan få et innblikk og kanskje en forståelse for hvordan det er å leve med psykiske lidelser. Jeg vil spre åpenhet om hvordan det er å leve med angst, depresjon og PTSD. Jeg velger å ikke skrive om andre lidelser, for det er ikke meg, jeg har ikke den erfaringen. Jeg skriver om hvordan min hverdag er, og hvilke hindringer spesielt angsten gjør for meg.

Jeg kan være en stor hissigpropp, og når noen bastant sier at “ta deg sammen og gå deg en tur ut i frisk luft” er løsningen på alle psykiske problemer da kan jeg se rødt. Jeg skal skrive det til jeg får krampe i fingrene. Frisk luft er bestandig godt, men det kurerer faen meg ikke psykiske lidelser. 

Jeg skal mase og gnåle om at dere må dele og spre bloggen min til krampen tar meg, jeg gir meg ikke før det har blitt større forståelse rundt psykisk helse. Min blogg er kanskje til tider en tung og mørk blogg å lese, men slik er det å være psykisk syk. Jeg er det de kaller for høytfungerende, jeg klarer meg i hverdagen, jeg klarer å stå opp hver eneste dag og gjøre mine gjøremål for dagen. Det er ikke alle psykisk syke som greier det, noen klarer ikke gå ut døren eller komme seg opp fra sengen. Tenk litt på det når du sier at det er bare å ta seg sammen. Jeg er også veldig heldig som har en støttende kjerne familie rundt meg som forstår (prøver å forstå) hvordan mine tanker fungerer. Jeg skjønner det ikke hele tiden selv, så jeg kan ikke forlange at andre forstår 100% hvordan det er. Men de prøver, og det er jeg evig takknemlig for.

Jeg har en tankesykdom, har jeg forklart til mine små barn, tvillingene på snart 8 år.  Jeg elsker det ordet, det beskriver det så perfekt. Det har jeg lånt fra en annen sterk kvinne fra Trøndelag som sto frem med sin Bipolare lidelse. Jeg har ofte lurt på om min bror hadde noen psykiske lidelser, jeg tror ikke han hadde det så greit. På den tiden så snakket man i alle fall ikke om psykiske lidelser eller om noe annet som var utenfor “normalen”. Ikke i min familie i alle fall. Selvmordet til min onkel ble ikke snakket om, og selvmordet til min bror bare 2 år etter ble plutselig et mord. Det ble aldri snakket om noe annet enn at det var ikke selvmord min bror gjorde, det var et mord.

Jeg har så mange følelser og tanker rundt dette som jeg aldri får svar på, eller blir kvitt. Jeg følte så mye skyld for min brors selvmord, og jeg følte så mye redsel og frykt. Redsel og frykt fordi jeg trodde selvmord var smittsomt, det er helt absurd, men jeg trodde det. Jeg følte redsel og frykt fordi jeg ble manipulert til å tro at min egen pappa hadde tatt livet av bror.

Jeg blir bare matt og tom når jeg tenker på det i dag. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare ble tatt vare på isteden for å få enda mer frykt i meg. Jeg skjønner det bare ikke. Men jeg skal ikke bruke mer energi på å tenke på det i dag, jeg får ingen svar uansett. Jeg og pappa ordnet et meklingsmøte for et par år siden der vi ville få slutt på alt snakket om at han var skyldig i min brors død. Det har sporadisk kommet opp som tema, og mine voksne barn har også fått høre små hint om at det var pappa som tok livet av han. Slikt er ikke greit. Det gikk vel egentlig som forventet, alt ble nektet på og jeg ga beskjed om at jeg kutter all kontakt hvis det ikke kommer en unnskyldning til både meg og pappa. Vi fikk ingen unnskyldning.

Min bønn til dere der ute som leser min blogg, hjelp meg å spre åpenhet og forståelse for psykisk helse.

#snakkdetihjel

Klem Nina

Sinnsrobønnen

Gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre. Mot, til å forandre de ting jeg kan, og Visdom, til å se forskjellen.

Reinhold Niebuhr

(1892 – 1971)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne fikk jeg tilsendt fra en av mine lesere for et par dager siden.
Hun skriver litt om sin historie og hun takker meg for at jeg er så åpen om psykiske lidelser. Jeg blir like glad og trist for hver gang jeg leser en slik melding. Glad fordi jeg føler jeg har gjort en forskjell og jeg kan være til hjelp, trist fordi jeg vil jo ikke at andre skal ha det vondt.

Jeg har fått mange slike meldinger fra både kjente og ukjente siden jeg begynte å åpne meg på bloggen. De takker meg for at jeg er så åpen om min psykiske helse, og det gir meg styrke til å fortsette. Jeg har ikke klart det uten all støtten fra alle dere som leser om mine utfordringer.

Sammen skal vi klare å dele åpenhet og forståelse for den psykiske helsen. ❤️

#snakkdetihjel

– Klem Nina

Jeg og kjærest gikk en tur i skogen i går, vi gikk ikke så langt for jeg var veldig sliten etter et tungt tankekjør fra morgenen av. Men det trenger ikke være så veldig lange turer hver gang for min del, det er godt å bare være ute å se på den flotte naturen vi har.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For et par år siden prøvde jeg å garve et elgskinn, det ble ikke noe suksess. Ryggen slo seg vrang etter noen dager med intens jobbing med fjerning av fett, salting og vasking av et stort og tung elgskinn. Jeg har nesten fortrengt hvor mye bortkastet jobb det var, og jeg skal så absolutt ikke prøve igjen. Neste gang jeg skal prøve meg på garving av skinn blir det fiskeskinn.

Det så nesten ut som at en noen hadde prøvd å garve et elgskinn her i skogen også, pelsdotter lå i store dunger over et ganske stort område.

Jeg finner nesten bestandig noe gamle beinskrotter her og der oppe i skogen, men denne gangen var det veldig mange samlet på samme plass, sammen med pelsdottene.

Jeg fikk assosiasjoner til den gamle Stephen King filmen Pet Sematary, filmen der døde dyr plutselig står opp fra graven og blir helt demoniske. Grøss.

Er det noen jeg lærer enormt mye av så er det mannen fra nabobygda, mannen bak Trøndelag Sankeri. Han var en av de som fikk meg skikkelig hektet på soppsanking, og han lærer villig bort det han kan. Jeg har tidligere skrevet om Skarlagen Vårbeger, den har jeg enda ikke plukket, har ikke kommet så langt. Men jeg skal finne den, for jeg har hørt rykter om at man kan kandisere den nemlig, og det må prøves.

En av de første vårsoppene er Spissmorkel, den har jeg normalt i hagen min, men har ikke sett snurten av den enda. Er ikke så lenge siden snøen smeltet, så det tar vel litt tid enda før de dukker opp.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Skal du lære deg sanking fra naturen så anbefaler jeg virkelig å følge Trøndelag Sankeri. Det er utrolig hvor mye spennende denne mannen plukker av nyttevekster vi har i vår vakre natur. Jeg beundrer slike mennesker som deler så villig av sin erfaring og kunnskap.

Jeg maser jo litt om det der at man blir ikke på magisk vis kvitt sine psykiske lidelser av en gåtur i frisk luft, men det skader ikke å være ute heller. Jeg blir bare litt oppgitt når enkelte mener at en gåtur er løsningen for alle psykiske problemer. Jeg skulle ønske det var så enkelt, men det er det dessverre ikke.

En hobby man kan dyrke ute i naturen vår tror jeg bare er sunt, så lenge du vet hva du plukker og spiser. Aldri plukk noe du ikke er 100% sikker på, ta bilder og studer når du kommer hjem og sammenlign kjennetegn. Og det som er like viktig, lær deg kjennetegn på forvekslingsartene også. Veldig mange sopper har giftige forvekslingsarter, se hele videoen jeg lenket her så ser du hvor like, men ulike, de to soppene er. En god matsopp og en giftig forvekslingsart.

Irriterende nok har jeg våknet kl 7 hver dag i helgen, når vi har barnefri og kan sove så lenge vi vil. I morgen når det er skoledag igjen skal jeg garantere at jeg ikke våkner av meg selv kl 7. Ikke kommer jeg til å våkne av vekkeklokken heller. Kjærest våkner bestandig før meg, og han lar meg som regel sove til jeg våkner av meg selv. Jeg bruker ikke sove til langt på dagen, liker ikke å sove så lenge egentlig, men lenger enn til kl 7 vil jeg gjerne sove når det er helg og barnefri, for det er ikke akkurat ofte at tvillingene sover borte en hel helg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er veldig godt å sitte helt alene og bare høre på fuglene som kvitrer ute og kjenne på solen som så vidt har begynt å varme opp. I dag tror jeg det blir en fantastisk fin dag. Jeg har ro i kroppen igjen etter gårsdagens tanker, og jeg sov faktisk godt i natt. Jeg bruker som regel å få veldig urolige netter etter at vonde minner har strømmet på , men nå har jeg sovet veldig tungt og godt.

Er det et tegn på at jeg begynner å bli bedre til å takle minner som strømmer på? Jeg håper det.

Nå skal jeg lage meg en kopp kaffe til før jeg skal se om jeg har tålmodighet nok til overs for å se om jeg klarer å ordne opp i alt dette som ikke virker som det skal her inne på bloggen min. Jeg er ikke så veldig tålmodig med slikt, så jeg regner med det blir en telefon til datter og be henne komme hit å se hva jeg har gjort feil. Når jeg tenker meg om så er det vel best at noen andre fikser dette for meg, så kan jeg bare fokusere på skrivingen. Det er ikke alt jeg er god på. og det er helt OK.

Ha en sprudlende flott søndag der ute alle gode mennesker, og husk #snakkdetihjel

-klem Nina

Jeg har vært mange timer ute i dag, i frisk vårluft, sammen med kjærest og hønseflokken vår. Men jeg har ikke klart å tømme hodet for alle de vonde tankene. Et godt bevis på at frisk luft er ikke løsningen på alle psykiske problemer, selv om det ikke er skadelig å få litt påfyll av frisk luft og D-vitaminer.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det ble for mye til meg i dag med den artikkelen på VG og mine egne tanker og erfaring rundt dette med manipulasjon, hjernevasking, og falske minner.. Jeg har følt meg som en forferdelig person som kunne tro noe slikt om min gode pappa, samtidig som jeg har prøvd å bruke min logiske tankegang på at det er ikke min skyld. De logiske og fornuftige tankene blir ofte presset vekk som idiotiske tanker. Det er vel en form for psykisk selvskading det også. At jeg tar på meg så mye skyld, for både min bror og bestemors dødsfall, og for at jeg lot meg manipulere til å tro noe så forferdelig om pappa.

Jeg har måttet jobbe hardt i hele dag for å ikke havne langt nede i mørket. Jeg har latt meg ta gråtepauser og bare slippe det ut istedenfor å holde det tilbake. Jeg tror det er sunt. La tårene og følelsene få slippe frem, jobbe med de og ikke mot de. Men jeg er sliten, hele meg verker og jeg klarer ikke konsentrere meg om noe av det jeg prøver på. Jeg blir helt tom.

Jeg er så glad for at tvillingene er på overnattingsbesøk i helgen til eksmannen min så de slipper å se at mamma har det så vondt. Eks mannen min har en sønn som er født dagen etter tvillingene, og de er bestevenner. De fineste guttene jeg vet om. Mine, dine og våre barn, one happy family. Nåja, ikke alltid, men jeg er så glad for at jeg har et godt forhold til min eksmann, selv om vi ikke alltid har vært enige.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal slippe taket på alle disse følelsene rundt det som skjedde når jeg var barn. Jeg vet ikke om jeg noengang får lagt det bak meg, men jeg skulle ønske det ikke gjorde så utrolig vondt. Det er så mange år siden alt dette skjedde, men likevel føles det så nært, og det tror jeg er fordi jeg har gjort mitt beste for å skjule alt. Jeg har følt på skam og skyldfølelse i så mange år at jeg vet ikke av noe annet. Det er så viktig å være åpen. Lær av mine feil. Vær åpen og be om hjelp.

#snakkdetihjel

– klem Nina

Jeg leser på VG i dag om en mann som ble manipulert av sin egen psykolog til å tro han hadde blitt seksuelt misbrukt av sin far. En person som skal være der for deg, være din trygghetsperson, misbruker din tillit og bruker sin makt for å manipulere deg til å få falske minner. Slikt skal ikke skje, men jeg tror det skjer oftere enn man tror.

Jeg kjenner de gamle følelsene, sinne, sorg, frustrasjon, fortvilelse, så mange følelser på en gang.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har brukt veldig mye tid på å undre på hvorfor jeg lot meg manipulere, hjernevaske, til å tro at min far tok livet av broren min. Halvbror. Jeg var så redd, livredd, i så mange år. Jeg trodde virkelig på at bror ikke tok sitt eget liv, men at det var pappa som hadde tatt livet av han. Min snille, gode pappa. Unnskyld pappa.

Jeg får så vondt av å tenke på at jeg har trodd noe så forferdelig om pappa. Jeg har vært så forbannet på den personen som manipulerte meg til å få slike tanker. Det bruser i blodet mitt og hele meg skjelver og jeg er en blanding av iskald og varm. Gråten sitter fast i halsen, og den jobber seg oppover og kommer ut som en hodepine. Jeg skal ikke holde tilbake, jeg skal slippe det ut. Jeg skal ikke lengre ha dårlig samvittighet for hva jeg ble manipulert til å tro, det var ikke min feil. Men jeg tror egentlig ikke på det helt enda, jeg skulle ha vist bedre. Hjernen min jobber på høygir og jeg vet ikke hvilke tanker som er riktige. Jeg blir så usikker på mine egne tanker og jeg skifter mening om min skyld fortere enn jeg klarer å tenke. Jeg har så splittede tanker rundt dette. Noen ganger er jeg så sikker på at jeg ikke kan klandres for hverken min brors dødsfall eller at noen manipulerte meg til å tro at det var et mord. Hodet sprenges og jeg vet ikke om jeg klarer å tilgi meg selv noen gang for hva jeg tenkte om pappa. Men jeg må.

Jeg har skrevet om min brors død, min skyldfølelse og manipulasjon av meg her , her og her. Jeg tror ikke jeg greier å skrive så mye mere om det nå så det er best om dere leser det jeg har skrevet tidligere.

Hvem faen gjør slikt?

Hva er hensikten?

Jeg var bare et barn. Jeg skulle blitt tatt vare på og sendt til traumebehandling etter å ha funnet min egen bror død, men istedet ble jeg foret med falske minner og enda mere frykt. Jeg vet ikke om jeg noen gang kan tilgi hverken meg selv eller den som manipulerte meg og påførte både meg og pappa så mye unødvendig smerte.

Nå klarer jeg ikke skrive mer, jeg må gå meg en tur i frisk luft, kanskje jeg på et mirakuløst vis blir helt frisk fra disse tankene. Det er jo det som er anbefalt…

-Klem fra Nina

Jeg skrev jo i mitt forrige innlegg om at jeg er veldig god på dette med å mobbe meg selv, og det skjer veldig ofte når jeg feiler med ting jeg gjør. Bare det å lage middag kan være en stor seier for meg hvis jeg klarer å lage noe uten at jeg konstant må rakke ned på meg selv fordi jeg må google oppskrift for hvordan jeg skal lage hvit saus.

Straks 44 år og kan søren meg ikke lage omtrent en eneste middag uten at jeg må google. Kan ikke bake brød, de blir som murstein. Murstein smaker muligens bedre. Men er det noe jeg har satt fokus på nå i den siste tiden så er det at jeg har jo egentlig bare null interesse av å lage middag, jeg kan jo ikke være god på noe jeg ikke har interesse for. Hvorfor er det så viktig for meg være så innmari god på alt? Jeg kan ikke være god på alt. Og det vet jeg jo egentlig også, jeg bare glemmer det når djevelen på skulderen dukker frem og skal fortelle meg hvor dum jeg er som ikke kan noen ting.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Teknologi for eksempel, vet ikke av noen som knoter og fjaser så mye med ting som burde være gjort på 1-2-3. Jeg er ikke den som står øverst på ringelisten til de som må ha teknisk hjelp. Men det kan jeg faktisk le av, etter at jeg har freset av meg sinne og frustrasjon over tekniske duppeditter som aldri virker som de skal..

Jeg har knotet og trykket meg hit og dit i noen dager nå, her inne på blogg. Jeg ler og banner om hverandre, jeg er nok ikke så god på nye ting. Det har nok litt med interessen å gjøre for jeg merker at jeg til slutt ikke gidder å prøve å lese alt som står her, jeg bare trykker hardere på tastaturet. Øyene går snart i kryss og jeg tror faktisk jeg skjønner mindre for hver gang jeg trykker på noe. Men det gjør absolutt ingenting, jeg har prøvd i mange timer og nå orker jeg ikke mer.

Det er godt å bare kjenne på at egentlig så gir jeg litt f@3n i om jeg virker dum nå. Jeg har bare ikke interessen for alt dette rare av statistikk og klikk. Jeg skjønner ikke hvorfor link til Instagram og Facebook ikke virker men får det bare være, jeg orker ikke. Jeg får til å legge ut bilder og innlegg uten problemer,  tror jeg, og det er bra nok for meg. Jeg vil heller være ute å nyte vårlufta enn å bruke mer tid på dette. Funker det ikke nå så får datter komme å ordne det for meg, jeg gir opp, og det uten å rakke ned på meg selv. Det tar jeg som en seier. Får feire med litt sjokolade!

God helg <3  

-klem Nina